For 75 år siden, fredag den 8. mai, kom den andre verdenskrigen til ende i Europa. I de tidlige timene av den 7. mai undertegnet oberst general Albert Jodl Wehrmachts [den tyske armé] ubetingede kapitulasjon i Rhimes, Frankrike. Ei uke tidligere hadde Adolf Hitler begått selvmord i sin Führer-bunker i Berlin konfrontert med den fremrykkende Røde armé. Alle kamphandlinger opphørte ved midnatt den 8. mai 1945.
Andre verdenskrig var den mest brutale og blodige konflikten i menneskehetens historie. Forbrytelsene og grusomhetene som ble begått overgikk alt hva menneskene i sine verste mareritt kunne ha forestilt seg.
Rundt 70 millioner mennesker ble drept, hvorav to tredjedeler var sivile: ubevæpnede menn, kvinner og barn. Dette var ikke engang følgekonsekvenser. Utryddelsen av store deler av befolkningen var det eksplisitte målet som ble erklært av nazistenes utryddelseskrig, som nådde sin blodig kulminering med drap av 6 millioner jøder.
Sovjetunionen alene mistet 27 millioner innbyggere, hvorav halvparten var sivile. Av de 13 millionene i uniform frøs eller sultet 3,3 millioner til døde i tyske krigsfangeleirer, og bare dét utgjorde en uhyrlig krigsforbrytelse. Medlemmer av Kommunistpartiet, jøder eller partisaner som ble tatt til fange av tyskerne ble umiddelbart skutt. Hele distrikter ble sultet ut, brent ned til grunnen og ødelagt.
Denne morderiske terroren var ikke begrenset til frontlinjene. I tillegg til jødene, som ble skysset til Auschwitz fra hele Europa, mistet hundretusener av sinti- og romabefolkningen, medlemmer av andre minoriteter, tvangsarbeidere og politiske fanger livet for nazistenes hender. Rundt 200 000 mennesker med nedsatt funksjonsevne ble drept som del av dødshjelpsprogrammet. Tyske militærdomstoler dømte 1,5 millioner Wehrmacht-soldater for å ha forpurret krigsinnsatsen, derav 30 000 som ble dømt til døden. Ofrene for det sivile rettssystemet ble aldri registrert fullt ut. Den såkalte folkets domstol alene avsa 5 200 dødsdommer.
De allierte tilpasset stadig mer sine metoder til fiendens. For første gang i moderne krigføring utryddet begge sider bevisst sivilbefolkningen i store byer. Wehrmachts to år lange beleiring av Leningrad krevde mer enn 1 million liv. De alliertes brannbombing av Dresden, Hamburg og andre byer drepte titusener av sivile langt fra frontlinjene. I april 1945 undertegnet USAs president Harry Truman ordren om å slippe atombomber på Japan i Potsdam, mindre enn 30 kilometer fra Hitlers Führer-bunker.
Traumene, forargelsen og avskyen som var fremprovosert av de ubeskrivelige forbrytelsene og grusomhetene begått under andre verdenskrig forankret dypt i store deler av Tysklands og verdens befolkning overbevisningen: «Aldri mer fascisme! Aldri mer krig!» Men tre-kvart-århundre etter krigens slutt er igjen fascisme og krig overhengende globale farer.
Disse farene eksisterte lenge før den globale COVID-19-pandemien, men viruset har raskt akselerert dem.
Begreper som «flokkimmunitet» og «triage» har infiltrert dagligspråket. De er del av diskusjonen om hvor mange menneskeliv som skal ofres for «økonomien», dvs. for spekulanter på aksjemarkedene og de superrike. Til tross for presserende advarsler fra medisinsk ekspertise blir millioner av arbeidere tvunget tilbake til arbeid. USAs president Donald Trump beskrev amerikanere som «krigere» som er beredt til å gi deres liv for det større gode.
Wolfgang Schäuble, Bundestag-president [i den tyske forbundsdagen], uttalte: «Det ikke er riktig å si at beskyttelsen av liv og helse har ubetinget prioritet fremfor alt annet.»
Trusselen om en tredje verdenskrig, som ville bety slutten på den menneskelige sivilisasjon, har aldri vært så stor som den er i dag.
I USA sympatiserer den amerikanske presidenten åpent med fascistiske militser og høyreekstreme diktatorer over hele verden, og truer Venezuela, Iran og til-og-med atomvåpenbestykkede Kina med krig. I dette får han støtte av opposisjonsdemokratene. Det tredje rikets militærutlegg blekner i sammenligningen med det amerikanske forsvarsbudsjettet, som inneværende år utgjør $ 738 milliarder [NOK 7,6 billioner; dvs. 7 556,23 milliarder]. I 1938, det siste året før krigen, investerte Hitler 17,5 milliarder riksmark i hæren. I dagens penger tilsvarer det $ 78 milliarder.
