Die Tageszeitung, allment kjent som taz, en dagsavis nært det tyske partiet die Grüne, viet sin week-end-utgave til et frontalangrep på Internasjonal ungdom og studenter for sosial rettferdighet (IYSSE - International Youth and Students for Social Equality). I en artikkel som var fremhevet på forsiden og strekker seg over tre hele sider, erklærer redaktør Sabine Seifert med lang fartstid i taz at IYSSEs kritikk av den høyreekstreme historikeren Jörg Baberowski utgjør en trussel mot «åpen debatt» og «ytringsfriheten» ved universitetene.
Til og med taz-artikkelens tittel, «Denne mannen må knebles», er absurd. Alle store medier i Tyskland har stått til Baberowskis disposisjon, som underviser østeuropeisk historie på Berlins Humboldt-universitet. Det er knapt nok en professor som så ofte presenteres offentlig. Han publiserer en fast spalte i Basler Zeitung, skriver ofte for Frankfurter Allgemeine Zeitung (FAZ) og Neue Zürcher Zeitung, holder forelesninger på kringkasteren Deutschlandfunk og i andre medier og han deltar i en rekke podiumdiskusjoner. Han fornærmer muntlig sine studentkritikere, har kastet dem ut av sine forelesninger, har krevd at de utvises fra universitetet eller forfølger dem med juridiske klager.
For taz er ytringsfriheten ikke truet av Baberowski, men derimot av IYSSE, som har offentlig kritisert hans høyreorienterte synspunkter og fått støtte fra studentorganisasjoner i mange byer og universiteter – et faktum som taz skjuler. Hvis man følger Seiferts argument-rekke, er Baberowski hevet over all kritikk. Hun gir ham og andre høyreorienterte ideologer et fripass.
Baberowski er beryktet for sin propaganda mot flyktninger, sin berettigelse for vold, sin trivialisering av Nasjonal-sosialisme (nazisme) og sin antikommunistiske forfalskning av Den russiske revolusjonen. Taz har selv gjentatte ganger kritisk rapportert om Baberowskis høyreorienterte politikk.
Men nå har husorganet for den tidligere protestgenerasjonen fra 1968 – og nå den velstående urbane middelklassen – oppdaget sitt hjerte for den høyreekstreme professoren. Baberowski blir så godt som glorifisert av Seifert. Hun beskriver ham som en sensitiv og selvkritisk mann, som ofte føler seg misforstått, lider under kritikk og beklager «at det ikke lenger er noen diskusjoner, ingen flere tvister ved universitetet».
Hun skildrer entusiastisk hans forelesning om hermeneutikk (o. anm.: fortolkningslære, vitenskapen om skrift-tolkningens teori) og historie, der den «slanke mannen med de mørke metallbrillene», «en solfylt oktobermorgen» i en gammel foredragshall rungende av «Humboldts egen ånd» vekker slumrende ideal om en ren utdanning. «Jörg Baberowskis setninger er klare, forståelige, vakre, de er setninger til å skrive ned, setninger som frigjør noe,» gyter taz-skribenten.
Dette har absolutt ingenting å gjøre med den virkelige Baberowski. Hans høyreoppfatninger er godt dokumentert. Den 14. september 2015 tiltrakk han seg landsdekkende oppmerksomhet da han raljerte i Frankfurter Allgemeine Zeitung mot «snakket om en velkomstkultur». Han begrunnet det med det rasistiske argumentet om at integreringen av flere millioner mennesker «bryter den tradisjonen vi står i, og som gir samfunnet stabilitet og konsistens». Det var bare en av mange offentlige uttalelser som var bensin på bålet for antiinnvandrerkampanjene til ytrehøyrepartiet Alternativ for Tyskland (AfD).
Selv Seifert måtte innrømme at Baberowski regelmessig skriver i Basler Zeitung, avisen til den høyre-populistiske Christoph Blocher, og «ofte ‘re-tvitrer’ folk som publisisten Roland Tichy», som «kaller seg ‘liberalkonservative’, andre ville si: hardt høyre». Men dette begrenser ikke hennes beundring for den høyreorienterte professoren.
Seifert er heller ikke plaget av det faktum at domstoler i Köln og Hamburg – der Baberowski hadde saksøkt Bremen Asta (studentforeningen) og Sozialistischer Gleichheitspartei (SGP - Sosialistisk Likestillingsparti) – ga dem rett til å kalle ham en «høyre-ekstremist» og en «historieforfalskner». «Det må han leve med siden da», skriver hun lakonisk. Og det til tross for at en av grunnleggerne av taz, Berlin-advokaten Johannes Eisenberg, forsvarte Bremen Asta og SGP mot Baberowski og rapporterte om utfallet av rettssaken i taz.
