Hvert 17. sekund dør en person i Europa på grunn av koronavirus. Daglige antall dødsfall av Covid-19 er vedvarende på over 4 000, og Verdens helseorganisasjon (WHO) rapporterer at i Europa mistet flere enn 29 000 personer livet i løpet av uka som endte den 15. november. Dersom antallet dødsfall fortsetter i dette forferdelige tempoet, og det er all grunn til å tro at det vil tilta etter hvert som helsevesener kollapser, vil bare i Europa mellom 120 000 og 150 000 mennesker hver måned miste livet.
Målestokken over død registrert i hvert større europeiske land er svimlende. Frankrike hadde i forrige uke et daglig gjennomsnitt på 500 dødsfall. I Italia mistet 731 personer livet på tirsdag, etterfulgt av ytterligere 753 på onsdag. Dødstallene de samme dagene var for Spania 435 og 351, og for Storbritannia 598 og 529. Selv i Tyskland, lenge hyllet av de selskapskontrollerte mediene som en suksesshistorie, døde bare på tirsdag 357 personer.
Kontinentet har ikke vært vitne til massedød av en slik skala siden barbariet under den andre verdenskrig. Som det var tilfelle i første halvdel av det tjuende århundre har styringsklassen i alle europeiske land bestemt at masseslakting av hundretusener og til-og-med millioner av mennesker er uunngåelig, og nødvendig for å beskytte selskapsprofitter. De bærer det politiske ansvaret for det som bare kan beskrives som en forbrytelse mot menneskeheten.
Mens europeiske politikere i de tidlige stadiene kontrasterte deres tilnærming til Covid-19 med Trump-administrasjonens katastrofale håndtering av pandemien i USA, gjennomfører alle kontinentets regjeringer nå en ikke mindre kriminell og morderisk politikk enn den fascistisk besinnende innehaveren av Det hvite hus. Dette er politikken for «flokkimmunitet», som innebærer å la viruset få uhemmet løp gjennom befolkningen, uavhengig av kostnadene i antall menneskeliv, slik at storselskaper kan fortsette å rake inn profitter og opprettholde overdådige aksjonærutbetalinger til de superrike.
Sverige er modellen for denne kontinentdekkende strategien for massedrap. Helt fra begynnelsen av pandemien bestemte svenske myndigheter seg for å avvise ethvert nasjonalt og regionalt nedstengingstiltak til fordel for å tillate næringsvirksomheter å holde gående. Resultatet var en av de høyeste dødsratene i verden, da viruset raste gjennom dårlig utrustede eldreomsorgsboliger. Mange eldre beboere ble overlatt til å dø uten behandling, med overveldede sykehus i Stockholm-regionen som nektet å gi omsorg til pasienter over 80 år.
Disse uhyrlige omstendighetene var det ønskede resultatet av regjeringens politiske retningslinje, som var å oppnå «flokkimmunitet» så raskt som mulig. Den svenske statsepidemiologen Anders Tegnell skrev til sin finske kollega i midten av mars, der han berettiget sin beslutning om å holde grunnskoler åpne: «Et poeng kan tale for å holde skolene åpne, for raskere å oppnå flokkimmunitet.»
Tegnell ble plakatgutten for styringselitens politikk for garantering av selskapsprofitter og død internasjonalt. Dette ble oppsummert i en artikkel i mai i tidsskriftet Foreign Affairs, med den programmatiske tittelen «Sveriges koronavirusstrategi vil snart bli verdens». Det spiller ingen rolle for disse sosiopatene at Tegnells forsøk på å oppnå «flokkimmunitet» ikke engang kom i nærheten av siktemålet. Sverige er fortsatt blant landene med den høyest infeksjonsraten, og dødsraten har steget dramatisk de to siste ukene, og har nå tvunget regjeringen til å vedta restriksjoner på arrangementer og sosiale sammenkomster.
Så snart nedstengingstiltakene som ble påtvunget styringseliten av spontanstreiker og arbeiderklasseprotester i våres ble opphevet, iverksatte de europeiske regjeringene av alle politiske avskygninger saboteringen av enhver samordnet anstrengelse for å få begrenset pandemien for å sikre at den økonomiske produksjonen og strømmen av profitter til bankene og finansoligarkiet kunne vende tilbake til normalen. Over € 2 billioner [NOK 21,38 billioner; dvs. 21 380 milliarder] i redningstiltak ble tildelt bankene og storselskaper av EU og unionens medlemsland. Denne enestående overføringen av rikdom fra bunnen til toppen av samfunnet ble fullt og helt godkjent av fagorganisasjonene, som det ble vist i fellesuttalelsen fra franske og tyske fagforbund som applauderte EUs massive utdelinger til banker og storselskaper.
Uavhengig av deres politiske tilknytninger besluttet regjeringer på tvers av kontinentet for enhver pris å opprettholde økonomien på fullt turtall, og la skolene være åpne for å tjene som barnepass slik at foreldrene ikke ble fjernet fra arbeidsstyrken. Fra Tysklands konservativledede Kristelig-demokratiske/Sosialdemokratiske koalisjon, til den tidligere investeringsbankmannen Emmanuel Macrons regjering i Frankrike, og den spanske koalisjonsregjeringen mellom det sosialdemokratiske partiet PSOE og det «venstrepopulistiske» partiet Podemos, førte alle disse politiske kombinasjonene tilsyn med adopteringen av en strategi for «flokkimmunitet», som har ført direkte til den nåværende katastrofen. Delstatsregjeringer i Tyskland ledet av De Grønne og Venstrepartiet har ikke vært mindre hensynsløse i deres pålegging av selskapsdiktater enn hva Boris Johnsons hardt-høyre Tory-regjering i Storbritannia er, som vist av Bodo Ramelow, ministerpresident fra Venstrepartiet i Bundesland Thüringen, og hans ros av den «svenske modellen».
