Utdanningsminister Gavin Williamson har kunngjort planer om å garantere «ytringsfrihet» på britiske universiteter. Regjeringen skaper det juridiske rammeverket for statsintervensjon på campuser, for å beskytte høyreorienterte reaksjonære og få kneblet protester.
Williamsons forslag inkluderer det å pålegge universiteter som ønsker tilgang til offentlig finansiering en ytringsfrihetsbetingelse, for å tillate at Office for Students (OfS) kan bøtelegge institusjoner som bryter vilkåret, utnevne en «forfekter for ytringsfrihet» for å granske påståtte overtramp og anbefale oppreisning, og tillate akademikere, studenter eller besøkende foredragsholdere å kunne saksøke for kompensasjon når de påstår å ha hatt deres ytringsfrihet beskåret.
Kravene vil også gjelde direkte for studentforeninger, som regjeringen vurderer å bringe under OfS’ ansvarsområde i stedet for den nåværende Charity Commission.
Kunngjøringen følger et brev Williamson sendte til utgående og innkommende sjefer for OfS, sir Michael Barber og Lord Wharton of Yarm. Under overskriften «Spesifikke prioriteringer» kritiserte utdanningsministeren Barber for ikke å ha grepet aggressivt nok inn på campuser, og oppfordret Wharton til å gjøre mer:
«Til dags dato har det vært lite regulatoriske tiltak fra OfS’ side relatert potensielle brudd på registreringsbetingelsene tilknyttet ytringsfrihet og akademisk frihet ... Jeg har til hensikt å publisere et orienteringsdokument om ytringsfrihet og akademisk frihet i den nære fremtid, og jeg vil at OfS fortsetter å jobbe tett med departementet for å levere denne delte agendaen og sikre at vårt arbeid er nøye tilpasset. Jeg ønsker også at organisasjonen treffer mer aktive og synlige tiltak for å utfordre bekymringsfulle hendelser som rapporteres den, eller som den blir oppmerksom på, samt dele informasjon med leverandører om en beste praksis for å beskytte ytringsfrihet utover de minste juridiske krav.»
Wharton er en Tory-peer – adelig som sitter i Overhuset, parlamentsts øvre kammer House of Lords – som ble tildelt OfS-stillingen til tross for helt manglende erfaring innen sektoren for høyere utdanning.
Williamsons «ytringsfrihet»-forslag er hentet nesten ordrett fra en rapport den høyreorienterte tankesmia Policy Exchange publiserte i fjor sommer, med tittelen «Akademisk frihet i Storbritannia: Beskyttelse av synspunktdiversitet». Rapporten oppfordret til opprettelsen av en «Direktør for akademisk frihet», til en «akademisk frihetsklausul», til at OfS måtte «være villig til å gjøre bruk av sine eksisterende fullmakter til å bøtelegge HEPs» (leverandører av høyere utdanning) for påståtte «brudd på akademisk frihet» og at studentforeninger må være underlagt de samme reguleringene.
Tom Simpson, en professor ved Oxford University og asssosiert fellow ved Policy Exchange, ønsket Williamsons forslag velkomne, før han hevdet at «nettopp en online-kultur tillater et mindretalls synspunkter å utøve uforholdsmessig stor innflytelse på administratorer, og til å utøve en kjølende effekt på andre akademikere.»
World Socialist Web Site beskrev [engelsk tekst] Policy Exchange-rapporten som «et manifest for en politisk allianse mellom Tory-regjeringen og dens periferi av sosialdarwinister, det libertære høyre og de mest høyreorienterte deler av Labour Party. Den argumenterer for en kombinert intervensjon inn i både akademia og studentpolitikk på campuser for å undertrykke venstreorientert protest og gi frie tøyler til høyreekstreme ideologer.»
