Dette er del én av en to-delt serie, der del to blir postet den 6. september.
«The 1619 Project», publisert av New York Times den 19. august som en 100-siders spesialutgave av avisas søndagsmagasin, presenterer og fortolker amerikansk historie fullt og helt gjennom et prisme av etnisitet, hudfarge og etnisitetsbasert konflikt. Anledningen for denne publikasjonen er 400-årsmarkeringen for den første ankomsten av 20 afrikanske slaver til Port Comfort i Virginia, en britisk koloni i Nord-Amerika. Allerede dagen etter ble slavene solgt og omsatt mot mat.
Prosjektet har ifølge Times til hensikt å «gjeninnramme landets historie, for å forstå 1619 som vårt sanne fundament, og plassere konsekvensene av slaveri og svarte amerikaneres bidrag midt i sentrum av den historien vi forteller oss om hvem vi er».
Til tross for pretensjonen om å etablere USAs «sanne» fundament er 1619-prosjektet en politisk motivert historieforfalskning. Prosjektets mål er å skape et historisk narrativ som legitimerer Det demokratiske partiets bestrebelser på å konstruere en valgkoalisjon basert på prioriteringen av personlige «identiteter» – dvs. kjønn, seksuell preferanse, etnisitet, og fremfor alt hudfarge.
Times promoterer prosjektet med en enestående og påkostet publisitetsblitz. Avisa jobber sammen med Pulitzer Center on Crisis Reporting, som har utviklet en foreslått undervisningsplan som skal tildeles skoler for at lærere kan anvende det i sin undervisning. Hundretusenvis av ekstraeksemplarer av magasinet og et spesialsupplement har blitt trykt for gratisdistribusjon til skoler, biblioteker og museer over hele landet. Nikole Hannah-Jones, i avisas skribentstab og stipendiat fra New America Foundation, som først fremla ideen til prosjektet, hadde tilsyn med produksjonen og har forfattet introduksjonen, og hun sendes nå på en nasjonal forelesningsturné på landets skoler.
Essayene presentert i magasinet er organisert rundt det sentrale premiss at all amerikansk historie er forankret i rasehat – spesielt, «hvite menneskers» ukontrollerbare hat mot «svarte mennesker». I seriens introduksjon skriver Hannah-Jones: «Antisvart rasisme ligger i selve DNA-et i dette landet.»
Dette er en falsk og farlig oppfatning. DNA er et kjemisk molekyl som inneholder genetiske koder for levende organismer, og som bestemmer deres fysiske egenskaper og utvikling. Overføringen av dette kritiske biokjemiske uttrykket til studiet av et land – selv om det bare er ment i en metaforisk forstand – fører til dårlig historie og reaksjonær politikk. Land har ikke DNA, de har historisk formede økonomiske strukturer, antagonistiske klasser og komplekse politiske relasjoner. Disse eksisterer ikke adskilt fra et visst nivå av teknologisk utvikling, og heller ikke uavhengig av et mer eller mindre utviklet nettverk av globale økonomiske sammenkoblinger og utvekslinger.
Metodikken som ligger til grunn for 1619-prosjektet er idealistisk (dvs. den avleder sosialt væren fra tenkning, i stedet for den omvendte veien), og er i ordets mest grunnleggende forstand irrasjonalistisk. Alt av historien skal forklares ut fra eksistensen av en suprahistorisk emosjonell impuls. Slaveri blir vurdert og analysert ikke som en spesifikk økonomisk forankret form for utnyttelse av arbeidskraft, men snarere som manifesteringen av hvit rasisme. Men hvor kommer denne rasismen fra? Hannah-Jones hevder den er innebygd, i det historiske DNA-et til amerikanske «hvite mennesker». Følgelig må det eksistere uavhengig av enhver endring av politiske eller økonomiske betingelser.
Hannah-Jones’ referanse til DNA er del av en voksende tendens til å utlede etnistetsbaserte antagonismer fra medfødte biologiske prosesser. Politikeren Stacey Abrams, fra Det demokratiske partiet, hevder i et essay som nylig ble publisert i Foreign Affairs at hvite og afroamerikanere er adskilt av en «iboende forskjell».
Denne irrasjonelle og vitenskapelig absurde påstanden tjener til å legitimere det reaksjonære synet – helt forenlig med fascismens politiske perspektiv – om at svarte og hvite er fiendtlig innstilte og inkompatible arter.
I nok en artikkel, publisert i den nåværende utgaven av Foreign Affairs, argumenterer nevrologen Robert Sapolsky for at antagonismen mellom menneskelige grupper er forankret i biologien. Sapolsky hevder, der han ekstrapolerer fra blodige territorielle konflikter mellom sjimpanser, som mennesker «deler mer enn 98 prosent av sitt DNA med», at forståelsen av «den menneskelige gruppeidentitetens dynamikk, inkludert gjenkomsten av nasjonalisme – den potensielt mest ødeleggende formen for gruppe-forutinntatthet – krever forståelsen av de biologiske og kognitive understøttelsene som former dem.»
