I en aksjon uten presedens i Brasils historie har landets fascistiske president Jair Bolsonaro sparket sin forsvarsminister, i tillegg til de uniformerte sjefene for hæren, marinen og luftforsvaret. Hans utilslørte siktemål er å sikre et fullstendig grep om staten, som forberedelse til diktatoriske tiltak mot arbeiderklassen, under betingelser av en katastrofal forverring av Covid-19-pandemien og en utdypende sosial og politisk krise i Brasil.
Bolsonaros konflikt med toppsjiktet i militæret har oppstått i sammenheng med hans stadig strengere fordringer om en fullstendig underordning av de væpnede styrker til hans regjerings politiske agenda, og helt spesielt hans genocidale politikk for flokkimmunitet relatert til Covid-19-pandemien. Samme dag som helskala-endringen i de væpnede styrkenes overkommando, satte Brasil en ny rekord med 3 668 Covid-19-dødsofre, og helsevesenet konfronterer en landsdekkende kollaps.
Ved forskjellige anledninger de siste ukene har Bolsonaro promotert en konfrontasjon med ethvert tiltak for sosial distansering iverksatt av regjeringene i delstatene og landets storbyer, som respons på den rekordhøye stigningen i antall Covid-19-infeksjoner og dødsfall. «Min hær skal ikke ut i gatene for å tvinge folk til å forbli hjemme,» erklærte han.
På mandag kunngjorde regjeringen kabinettomstokkingen som berørte seks departementer, og omfattet regjeringssekretariatet, overkommandoen, departementene for utenriksaffærer, forsvar og justis, og riksadvokatens kontor. Forsvarsministeren general Fernando Azevedo e Silva ble erstattet av general Braga Netto, som tidligere fungerte som Bolsonaros stabssjef. Etter et kort møte med Bolsonaro gikk Azevedo e Silva med på å trekke seg, selv om presidenten faktisk sparket ham.
I hans avskjedsbrev uttalte generalen at han som sjef for forsvarsdepartementet «bevarte de væpnede styrker som statsinstitusjoner,» og antydet med det at etter hans fjerning kan dét vise seg ikke lenger å være tilfelle.
Militærsjefenes avgang ble kunngjort av Braga Netto tirsdag morgen, så snart han overtok i forsvarsdepartementet. Antonio Carlos Moretti Bermudez, tidligere sjef for luftforsvaret, publiserte en video etter møtet, med en uttalelse som antok samme tema som Azevedo e Silva. Bermudez erklærte at han jobbet for luftforsvaret som en «statsinstitusjon», og for «suvereniteten av det som er vårt: luftrommet».
Tirsdagen ble også preget av en offensiv fra Bolsonaros allierte i Representantenes hus. Major Vitor Hugo, lederen for Det sosial-liberale parti (PSL) i Huset, forsøkte å framtvinge en avstemming om en lovproposisjon som definerer en nødssituasjon for folkehelsen – som Covid-19-pandemien er – som et motiv for et dekret om Nasjonal mobilisering.
Nasjonale mobiliseringer, dekreter som i dag kan iverksettes i tilfellet krig, tillater presidenten å intervenere i offentlige og private selskapers produksjon, og underlegge både sivilt og militært personell hans ordrer. Det representerer en vesentlig maktkonsentrasjon i presidentens hender. Selv høyreorienterte figurer i Representantenes hus karakteriserte forslaget som et «kupp»-forsøk.
Bolsonaros uforlignelige omkalfatring av hans kabinett og den militære overkommandoen, ble utført på tirsdagens 57-årsmarkering for Brasils USA-støttede militærkupp i 1964. Braga Nettos første handling som forsvarsminister var å publisere en militær ordre som oppfordret til feiring av denne politiske forbrytelsen, som innledet to tiår med brutalt diktatur.
Ordren promoterte løgnen at militærkuppet var del av en «1964-bevegelse», som var respons på en «reell trussel mot fred og demokrati». Denne kyniske «bolsonariske»-fantasien omstøper kuppet som at det skal ha begynt med en folkelig bevegelse i gatene, som til slutt ble støttet av den brasilianske styringsklassen og dens stat, der de væpnede styrkene, som «konfronterte slitasje», til slutt gikk inn for å «garantere de demokratiske frihetene vi nyter i dag».
Faktisk ble 1964-kuppet direkte orkestrert og promotert av amerikansk imperialisme og den brasilianske styringsklassen. Det var ikke militæret som led «slitasje», men snarere de titusener av arbeidere og studenter militæret torturerte og drepte, under det blodige diktaturet som varte i 21 år.