Baberowski og hans kollega, statsviteren Herfried Münkler, har spilt en sentral ideologisk rolle i reorienteringen av tysk utenrikspolitikk de siste årene. På Sikkerhetskonferansen i München i februar 2014 annonserte ledende representanter for den tyske regjeringen at perioden for militær tilbakeholdenhet var over, og at Tyskland igjen måtte spille en rolle i Europa og i verden som korresponderte med landets størrelse og innflytelse.
Ti dager senere publiserte det ukentlige nyhetsmagasinet Der Spiegel en artikkel av Dirk Kurbjuweit med tittelen «Skyldighet for Den andre verdenskrig: Spørsmålet om ansvar splitter historikerene», der han stilte spørsmål ved «tysk skyld» for Den første og Den andre verdenskrigen. Artikkelens siktemål var å utvikle «et nytt narrativ om det 20. århundre ... en forfalskning av historien som skjuler og rettferdiggjør tysk imperialismes forbrytelser», som vi skrev.
Som kronvitner for revurderingen av «tysk skyld» plasserte Der Spiegel Baberowski og Münkler ved siden av den nazistiske apologen Ernst Nolte, som dengang enda var i live. Deres renomé som professorer ved Humboldt-univerisitetet var ment å legitimere omskrivingen av historien. Münkler hadde skrevet en bok om Den første verdenskrig som dekket over Tysklands ansvar for krigen. Baberowski møtte den enda vanskeligere oppgaven med å nedtone nazistenes krigsforbrytelser. I Spiegel-artikkelen forsvarte han Ernst Nolte, som utløste «historiker-striden» i 1986 med tesen om at Nasjonal-sosialismen (nazismen) var en legitim reaksjon på bolsjevismen.
Denne tesen går som en rød tråd gjennom Baberowskis eget arbeid. For eksempel, i essayet «Kriege in staatsfernen Räumen» («Kriger i områder utenfor statskontroll») fra 2007, forklarte han at den nøye planlagte utryddelseskrigen i øst hadde blitt påtvunget Wehrmacht (den tyske hæren) av Sovjetunionen: «Stalin og hans generaler tvang Wehrmacht inn i en ny type krig som ikke sparte sivilbefolkningen». I sin bok «Verbrannte Erde» («Brent jord») hevder han: «Wehrmachts grusomme handling ... kan ikke forklares i det hele tatt med henvisning til ideologiske overbevisninger. Hitlers soldater førte ikke en ideologisk krig, men en krig med en dynamikk de ikke kunne unnslippe.»
I Der Spiegel forsvarte Baberowski endelig Hitler selv. «Hitler var ingen psykopat, og han var ikke ondskapsfull. Han ville ikke at folk skulle snakke om jødeutryddelsen ved hans bord,» sa han. Taz nevner dette kort, men minimerer det umiddelbart som «en uttalelse fra Baberowski som bare er forståelig i sin rette sammenheng», og endrer deretter emnet. Men sammenhengen der Baberowski trivialiserer Hitler er ikke til å ta feil av. Det handler om å spille ned nazistenes forbrytelser for å rettferdiggjøre gjenkomsten av tysk militarisme.
Disse vanvittige tesene, som hittil kun var kjent fra nyfascistiske kretser, står uimotsagt. Bare IYSSE og SGP protesterte mot dem. Styringskretsene reagerte veldig nervøst på disse protestene. Presidiet ved Humboldt-univerisitetet støttet Baberowski i en offentlig uttalelse, og sa at kritikk av ham var «uakseptabelt» og truet hans kritikere med påtaleforfølgelse – et virkelig angrep på ytringsfriheten!
Da kritikken av Baberowski og Münkler grep om seg det følgende året, slapp mediene ut en hatsk kampanje. Hovedrollen ble inntatt av konservative aviser som Cicero og FAZ, som fordømte IYSSE som en «trotskistisk mobb». Men angivelig mer liberale aviser som Süddeutsche Zeitung og Die Zeit ble også med. Bare i taz, Tagesanzeiger og Frankfurter Rundschau dukket det opp sporadiske kritiske bidrag.
Spesielt bemerkelsesverdig er artikkelen «Egen-presentasjon av en høyreorientert» av Andreas Fischer-Lescano, som ble publisert den 11. juni 2017 i Frankfurter Rundschau. Den berømte jussprofessoren fra Bremen sa om Baberowski at «hans vitenskapelige oeuvre og daglige politiske bemerkninger [blir] til en amalgam av ekstrem høyreorientert kritikk, som iblandes historiske revisjonistiske og nasjonalistiske motiver.»