Av alle steder har Tyskland blitt et arnested for rehabiliteringen av krig og fascisme. Ingen andre europeiske land har økt sine forsvarsbudsjetter så raskt. Bare i 2019 steg det med 10 prosent, til nesten $ 50 milliarder. Tyskland passerte Storbritannia i prosessen, og har nå det syvende største forsvarsbudsjettet i verden, etter Frankrike.
Styringselitens perspektiv ble oppsummert av miljøpartiet De Grønnes Joschka Fischer, som appellerte til tyskerne om å bruke den 8. mai for å «overvinne deres pasifisme». Landet trenger å «unnslippe fra sine pasifistiske instinkter», skrev han i Tagesspiegel. Den nærmende slutten på den «myke beskyttelse» av USAs beskyttelsesmakt tvinger «Europa til i økende grad å forsvare sin egen sikkerhet». Dét kan «ikke fungere uten Tyskland». Svekkelsen av den amerikanske beskyttelsen reiser «spørsmål for Tyskland som andre har besvart for oss siden våren 1945». Med andre ord: tilbake til æraen før 1945!
Alexander Gauland, leder for den offisielle opposisjonen i Bundestag og æresformann for ytrehøyrepartiet Alternative für Deutschland (AfD), beskrev den 8. mai som «en dag for det absolutte nederlag», da Tyskland mistet sin «evne til å sette agendaen». Han kom med disse kommentarene da han avviste en begjæring initiert av Auschwitz-overlevende Esther Bejarano som oppfordret til at den 8. mai skulle bli erklært en nasjonal høytidsdag. Det finner sted i kjølvannet av Schäubles beskrivelse av året 1945 som en «katastrofe».
Høyreekstremistprofessoren Jörg Baberowski innledet nazistenes rehabilitering for seks år siden med sin kommentar om at «Hitler ikke var ondskapsfull». Han ble forsvart av universitetsadministrasjonen, mediene og politikere, mens Sozialistische Gleichheitpartei (SGP – Socialist Equality Party i Tyskland), som kritiserte ham, ble plassert på Bundesverfassungschutz’ (BfV) [den føderale etterretningstjenesten] liste over antikonstitusjonelle organisasjoner. Baberowski skulle ha holdt en av hovedtalene under den sentrale minnemarkeringen for slutten av andre verdenskrig, ved minnesmerket i Torgau i Sachsen. Hans opptreden ble bare forhindret av koronaviruset, som tvang frem avlysning av begivenheten.
Det overveldende flertallet av befolkningen i Tyskland og internasjonalt opponerer mot gjenopptakelsen av militarisme og fascisme. Men opposisjon er utilstrekkelig for å få forhindret en ytterligere katastrofe. Det er nødvendig å ha en klar forståelse av militarismens og fascismens årsaker, og et politisk perspektiv for å kunne bekjempe dem. Lærdommene fra erfaringene med den andre verdenskrig viser at kampen mot fascisme og krig er uadskillelig fra kampen mot kapitalisme. Den krever mobiliseringen av den internasjonale arbeiderklassen til kamp for et sosialistisk program.
Det er utallige historiske, sosiologiske og litterære verk om nazistene og den andre verdenskrig. Men utvinning av lærdommene fra den menneskelige sivilisasjons stup ut i barbari kolliderte umiddelbart med mektige politiske og sosiale interesser.
De tyske elitene videreførte etter 1945 deres karrierer i big business, regjeringen og etterretningstjenestene, rettsvesenet og politiet, og på universitetene og i hæren, og hadde ingen interesse av å se seg tilbake. Hitler, som de hadde tjent og omfavnet, ble plutselig erklært å ha forført og misbrukt dem. Der Führer var skyld i alt, og de hadde bare fulgt ordre, eller var til-og-med fordekte motstandskjempere. Det tok 18 år før den første rettssaken mot SS-vakter i Auschwitz, der over én million mennesker ble utryddet mellom 1940 og 1945.
Den amerikanske regjeringen, som eksponerte nazistenes forbrytelser for verden i Nürnberg-prosessene, endret raskt kurs da de hadde behov for nazi-eksperter i den kalde krigen. Rettsprosessene ble suspendert etter at to dusin av de verste forbryterne var dømt til døden, og anslagsvis fem ganger så mange ble tildelt fengselsstraffer.
Selv om de stalinistiske styrerne i Sovjetunionen og Øst-Europa forfulgte krigsforbrytere noe mer aktivt, hadde de ingen interesse av å avklare de historiske anliggendene. Det ville uunngåelig ha avslørt deres egen kriminelle rolle under opptakten til den andre verdenskrigen, da det stalinistiske byråkratiet lammet og undertrykket kampene fra de kommunistiske massepartiene mot fascisme og krig.