At høyresiden føler seg i stand til å posere som forsvarere av demokratiske rettigheter er takket være rollen spilt av pseudo-venstre og identitetspolitikk på campuser. En tilsvarende rapport fra det høyreorienterte Adam Smith Institute (ASI), sier: «Studentforeninger oppfattes av studenter som ineffektive, de mangler demokratisk legitimitet og undergraver forsamlings- og ytringsfrihet ... Bare én-av-ti studenter deltar aktivt i studentforeningsvalg.»
Så mye er sant. Men i motsetning til ASIs selvtjenende påstander er det resultat av det høyreorienterte klimaet – den velstående middelklassens kaving etter personlig framgang basert på påstander om «identitet» – som dominerer offisiell campuspolitikk.
Identitetspolitikk har ingenting å gjøre med sosialistisk politikk, som søker å forene arbeiderklassen, alliert med de beste elementene fra studentungdommen, til en kamp, ikke for individuell eller seksjonelle fordeler, men for sosial likhet. Forankret i irrasjonalistisk og reaksjonær postmodernistisk filosofi, står identitetspolitikken i opposisjon til Opplysningstiden, og fremfor alt til marxismen, og blir forfektet av pseudo-venstre for å skjule den fundamentale splittelsen i samfunnet – klasse.
I mangel av folkelig støtte eller demokratiske prinsipper har identitetspolitikerne benyttet seg av «ingen tilgjengelig plattform» [‘no platforming’], som er arvet fra 1970-tallet. Taktikken fikk bredere sympati blant studenter for flere tiår tilbake, fordi den var rettet mot fascister og det ytre høyre. Allerede den gangen hadde den farlige politiske implikasjoner ved at den ofte ble knyttet til appeller om restriksjoner og forbud fra staten og andre institusjoner, når historien gjentatte ganger har vist at tiltak nominelt innført mot høyresiden deretter rutinemessig blir anvendt mot venstresiden.
De småborgerlige sjiktenes byks mot høyre, som finner et hjem enten i Labour Party-apparatet, forskjellige identitetsbaserte grupper og kampanjer, og i pseudo-venstre grupper, har enda tydeligere eksponert de reaksjonære implikasjonene av no-platforming.
Den desidert mest opprørende saken er forsøket på svartelistingen av WikiLeaks-grunnleggeren Julian Assange, på grunnlag av den svenske statens fabrikkasjoner om seksualovergrep. I 2012 ble George Galloway utestengt av National Union of Students på grunnlag av å være en «voldtektsfornekter» ved å forsvare Assange. I 2015 forsøkte Cambridge Students’ Union å forby Assange fra å tale på campus, og Sheffield Students’ Union prøvde det samme i 2016. Begge bestrebelsene ble omgjort av bred folkelig opposisjon.
Campus-identitetspolitikken antar dens mest absurde dimensjoner i konflikten mellom forskjellige identitetsgrupper. I 2016 nektet en LGBT-representant for National Union of Students ved Canterbury University å tale side-om-side med Peter Tatchell, rettighetsforfekter for homofile, og beskyldte ham for å være rasistisk og «transfobisk». I 2015 ledet studentforeningens kvinnelige offisielle representant ved Cardiff University en begjæring fra 3 000 studenter om å forby feminist-kampanjefører Germaine Greer fra å tale, igjen for hennes «transfobiske» synspunkter. I 2015 ble feministen Julie Bindel forbudt å tale av studentforbundet ved Manchester University, som påsto at hennes tilstedeværelse kunne «anspore til hat mot, og ekskludering av våre transstudenter». Studentforbundet ved Bristol University stemte i 2018 for et heldekkende forbud for «trans-ekskluderende radikale feminister», og da mest fremtredende for Greer. I fjor ble Selina Todd, Oxford-historiker spesialisert på klasse- og kjønnsrelasjoner, utsatt for no-platforming av Oxford International Women’s Festival etter å ha blitt stemplet som en «transfob».
