Forrige ukes klimastreiker, der til sammen mer enn 7,6 millioner mennesker deltok i internasjonale protester i løpet av uka fra fredag den 20. til den 27. september, åpenbarer viljen blant brede masser av unge mennesker til å slåss for deres egen, for jordas og for menneskehetens fremtid.
Det fant sted 6 135 protester i mer enn 185 forskjellige land og på alle sju kontinenter, inkludert på Antarktis, der skoleelever, studenter, ungdom og deres supportere ga uttrykk for sitt sinne mot multinasjonale foretak for å ha forurenset, brent og forgiftet planeten, og for deres raseri mot verdens regjeringer for å ikke gjøre noe for å stoppe en akselererende økologisk krise. Det er en økende bevissthet hos en hel generasjon om at stigende havnivå, ekstremvær, ødeleggelse av korallrev og tap av biologisk mangfold er drevet frem av kapitalismen, som har vist seg å være et sosialt og miljømessig ødeleggende økonomisk system.
Disse farene ble igjen fremhevet av forrige ukes FN-«spesialrapport om havet og kryosfæren i et endrende klima», som igjen bekreftet at jordas hav, iskapper og isbreer er blant de økosystemene som er mest berørte av klimaendringer, og at millioner av menneskers levebrød og livsbetingelser er i fare fordi smeltingen av is og isbreer og tiningen av permafrost truer med eksponentielt å øke de sosiale kostnadene av global oppvarming.
Unge mennesker blir også mer bevisste på at enhver løsning på klimakrisen nødvendigvis krever en internasjonal respons, der verdens samlede ressurser må forvaltes på en rasjonell og vitenskapelig måte for å få stoppet og snudd tiår med miljøødeleggelser. Enhver reell kamp mot klimaendringer skjærer umiddelbart på tvers av landegrenser, av foretaksprofitter og militær-etterretningsinteresser.
Derfor må det sendes en advarsel til alle de som har deltatt i, eller planlegger å delta i fremtidige klimaprotester. At så mange verdensledere og selskapsdirektører – sammen med ulike mediepersonligheter og ledende akademikere – har omfavnet Den globale klimastreiken [‘Global Climate Strike’], er ikke et signal om at disse sjiktene gir etter for «press» og nå vil begynne å løse klimakrisen. Det betyr derimot at protestene selv, uansett de ulike sentimentene de brede massene som deltar i dem er bærere av, nå blir dirigert inn i kanaler som er politisk akseptable for styringsklassen.
Denne faren er demonstrert av Greta Thunberg, den 16-år-gamle svenske jenta, som stilte sin ekte lidenskap for å få løst problemet klimaendringer til skue der hun talte på FNs klimatoppmøte forleden mandag. Samtidig inkluderte hennes tur til USA og Canada møter med Barack Obama og Justin Trudeau, som begge er kapitalismens beviste tro tjenere, og etter enhver rimelig definisjon av begrepet er krigsforbrytere, ansvarlige for dødsfall, skader og påtvungen migreringen av millioner av mennesker i Midtøsten, Sentral-Asia og Nord-Afrika.
Klimaprotestenes politiske blindgate kommer også til uttrykk ved de 3 024 selskapenes tilslutning til den nåværende runden av «streiker» – de samme selskap som faktisk ville besvart reelle arbeiderstreiker med rettspåbud, masseoppsigelser og brutal vold. Når det gjelder klima-«streiker» håper de imidlertid at de ved å lime på seg en «grønn» etikett kan få avledet demonstrasjonene, få tappet dem for damptrykk, og snudd millioner av ungdommer og arbeidere vekk fra en kamp mot kapitalisme.
Disse selskapene er like fiendtlig innstilte overfor enhver effektiv handling mot klimaendring som fossilbrenselsforetakene som åpent er imot klimaprotestene, fordi slik handling ville undergrave det private eierskapet til produksjonsmidlene, som er grunnlaget for hele profittsystemet.