Sapolskys forenklede oppløsing av historie til biologi påminner ikke bare om imperialisters reaksjonære påkalling av «sosialdarwinisme» for legitimeringen av imperialistisk erobring på slutten av det nittende århundre og det tidlige tjuende århundre, men også de tyske genetikernes bestrebelser på å gi en pseudovitenskapelig begrunnelse for nazistisk antisemittisme og rasisme.
Farlige og reaksjonære ideer svirrer rundt i borgerlige akademiske og politiske kretser. Det er ingen tvil om at essayforfatterne for Project 1619 vil benekte at de forutser rasekrig, enn si at de berettiger fascisme. Men ideer har en logikk; og forfattere bærer ansvar for de politiske konklusjonene og konsekvensene av deres falske og villedede argumenter.
Amerikansk slaveri er et monumentalt emne, med enorm og vedvarende historisk og politisk betydning. Hendelsene i 1619 er del av denne historien. Men det som skjedde ved Port Comfort er én episode i slaveriets globale historie, som strekker seg tilbake til den eldgamle verden, og er del av opprinnelsen og utviklingen av det kapitalistiske verdenssystemet. Det finnes en stor mengde litteratur som omhandler den utbredte utøvelsen av slaveri utenfor de amerikanske kontinentene. Som professor G. Ogo Nwokeji ved Institutt for afroamerikanske studier ved University of California, Berkeley har forklart ble slaveri praktisert av afrikanske samfunn. Det eksisterte i Vest-Afrika «godt før det femtende århundre, da europeerne ankom dit via Atlanterhavet». [1]
Historikeren Rudolph T. Ware III ved University of Michigan skriver: «Fra begynnelsen av det femtende århundre og til slutten av det attende, levde og døde millioner som slaver i afrikanske muslimske samfunn.» [2] Blant de viktigste av samtidige akademiske verk som omhandler emnet er Transformations in Slavery: A History of Slavery in Africa, opprinnelig utgitt i 1983, av den kanadiske historikeren Paul E. Lovejoy. Han forklarte:
Slaveri har vært et viktig fenomen gjennom hele historien. Det har forekommet mange steder, fra den klassiske antikken og helt opp til nyere tid. Afrika har vært intimt forbundet med denne historien, både som en viktig kilde for slaver for gamle sivilisasjoner, for den islamske verden, India og Amerika, og som et av hovedområdene der slaveri var vanlig. Faktisk vedvarte slaveri i Afrika langt inn i det tjuende århundre – bemerkelsesverdig lenger enn på de amerikanske kontinenter. En slik historikk og vedvarenhet krever forklaring, både for å forstå den historiske utviklingen av slaveri i Afrika og for å evaluere den relative betydningen av slavehandelen for denne utviklingen. I store trekk utvidet slaveriet seg gjennom minst tre stadier – fra 1350 til 1600, fra 1600 til 1800 og fra 1800 til 1900 – da slaveriet hadde blitt et grunnleggende trekk i den afrikanske politiske økonomien. [3]
Professor Lovejoy bemerket i forordet til tredje utgave av sin nå klassiske studie at et av hans mål med å utføre sin forskning «var å konfrontere denne virkeligheten av at det var slaveri i Afrikas historie, i en tid hvor noen romantiske visjonære og håpefulle nasjonalister ønsker å benekte de klare fakta.» [4]
I relasjon til Den nye verden kan ikke slaveriet i moderne historie forstås adskilt fra slaveriets rolle i den økonomiske utviklingen av kapitalismen i løpet av det sekstende og det syttende århundre. Som Karl Marx forklarte i bind 1 av Das Kapital [Kapitalen], i kapittelet med tittelen «Genesis av den industrielle kapitalist»:
Oppdagelsen av gull og sølv i Amerika, den innfødte befolkningens utryddelse, slavebinding og begravelse i gruver, begynnelsen av erobringen og plyndringen av den østlige regionen av Det indiske hav [‘East Indies’], omgjøringen av Afrika til et friområde for kommersiell jakt på mørkhudede, signaliserte det rosenrøde daggry for den kapitalistiske produksjonens æra. Disse idylliske begivenhetene er hovedmomentene for den primitive akkumuleringen. I deres fotefar kommer de europeiske nasjonenes handelskrig, med kloden som et teater. Det innledes med Nederlands opprør mot Spania, antar gigantiske dimensjoner i Englands AntiJacobinerkrig, og pågår fortsatt med opiumskrigene mot Kina, &c.
Marx’ analyse inspirerte den fremragende vestindiske historikeren Eric Williams’ kritiske innsikt, som i sin banebrytende studie Capitalism and Slavery, utgitt i 1944, skrev:
Slaveri i Karibia har blitt for smalt identifisert med den mørkhudede. Derved er det gitt en rasistisk vri på det som i utgangspunktet er et økonomisk fenomen. Slaveri var ikke født av rasisme: heller var det rasismen som var konsekvens av slaveriet. Den ufrie arbeidskraften i Den nye verden hadde hudfarger som var brun, hvit, svart og gul; den var av opphav katolsk, protestantisk og hedensk.