Dette er et reaksjonært, antidemokratisk rot. Det de facto å trekke ei linje mellom en som Tatchell og medlemmer av det ytre høyre er hysterisk tull og tøys, og har vært frastøtende for store deler av befolkningen, og har åpnet døra for regjeringsintervensjon på campuser, som vil bli anvendt til å invitere inn det reelle fascistiske høyre.
Under beskyttelse av regjeringens nye forlangender om «ytringsfrihet» vil studentprotester av den typen som utfordret [engelsk tekst] tildelingen av et prestisjefylt stipendiat ved Cambridge University til den pseudo-vitenskaplige sosialdarwinistien Noah Carl, bli undertrykt. Akademikere som Oxfords Nigel Biggar, som spesialiserer seg på apologier for det britiske imperiets forbrytelser, vil bli tillatt å gå videre med deres oppdrag for å skape en høyreorientert «kontra-spiral» innen akademia.
Fascistene Tommy Robinson og Stephen Bannon, franske Marine Le Pen som er partileder for Nasjonal Samling, og Alice Weidel, talsperson for Alternative für Deutschland (AfD) har alle tidligere vært invitert til å tale av Oxford Union, og alle framprovoserte de en signifikant opposisjon som nå vil bli straffet som angrep på «ytringsfriheten». Slike invitasjoner av foraktede ytrehøyrefigurer vil bli oppmuntret på campuser over hele landet, ledet av såkalte ytringsfrihetssamfunn opprettet av Toby Young, Tory-høyres darling og antilockdown-kampanjeføreren. Young var Toryenes førstevalg til å lede OfS før London Student’s avsløring av hans deltakelse på en hemmelig eugenikk-konferanse.
Begivenheter i Tyskland besørger en skarp advarsel. Den 3. februar grunnla sytti tyske akademikere deres «Nettverk for akademisk frihet», med det erklærte oppdrag å rehabilitere den diskrediterte professoren Jörg Baberowski – en ledende akademisk stemme for høyreorientert ekstremisme – for å promotere andre ytrehøyrestemmer og demonisere studenter som gir uttrykk for opposisjon mot relativiseringen av tysk imperialismes forbrytelser, og spesielt de til det Det tredje rike.
Hykleriet i den britiske regjeringens påstand om å handle til forsvar for «ytringsfrihet» stilles til skue i Williamsons brev til OfS-sjefene. To under-headinger under «Ytringsfrihet og akademisk frihet» finner man «Antisemitisme», der utdanningsministeren ber OfS om hjelp for å tvinge [engelsk tekst] institusjoner for høyere utdanning til å vedta definisjonen av antisemittisme slik den er fastlagt av International Holocaust Remembrance Alliance (IHRA). IHRA-definisjonen besørger en mekanisme for å angripe ytringsfrihet angående opposisjon til Israel og sionismens etnisk-nasjonalistiske ideologi. Den har blitt anvendt til å berettige massiv utrensking av venstreorienterte Labour-medlemmer og kanselleringen av pro-palestinske arrangementer.
Den britiske regjeringen går også fram med en gjennomgang av «venstreorientert ekstremisme» innrettet på å kriminalisere store strekk av venstresiden. Den vil være målrettet mot «ytrevenstre utkantgrupper» anklaget for «kapring av viktige saker og hovedstrøm-kulturaktiviteter» – det vil si, de som forsøker å forsvare deres politiske synspunkter. Resultatet av denne gjennomgangen vil bygge på overvåkningen av studenter som allerede er på plass under Prevent-ordningen [engelsk tekst], som angivelig er rettet mot islamistgruppers radikalisering.
International Youth and Students for Social Equality (IYSSE) motsetter seg utvetydig regjeringens forsøk på å regulere det politiske liv på campus. Statsinngripen må motarbeides og politiske tvister må utkjempes demokratisk blant studenter, inkludert, som et presserende spørsmål, hvordan man skal opponere mot den skarpe vendingen til høyre som styringsklassen utfører.