Et eksempel på denne holdningen er Rory Kennedy, yngste sønn av Robert Kennedy og en av direktørene for Climate Emergency Fund (CEF). Organisasjonen har besørget millioner av dollar til ulike miljøaktivitetsgrupper, deriblant 350.org og Extinction Rebellion [engelsk tekst], og erklærte at «klimakrisen» er en «eksistensiell krise».
Organisasjonen er imidlertid ikke den velvillige donor som New York Times-artikkelen med overskriften «Møt millionærene som bidrar til å betale for klimaprotester» ville ha sine lesere til å tro. CEF begrenser eksplisitt aksjonsbevegelsene den finansierer til «juridiske aktiviteter» som «konstruktivt hever bevisstheten og krever presserende tiltak» for jordas pågående miljøødeleggelse.
Dette er, i beste fall, en appell til FN og til de forskjellige partiene som går som «grønne» og «venstre» rundt om i verden, og som siden den første store internasjonale rapporten om trusselen om global oppvarming i 1992 har lagt seg flate for fossilbrenselnæringene. De har besørget at enhver global klimaavtale, fra Kyoto-protokollen fra 1997 til Paris-avtalen i 2015, ikke setter noen reelle grenser for utslipp av klimagasser og i stedet tilbyr nye beskyttelser for «deres» egne lands energiselskaper.
Desto mer dystert er det at CEF underordner organisasjonene de finansierer til det som anses som «lovlig» av slike beslutningstakere som den fascistiske amerikanske presidenten Donald Trump og hans brasilianske kollega Jair Bolsonaro. Begge er benektere av klimaendringer, som begge aktivt undertrykker sine respektive regjeringers vitenskapelige forskning og begge opererer med administrasjoner som er fullt ut beredte til å snu politi-stat-tiltak utviklet mot immigranter og flyktninger mot deres innenlandske opposisjon om nødvendig, også mot klimaprotester.
Mer bredt sagt, det faktum at så mange miljøgrupper har millionærer (eller til og med milliardærer) som støttespillere taler for den «grønne» politikkens blindgate. Oppfordringer om at verdens befolkning skal endre sin «livsstil» og sitt «kosthold» fritar kapitalistklassen for ethvert ansvar for krisen, samtidig som den internasjonale arbeiderklassen får skyld for å bidra til et økonomisk system den ikke har kontroll over. Dette har blitt gjennomgangtonen for «grønne» partier over hele verden, samtidig som de støtter imperialistkrig.
Enda verre er påstandene om at den eneste løsningen på klimakrisen er en enorm reduksjon av verdensbefolkningen. Dette er et fullstendig reaksjonært perspektiv, bundet opp til et sjikt av akademia og småborgerskapet som har blitt fullstendig demoralisert siden oppløsingen av Sovjetunionen, og som mangler enhver tro på, eller tillit til at arbeiderklassen er i stand til å besørge en bedre fremtid. De som tar til orde for en slik politikk bør bli spurt om de er villige til å ofre sin egen privilegerte tilværelse, om de skulle anses å være en del av «overskuddsbefolkningen».
Klimaprotesterende må avvise slike malthusiske holdninger. Det er ikke «menneskeheten» som har brakt hele jordas biosfære til randen av kollaps, det er kapitalistklassen, som er forankret i noen få tusen milliardærers og gigantiske selskapers private eierskap av produksjonsmidlene, og til oppdelingen av verden inn i konkurrerende kapitalistiske nasjon-stater. Kapitalisme og nasjon-stat-systemet er hindringene for en seriøs innsats og for bestrebelser for å få reversert global oppvarming.
Det er til den internasjonale arbeiderklassen som skoleelever, studenter og ungdommen må snu seg. Akkurat nå som millioner av mennesker blir kastet ut i kamp mot økende sosial ulikhet, angrep på demokratiske rettigheter og trusler om imperialistkrig, er klimakrisen nok en grunn til at produktivkreftene må plasseres under arbeiderklassens demokratiske kontroll. Den er den eneste sosiale kraften som er i stand til å avskaffe kapitalismen og nasjon-stat-systemet, og til å etablere et globalt samfunn der sosiale behov, ikke privatprofitt, er førsteprioriteten.