Dannelsen og utviklingen av USA kan ikke forstås adskilt fra de internasjonale økonomiske og politiske prosessene som ga opphav til kapitalisme og Den nye verden. Slaveri var en internasjonal økonomisk institusjon som strakte seg fra hjertet av Afrika til skipsverftene i Storbritannia, til bankhusene i Amsterdam og til plantasjene i Sør-Carolina, og til Brasil og Karibien. Hver eneste kolonimakt var involvert, fra nederlendere som drev slavehandelsmarkeder i Vest-Afrika, til portugiserne som importerte millioner av slaver til Brasil. Anslagsvis 15 til 20 millioner afrikanere ble tvangssendt til de amerikanske kontinentene gjennom hele perioden med den transatlantiske slavehandelen. Av disse endte 400 000 i de 13 britiske koloniene/USA.
Slaveri var den uunngåelige og politisk tragiske arven fra det globale grunnlaget for USA. Det er ikke vanskelig å erkjenne motsetningen mellom idealene som ble forkynt av Den amerikanske revolusjonens ledere – som ble uttrykt av Thomas Jefferson i Uavhengighetserklæringen, med ekstraordinær kraft og fylde – og slaveriets eksistens i det nydannede USA.
Men historie er ingen moralberetning. Bestrebelsene på å diskreditere Revolusjonen ved å fokusere på det angivelige hykleriet til Jefferson og de andre grunnleggerne bidrar ikke til en historieforståelse. Den amerikanske revolusjonen kan ikke forstås som summen av de subjektive intensjonene og de moralske tilkortkommenhetene til de som ledet den. Revolusjonens verdenshistoriske betydning kan best forstås ved en undersøkelse av dens objektive årsaker og konsekvenser.
Analysen gitt av Williams tilbakeviser det vulgære forsøket fra 1619-prosjektet på å fremstille Revolusjonen som et ondsinnet forsøk på å opprettholde slavesystemet. Rent bortsett fra den enorme politiske virkningen av Jeffersons Erklæring og den påfølgende omveltningen av det britiske styret, understreket Williams den objektive konsekvensen av Revolusjonen på slaveriets økonomiske levedyktighet. Han skrev:
Da Jefferson skrev: «Når det i løpet av de menneskelige begivenheter blir nødvendig for ett folk å oppløse de politiske bandene som har knyttet dem til et annet ...» var det bare en del av sannheten. Det var økonomiske, ikke politiske bånd som ble oppløst. En ny tidsepoke hadde begynt. Året 1776 markerte Uavhengighetserklæringen og publiseringen av Nasjoners rikdom [Adam Smiths The Wealth of Nations]. Langt fra å fremheve verdien av sukkerøyene [i Karibia], markerte amerikansk uavhengighet begynnelsen på deres uavbrutte tilbakegang, og det var et tidsaktuelt munnhell den gang at det britiske departementet ikke bare hadde mistet tretten kolonier, men også åtte øyer.
Det var ingen tilfeldighet at bare fire år etter den revolusjonære 1783-krigens seier kom den engelske antislaveriforkjemperen William Wilberforces berømte oppfordring om å få en slutt på Storbritannias slavehandel.
I sin granskning av fremveksten av britisk opposisjon mot slavehandelen gjorde Williams et grunnleggende poeng av studiet av historie, som tjener som en fordømmelse av den subjektive og antihistoriske metoden anvendt av 1619-prosjektet. Han skrev:
De avgjørende kreftene i den epoken av historien som vi har diskutert er de utviklende økonomiske kreftene. Disse økonomiske endringene er gradvise, umerkelige, men de har en uimotståelig kumulativ effekt. Menn, som forfølger sine interesser, er sjelden klar over de endelige resultatene av denne aktiviteten. Det attende århundres kommersielle kapitalisme utviklet Europas rikdom ved hjelp av slaveri og monopol. Men ved dét bidro den til å skape det nittende århundres industrielle kapitalisme, som så snudde seg rundt og ødela makten til kommersiell kapitalisme, slaveriet og alt dens operasjonelle verk. Uten en forståelse av disse økonomiske endringene blir periodens historie meningsløs.
Den amerikanske revolusjonens seier og etableringen av De forente stater av Amerika (USA) løste ikke problemet med slaveri. De økonomiske og politiske betingelsene for avskaffelsen av det hadde ikke modnet tilstrekkelig. Men USAs økonomiske utvikling – den samtidige utviklingen av industrien i Nord og den giftige veksten av det bomullsbaserte plantasjesystemet i Sør (som en konsekvens av oppfinnelsen av the cotton gin i 1793, maskina som skilte bomullfibre fra frøene) – forsterket motsetningene mellom to stadig mer uforenlige økonomiske systemer – det ene basert på lønnsarbeid og det andre på slaveri.
Fortsettelse følger…
[1] Cambridge World History of Slavery, bind 3, AD 1420-AD1804, redigert av David Eltis og Stanley L. Engerman, [Cambridge: 2011], s. 81
[2] Ibid, p. 47
[3] Paul E. Lovejoy, Transformations in Slavery (Cambridge: 2012), s. 1
[4] Ibid, Location 489