Ordren, som onsdag morgen ble lest høyt for militært personell i brakker over hele Brasil, er innrettet på å trekke fascistiske lærdommer av denne historien. Den hevdet: «Det nåværende geopolitiske scenarioet byr på nye utfordringer, som miljøspørsmål, cybertrusler, matusikkerhet og pandemier. De væpnede styrker er tilstedeværende, på frontlinjene, der de beskytter befolkningen.»
Det er presserende nødvendig at den brasilianske arbeiderklassen trekker sine egne politiske lærdommer fra dette nederlaget. Det å bevæpne seg politisk mot de stadig mer diktatoriske metodene til kapitalistklassen er nå et spørsmål om liv eller død.
Arbeidernes politiske underordning til João Goularts borgerlige nasjonalistregjering i 1964, som ble promotert av det stalinistiske Kommunistpartiet, var medvirkende til å avvæpne arbeiderklassens motstand mot kuppet.
I 1985, da diktaturet offisielt ble avsluttet, arbeidet de politiske kreftene tilknyttet Arbeiderpartiet (PT) for en jevn overgang til et sivilt borgerlig regime, og motsatte seg «forfølgelsen» av militære og sivile embetsrepresentanter som var ansvarlige for de barbariske forbrytelsene begått mot arbeiderklassen. Den politiske løgnen at denne veien representerte et oppgjør med militærdiktaturets arv har blitt avslørt av Bolsonaros framvekst fra dette politiske oppsettet.
I dag forsøker de samme kreftene som historisk sto bak disse politiske svikene å blinde arbeiderklassen for de overhengende farene i den nåværende situasjonen.
Ulike pseudo-venstre grupper, særlig de politiske arvingene etter den argentinske revisjonisten Nahuel Moreno, har trukket den samme konklusjonen fra hendelsene den siste uka: «Ingenting å se her, bare gå videre.»
En av de mest groteske formuleringene ble trukket av Valerio Arcary, en av hovedlederne for den tidligere morenoistiske organisasjonen Convergencia Socialista, som hadde ledende posisjoner i PT. I dag, i spissen for «Motstands»-tendensen innen Partiet for Sosialisme og Frihet (PSOL), latterliggjorde Arcary de som er «på randen av et nervøst sammenbrudd» over Bolsonaros diktatoriske handlinger, og erklærte rett ut: «Det som skjedde med ministerreformen er ikke forkammeret til et selv-kupp under forberedelse. ... Big capital støtter ikke en undergravning av regimet.»
Det essensielt samme politiske synspunktet forfektes av morenoistene fra Revolusjonære Arbeideres Bevegelse (MRT), tilknyttet det argentinske Sosialistiske Arbeideres Parti (PTS). På deres nettsted Esquerda Diário beskriver de Bolsonaro som uten støtte innen militæret, og «stresset» av sentrums-høyre partiene. Nettstedet tar til orde for «en mer nøktern konklusjon enn analysene som overdriver Bolsonaros kuppkomplott, i et øyeblikk med tydelig svekking og oppløsing av hans støttegrunnlag.»
Disse pseudo-venstre gruppenes middelklassetilfredshet, som stammer fra deres urokkelige tillit til kapitaliststatens evige stabilitet, fortjener bare forakt. Den brasilianske arbeiderklassen må ta Bolsonaros trusler på alvor.
Den politiske virkeligheten i Brasil bestemmes av den dype krisen i det kapitalistiske verdenssystemet, som forårsaker sammenbrudd av borgerlige demokratier over hele kloden, og skyver styringsklassen i hvert eneste land i retning av diktatoriske metoder. 6. januar-kuppet i USA, åpent hyllet av Bolsonaro og tett fulgt av hans sønn Eduardo Bolsonaro, er det mest akutte uttrykket for dette internasjonale politiske skiftet.
Covid-19-pandemien har hevet kapitalismens fundmentale motsetninger til et eksplosivt nivå. Den brutale økningen av sosial ulikhet, de ødeleggende effektene av koronavirus over hele Brasil, og den brasilianske kapitalismens blidgate av en krise, er de objektive drivkreftene bak Bolsonaros kuppkonspirering.
Disse samme objektive faktorene skaper imidlertid forutsetninger for en mektig revolusjonær bevegelse av arbeiderklassen, i Brasil og over hele verden. Arbeiderklassen i Brasil kan ikke tillate nok et militært fascistkupp. Den må bevæpne seg politisk for å forhindre det.
Kampen mot faren for diktatur må slås sammen med kampen for å få stanset Covid-19-pandemien, og for å løse den sosiale krisen som rammer millioner av arbeidere. Det avgjørende spørsmålet for å forberede for den kommende bølga av revolusjonære omveltninger er byggingen av et sosialistisk og internasjonalistisk lederskap i arbeiderklassen – det vil si en brasiliansk seksjon av Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI).