Med fredagens dødelig missilangrep mot en iransk-støttet irakisk militsposisjon ved grensa mellom Syria og Irak, har Biden-administrasjonen skrevet i blod den faktiske betydningen av Demokrat-presidentens uopphørlige erklæringer om at «Amerika er tilbake».
Angrepet, som ble utført i blatant overtredelse av folkeretten og uten juridisk autorisering av Den amerikanske kongressen, signaliserer at Bidens Hvite hus legger ut på en svært aggressiv amerikansk utenrikspolitikk, som trapper opp militarismen og konfrontasjonene som ble ført av forgjengeren, i Midtøsten og internasjonalt.
Ifølge syriske medisinske kilder sitert av Reuters drepte det amerikanske luftangrepet, utført ved daggry på fredag, minst 17 irakiske militsmenn. Det britisk-baserte Syrian Observatory for Human Rights rapporterte at angrepet hadde drept 22 krigere fra Hashed al-Shaabi, eller De folkelige mobiliseringsstyrkene [Popular Mobilization Forces], ei offisiell grein av Iraks militære, som ble sendt inn i Syria for å bekjempe ISIS. Flere krigere ble såret, og antallet dødsofre vil sannsynligvis stige.
Angivelig var missilangrepet en gjengjeldelse for et rakettangrep den 15. februar mot en amerikansk base ved irakiske Kurdistans hovedstad Erbil, som drepte en enkelt syrisk kontraktør. Det er ingen bevis for at angrepet på den amerikanske basen var utført av den iransk-støttede militsen som USA slo til mot på fredag, som selv ikke bare hadde benektet noe ansvar, men også hadde fordømt angrepet på Erbil-basen.
Offisielle Pentagon-representanter indikerte at president Joe Biden ble presentert en meny av mulige mål og nivåer av amerikansk militærødeleggelse, for å kunne velge mellom, og signerte av på Syria-missilangrepet.
På spørsmål stilt om hvilken «melding» Biden sendte med angrepet, sa Pentagon-talsmann John Kirby på fredag til MSNBCs fjernsynsnyheter: «Meldingen er klar og entydig; vi skal beskytte våre nasjonale interesser i regionen.»
Beslutningen om å angripe Syria har umiskjennelig strategisk betydning. Den markerer første gang USA har angrepet mål i det krigsherjede landet siden den 29. desember 2019, da Donald Trump beordret et luftangrep, også angivelig som respons på et rakettangrep på en amerikansk base i Irak.
Fem dager senere, den 3. januar 2020, utførte Washington dronemissilmordet på den iranske revolusjonsgardens general Qassem Suleimani, ansett som den nest-viktigste politiske størrelsen i Iran. Missilangrepet markerte en dramatisk opptrapping av Trump-administrasjonens «maksimalt trykk»-kampanje mot Iran.
Washington trakk seg tilbake fra konfrontasjonen, som hadde brakt Midtøsten og potensielt hele planeten, til randen av en katastrofal ny krig som raskt ville ha overskredet den død og ødeleggelse som var forårsaket av de tiår-lange amerikanske intervensjonene i Irak og Afghanistan.
Angrepet beordret av Biden markerer en slutt for den litt mer enn ett år lange pausen i amerikanske luftangrep i Syria som etterfulgte mordet på Suleimani. Dette har vært et år der USA har vært dominert av den kriminelle politikken som har ført til over en-halv-million Covid-19-dødsfall, så vel som av en bitter internkamp innen det amerikanske politiske styringsetablissementet som har ført til to riksrettstiltaler mot Trump. Mye av denne konflikten sentrerte seg om meningsforskjeller om utenrikspolitikken, med Demokratene som fordømte Trump for å være for «myk» mot Russland og Kina, begge atomvåpenbestykkede makter.
Angrepet i Syria blir bredt, og med rette, ansett å være en farlig opptrapping av amerikansk aggresjon som igjen kan true et regionalt og til-og-med globalt branninferno. Det er en konkret manifestering av skiftet i politikken som utvikler seg under den nye Demokrat-administrasjonen.
Den syriske regjeringen fordømte missilangrepet som en «feig amerikansk aggresjon», og beskyldte Biden-administrasjonen for å følge «jungeloven». Russiske, kinesiske og iranske embetsrepresentanter fordømte også angrepet.
Den ene kilden av internasjonal hyllest for det amerikanske angrepet var Israel, som har utført sine egne luftangrep mot Syria, mens de generelt benekter verken å bekrefte eller avkrefte landets ansvar. «Iranerne skjønte ikke at Biden ikke er Obama, og at dersom de vil fortsette ned denne veien av feilberegninger, vil de til slutt bli truffet,» sa en ikke-navngitt senior israelsk embetsrepresentant til nyhetsnettstedet Walla.
Iran er blant de mest umiddelbare målene for fredagens missilangrep. Biden-administrasjonen kom til embetet med løfter å melde USA med igjen i Den felles helhetlige handlingsplanen (JCPOA) [Joint Comprehensive Plan of Action], 2015-traktaten som ble inngått mellom Iran og stormaktene, der Teheran i utveksling for skarpe begrensninger på Irans sivile kjernefysiske program skulle få oppheving av straffende økonomiske sanksjoner. Trump trakk USA fra traktaten i 2018 og innledet en kampanje med «maksimalt trykk», med fordoblede ensidige sanksjoner som er ensbetydende med en krigstilstand.
Washington har ikke gjort noen trekk for å oppheve disse sanksjonene – og for den saks skyld heller ikke noen av de andre sanksjonene som USA har pålagt land som utgjør over en tredjedel av menneskeheten – siden Biden ble innviet. I stedet har USA insistert på at Teheran først skal gå tilbake til en fullstendig overholdelse av vilkårene i JCPOA, og rulle tilbake de begrensede økningene av landets anriking av uran, som er utført som respons på at USA har skrotet avtalen og de europeiske stormaktenes manglende effektive utfordring av amerikanske sanksjoner.
Bidens utenriksminister Antony Blinken har gjentatte ganger erklært at enhver avtale med Iran må være «lengre og sterkere» enn den som ble framforhandlet da Obama var i embetet. I tillegg til å innføre permanente restriksjoner på Irans kjernefysiske program, betyr dette demonteringen av Irans konvensjonelle missilutvikling, så vel som tilbakerulling av landets innflytelse over hele Midtøsten. Det Washington ønsker er å få returnert Iran tilbake til statusen som en forsvarsløs semi-koloni. Angrepet på Syria er ei åpningssalve i en fornyet aggresjonskampanje for å oppnå dette målet.
Missilangrepet i Syria var også rettet mot både Russland og Kina, og deres innflytelse i regionen. Kina, identifisert av Biden-administrasjonen som Washingtons «strategiske konkurrent» og målet for «ekstrem konkurranse», etter to tiår med amerikanske imperialistiske militærintervensjoner i Midtøsten, har framstått som regionens største investor og den største handelspartneren for mange av regionens land.
Det er mer enn en tilfeldighet at det siste amerikanske missilangrepet i Syria kommer umiddelbart etter fellesøvelser av iranske, russiske og kinesiske krigsskip i de strategiske farvannene i Det indiske hav. Den siste slike militærøvelsen, de felles iransk-russisk-kinesiske «Maritime Security Belt»-marineøvelsene, ble avholdt i desember 2019, like før drapet på Suleimani.
Samtidig som Washington eskalerer sin aggresjon i Midtøsten arrangerer Pentagon provoserende marineøvelser i Sør-Kinahavet og Taiwanstredet, mens de direkte truer Russland med utplasseringen av B-1-bombefly i Norge.
Missilangrepet fungerer også som et skudd over baugen for Washingtons hittil NATO-allierte, spesielt Tyskland og Frankrike. Dette etterfølger den merkbart kjølige mottakelsen fra kansler Angela Merkel og president Emmanuel Macron av Bidens tale til München-sikkerhetskonferansen i forrige uke, der han ikke bare én, men tre ganger kunngjorde at «Amerika er tilbake», mens han forlangte at de europeiske imperialistmaktene underordnet seg amerikanske interesser.
Angrepet mot Syria fikk bred støtte innad i Demokratenes partilederskap og ble hyllet av ledende Republikanere. Representanten Michael McCaul, den øverste Republikaneren i Representantenes hus’ utenrikskomité, uttalte: «Responser som dette er en nødvendig avskrekking, og påminner Iran, landets proxier, og våre motstandere over hele verden, at angrep på amerikanske interesser ikke vil bli tolerert.»
Angrepet har gjort det klart at enigheten om eskalerende militæraggresjon for å kompensere for forfallet av den amerikansk imperialismens globale hegemoni, vil tjene som grunnlag for Biden-administrasjonens streben etter «to-parti-enhet» med de fascistiske elementene i Det republikanske partiet, som forsøkte å velte valget hans.
Det er også et kraftig innenrikspolitisk motiv for opptrappingen av amerikansk militarisme. Det er behovet for å avlede utad amerikansk kapitalismes enorme og uholdbare sosiale motsetninger.
Krisen i amerikansk og verdens kapitalisme produserer ikke bare et pådriv i retning krig, men også et internasjonalt oppsving av klassekampen i møte med massedøden frambrakt av den morderiske forfølgelsen av en flokkimmunitetspolitikk som respons på Covid-19-pandemien, og den kontinuerlige veksten av sosial ulikhet og angrep på grunnleggende sosiale og demokratiske rettigheter.
Det er bare denne kampen som kan danne fundamentet for genuin opposisjon mot den amerikanske imperialismens og verdensimperialismens pådriv i retning krig. Den presserende nødvendige oppgaven er å bygge en internasjonal og sosialistisk bevegelse i arbeiderklassen, for å få en slutt på trusselen om verdenskrig ved å styrte kapitalistsystemet som er dens kilde.