Der likene fortsetter å stables har ikke den europeiske styringsklassen noen intensjon om å endre kurs. Macron har kaldt erklært at alle må lære å «leve med viruset», et opprørende forslag gitt at en vaksine kan være bare noen måneder unna.
Den bitre motstanden mot nedstengingen av skoler fra selskapselitene og det politiske etablissementet spiller en sentral rolle i spredningen av viruset. I Tyskland ble infeksjoner blant barn tidoblet fra begynnelsen av oktober til begynnelsen av november. Men da landets 16 delstaters ministerpresidenter møtte kansler Angela Merkel på mandag nektet de til-og-med å vedta et krav om at munnbind skulle gjøres obligatorisk for lærere og skoleelever.
Markus Söder, ministerpresident i Tysklands Bundesland Bayern, ble nylig fanget på et videoopptak der han i klare ord uttrykte styringselitens hårdnakkede beslutning om å holde skolene åpne, og erklærte: «Våre barn må bli tatt vare på dersom vi vil forhindre en økonomisk nedstenging. Det er konteksten: Skoler og barnehager har også som formål å holde økonomien i gang.»
Arbeidere og ungdommen er ikke beredt til å risikere deres helse og en mulig død for å sikre bunnlinja for Deutsche Bank og BNP Paribas, storselskaper som Volkswagen og Airbus, og de enorme formuene investert på børsene i London, Frankfurt og Paris.
De siste ukene brøt det ut streiker på franske skoler, under betingelser der opptil 35 elever er stuet sammen i dårlig ventilerte rom uten beskyttelse. Disse protestene etterfulgte okkuperingen av hundrevis av skoler over hele Hellas, og demonstrasjoner av elever og studenter i Polen. Skoleelever i de tyske byene Worms og Essen har kunngjort planer for skolestreiker denne uka, for å protestere mot de farlige forholdene med forlangender om trygg utdanning.
Voksende antall arbeidere og ungdommer støtter kravet om å stenge ned ikke-essensiell produksjon og avslutte tilstedeværende undervisning, for å begrense spredningen og få kontrollert viruset. Kampen for en rasjonell politikk mot Covid-19 er imidlertid ikke bare et medisinsk, men fremfor alt et politisk anliggende. Socialist Equality Partiene på tvers av Europa og verden har understreket at det fordrer byggingen av en bevegelse i den europeiske og internasjonale arbeiderklassen i kamp for sosialisme.
Erfaringen med pandemien så langt, inkludert vårens nedstenging, har vist inkompatibiliteten mellom en vitenskapelig kamp mot Covid-19 og kapitalismen. Arbeidere sto igjen med elendige ledighetsbetalinger eller ingen inntekt i det hele tatt, ungdommen med dysfunksjonelle online-læringsprogrammer, og nedstengte småbedrifter og kultur og kunstneriske arenaer konfronterte ruin. Arbeidere i essensielle tjenester – helsevesen, logistikk eller matdistribusjon – ble besørget tilfeldige forsyninger av personlig verneutstyr, som dessuten var av ujevn kvalitet.
Mens billioner av euro blir overlevert til de superrike er påstanden om at det ikke eksisterer ressurser for å finansiere viktige sosiale behov en absurd løgn. Disse ressursene eksisterer, men det politiske etablissementet har hårdnakket motsatt seg å gjøre dem tilgjengelige for befolkningen, og i stedet arbeidet uopphørlig for å få overlevert dem til finansaristokratiet. Den eneste måten å få avverget død av en virkelig uhyrlig skala er å ta opp en kamp for å ekspropriere disse sårt tiltrengte ressursene, som del av en kamp for sosialisme.
For å få ført denne kampen trenger arbeidere deres egne uavhengige organisasjoner i opposisjon til fagorganisasjonene, som overalt har bidratt til å håndheve pådrivet for gjenopptakelsen av arbeidet. Grunnplan-sikkerhetskomitéer på alle skoler og arbeidsplasser, som koordinerer deres kamp over landegrensene, er ikke bare nøkkelen til å overvåke og stoppe spredningen av viruset; de kan tjene som rammeverk for å få organisert en europeisk og internasjonal generalstreik, for å beslaglegge ressursene som trengs for en vitenskapelig og human respons på pandemien.
Forutsetningen for en slik respons er konfiskeringen av de superrikes slett erhvervede formuer og omdanningen av storselskapene til offentlig eide redskaper demokratisk styrte av arbeiderklassen. Beskyttelsen av helse og menneskeliv, ikke kapitalistoligarkenes obskøne profitter må lede sosiale beslutninger. Dette betyr en kamp for å mobilisere arbeiderklassen over hele Europa og internasjonalt for å ta politisk makt, omorganisere det økonomiske livet etter sosialistiske retningslinjer og etablere De forente sosialistiske stater av Europa.