I april i fjor møtte ledende representanter for de tyske delstatsregjeringene Googles visepresident for teknologi Ben Gomes, for å diskutere en ny søke-, eller rettere sagt, sensur-algoritme. Tre uker senere annonserte Google at de hadde innført nye tiltak mot antatte «falske nyheter». Siden da blir ikke World Socialist Web Site sin kritikk av Baberowski lenger vist i Googles søkeresultater.
Det faktum at taz har nå sluttet seg til Baberowskis forsvarere er et varselssignal. Seifert anvender en særlig uærlig metode i sitt forehavende. Hun unngår å sitere direkte Baberowskis mange ytrehøyreekstremistiske og historierevisjonistiske uttalelser og IYSSEs kritikk av dem, og støtter seg i stedet på generelle og helt hyklerske vurdinger om «ytringsfrihet».
Taz-redaksjonens beslutning om å gjøre forsvar av Baberowski til sentralt tema i sin weekendutgave, kan bare forstås på bakgrunn av dagens politiske endringer i Tyskland. Seiferts artikkel ble publisert samme helg som medlemmene i Det sosialdemokratiske partiet (SPD) vedtok med to-tredjedeles-flertall en ny utgave av storkoalisjonen med kristeligdemokratene (CDU/CSU). Dette vil bli den mest høyreorientete tyske regjeringen siden slutten av andre verdenskrig. Sentralt for koalisjonsavtalen er en massiv styrking av statens maktapparat på hjemmebane og en oppgradering av Tysklands militærkapasiteter i utlandet, kombinert med sosiale innstrammingstiltak.
Begge partiene die Grüne og die Linke har hilst SPDs avstemningsresultat velkommen. Det er ikke lenger noen opposisjon fra middelklassepartiene, som tidligere hevdet å motsette seg tysk militarisme. Offisiell leder av opposisjonen i Bundestag (parlamentet) er nå ytrehøyrepartiet AfD, som er hatet av mange unge mennesker, arbeidere og også av taz-lesere. Taz sitt redaksjonsråd, som står nært die Grüne, er i harnisk over at vi gir politisk uttrykk for denne motstanden mot storkoalisjonen og mot AfD. Derfor angrepet på IYSSE.
Seifert snakker for de sjiktene i middelklassen som raskt flytter seg til høyre i møte med økende sosial polarisering. 1968-protestbevegelsen, som var opphav til taz og die Grüne, var sterkt påvirket av forargelsen mot nazistenes forbrytelser, som hadde blitt tiet ned og feid under teppet i etterkrigstidens Adenauer-epoke. Til og med i historiker-striden på 1980-tallet isolerte Nolte seg helt med sin unnskyldning for nazistene.
Dette endres nå. Seiferts artikkel inneholder en bemerkelsesverdig setning. Hun siterer Baberowski som hevder at han ikke har stemt på lenge. «Venstre, liberale eller konservative, de taler ikke lenger for ham,» skriver hun og spør deretter: «Er det ikke sånn for mange mennesker? At politiske overbevisninger og tilslutninger løses opp, spesielt i møte med et moralsk konsoliderende Nytt eller Identitets-høyre?»
Hva er moralsk ved Det nye høyre, som igjen rører opp den ideologiske dritten fra fortiden? Det er klart at Seifert her snakker om seg selv og sine jevnaldrende, som i møte med fremveksten av AfD kaster sine politiske overbevisninger over bord og justerer sitt «moralske» kompass med høyresiden. Ved lesningen av artikkelen til denne angivelig sofistikerte personen, som skriver så flott om hermeneutikk, Baberowski og «klassiske skulpturer, den Fredrikke-arkitekturen og Humboldts ånd», får man instinktivt en fornemmelse om hvorfor så mange tyske småborgere gikk over til nazistene før, og spesielt etter 1933.
IYSSE er overbevist om at det overveldende flertallet av ungdom og av arbeiderklassen, så vel som mange taz-lesere, avviser dette knefallet for høyresiden.
Vi oppfordrer arbeidere og ungdom som motsetter seg krig, sosial innstramming og hvitvaskingen av tysk imperialismes forbrytelser om å sende brev til taz-redaksjonen i protest mot deres promoteringskampanje for Baberowski! Vi oppfordrer dem til å lese og støtte World Socialist Web Site, nettavisen til Den fjerde internasjonale, og bli med i IYSSE og SGP og bygge en sosialistisk opposisjon mot storkoalisjonsregeringen!