I Tyskland nektet KPD [Kommunistische Partei Deutschland] å oppfordre til en samlet front mot nazistene med SPD [Sozialdemokratische Partei Deutschland], selv om begge arbeiderpartiene frem til 1932 var mye sterkere enn nazistene. I Frankrike og Spania underordnet stalinistene arbeiderklassen til folkefronter med det liberale borgerskapet, forfulgte og myrdet revolusjonære arbeidere, og banet derved vei for reaksjonens seier.
Skriftene til Leo Trotskij, som forsvarte marxismens arv og Den russiske revolusjonen mot den stalinistiske degenereringen av Sovjetunionen, tjener fortsatt i dag som den viktigste kilden dersom man ønsker å forstå den andre verdenskrigen og nazistenes diktatur.
Trotskij insisterte på at den andre verdenskrig ble utløst av samme årsaker som den første: Kampen mellom de store kapitalistiske nasjon-statene for globalt hegemoni i en stadig mer integrert verden; motsetningen mellom nasjon-stat-systemet og verdensøkonomien som kapitalismen er basert på; og sosialiserte produktivkrefters fundamentale inkompatibilitet med privateierskap til produksjonsmidlene.
Allerede sommeren 1934, fem år før den andre verdenskrig brøt ut, advarte Trotskij:
De samme årsakene, uadskillelige fra moderne kapitalisme, som førte til den siste imperialistkrigen, har nå nådd et uendelig større spenningsnivå enn ved midten av 1914. Frykten for konsekvensene av en ny krig er den eneste faktoren som holder igjen imperialismens vilje. Men denne bremsas tåleevne er begrenset. De indre motsetningenes stress skyver det ene landet etter det andre ut på veien i retning av fascisme, som på sin side ikke kan opprettholde makten annet enn ved å forberede for internasjonale eksplosjoner. Alle regjeringer frykter krig, men ingen av regjeringene har noen valgfrihet. Foruten en proletarisk revolusjon er en ny verdenskrig uunngåelig.
Hitlers personlighet påvirket hendelsesforløpet, men den var ikke årsaken til krigen. Det reelle spørsmålet som må stilles er hvordan det kunne ha seg at en antisemittisk psykopat fra rennesteinen i Wiens bakgater vokste til å bli Tysklands leder. Svaret er klart: styringseliten trengte Hitler og hans fascistbevegelse som en rambukk mot arbeiderklassens sosialistiske bestrebelser og for å forberede en ny imperialistkrig.
«Denne tyske epileptikeren med en kalkulator i hodeskallen og ubegrenset makt i sine hender, falt ikke ned fra himmelen, eller steg opp fra helvete: Han er ikke annet enn personifiseringen av alle imperialismens destruktive krefter,» skrev Trotskij om Hitler i 1940.
Storbritannia og USA førte ikke krig for å forsvare demokratiet mot fascisme, som de påsto, men snarere for den imperialistiske omfordelingen av verden.
Krigen løste ingen av problemene som hadde fremprovosert den. Basert på USAs økonomiske makt og stalinismens politikk, som undertrykte arbeiderklassens revolusjonære bevegelse og avvæpnet kraftfulle motstandsbevegelser i Frankrike og Italia, oppsto det en skjør våpenhvile mellom imperialistmaktene. Ingen sosialistiske revolusjoner fant sted i Øst-Europa. Stalinistene i de såkalte bufferstatene gikk først til å pålegge omfattende nasjonaliseringer da de borgerlige elementene utviklet en stadig sterkere orientering i retning av Vesten. Samtidig undertrykket de arbeideropprør, deriblant i Øst-Tyskland (DDR) i 1953 og i Ungarn i 1956.
Massestreikene og studentrevoltene som skaket Frankrike, store deler av Europa og USA i årene fra 1968 til 1975 fikk styringseliten til å lansere en motoffensiv og en deregulering av finansmarkedene. Resultatene var en uforlignelig integrering av global produksjon og en intensivering av kampen for verdenshegemoni.
Oppløsingen av Sovjetunionen i 1991 representerte ikke slutten for sosialisme, men snarere sammenbruddet for det stalinistiske byråkratiets nasjonalistiske program. Det forevarslet, som Den internasjonale komiéen av den fjerde internasjonale (ICFI) var det eneste politiske partiet til å bemerke den gangen, en ny fase av imperialistkonflikter og en ny æra av kriger og revolusjoner.
Tretti år senere er denne analysens riktigheten hevet over enhver tvil. Global kapitalisme styrer mot en ytterligere katastrofe, mens arbeiderklassen, som idag er mye større og mer internasjonalt forbundet enn noensinne, raskt radikaliseres. Det avgjørende spørsmålet som nå reises er byggingen av Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale (ICFI) og verdenspartiets seksjoner, Socialist Equality Partier (Sosialistisk Likhetspartier), for å besørge arbeiderklassens kamper en sosialistisk politisk orientering. Bare omveltingen av kapitalismen kan forhindre en ytterligere katastrofe av samme omfang som den andre verdenskrig.