BMJ (tidligere British Medical Journal) analyserte i februar den britiske regjeringens nekting av å pålegge en nedstengning for å stoppe spredningen av Covid-19, og skrev at regjeringens respons på pandemien «kan klassifiseres som sosialt mord». BMJ stilte poengtert spørsmålet: «Når politikere forsettlig forsømmer vitenskapelige råd, internasjonal og historisk erfaring, og deres egne alarmerende statistikker og modellering, fordi det å handle er i strid med deres politiske strategi, er det lovlig?»

Denne politikken var stilt åpent til skue onsdag kveld, med 31 millioner franskmenn som valgte fjernsynskanal for å høre og se den franske presidenten Emmanuel Macron tale til nasjonen i beste sendetid, om oppsvinget av Covid-19 som nå skaker Frankrike og Europa.

Macron var allment forventet å kunngjøre nye tiltak for sosial distansering. Selv før oppsvinget, forårsaket av de britiske og sørafrikanske virusvariantene, nærmet antallet Covid-19-dødsfall i Europa seg én million, og i Frankrike 100 000. Men med bare 5 prosent av Frankrikes befolkning fullvaksinert, har antallet tilfeller blitt tredoblet siden den 7. mars, fra 21 825 til gårsdagens 59 038, ifølge Santé publique France – Frankrikes offentlige helsevesen. Dette tilsvarer 300 000 i et land på størrelse med USA.

Før Macrons tale hadde landets ledende medisinske myndigheter, den ene etter den andre, krevd en streng nedstengning. Epidemiologen Dominique Costagliola fordømte Macrons nekting av å pålegge en nedstengning i januar, da meningsmålingene viste at to tredjedeler av den franske offentligheten støttet en nedstengning, og la til: «Det er naivt å hevde at Macron er en epidemiolog.» De offentlige sykehusene i Paris – l’Assistance Publique–Hôpitaux de Paris (AP-HP) – som rapporterer 90 prosent belegg for sengeposter for intensivpleie, nå med 1 484 pasienter, advarte for at de bare er dager unna å måtte nekte tusener av kritisk syke pasienter livreddende omsorg.

Patrick Bouet, leder for Frankrikes legeforening – le Conseil national de l'Ordre des médecins – skrev et åpent brev til Macron. «Liv tåler i dag ingen kjøpslåing, ingen nøling, ingen vedding,» sa han. Han insisterte på at man «fremdeles kan unngå at viruset får omsluttet alle og enhver,» og la til: «Det er nødvendig med en sann nedstengning overalt.»

Responsen fra Frankrikes «president for de rike» må tas som en advarsel til arbeidere ikke bare i Frankrike, men internasjonalt: Styringsklassen handler med full forakt for menneskeliv. Macrons tale, uten tvil koordinert med EU og Washington, var et utvetydig avslag på å treffe ethvert meningsfullt tiltak for å stoppe massedød.

Macron erkjente at det er en «akselerering forårsaket av varianten som truer oss med å miste kontroll dersom vi ikke gjør noe». Han foreslo imidlertid bare ei ukes stenging av skolene før vårferien, deretter fulgt av ei uke med fjernundervisning for videregåendeelever. Han stengte også ned ikke-essensielle detaljforhandlere, mens han lovet at restauranter og arrangementssteder for kultur, som sprer Covid-19, skulle åpne igjen i mai.

Macrons forsøk på å servere dette som en nedstengning er et bedrageri.

I mars 2020, da Covid-19 spredte seg over Europa og Amerika, brøt det ut spontanstreiker i fabrikker i Italia og USA, som spredte seg internasjonalt. Da Frankrikes sentrale arbeidsgiverforening Medef – Mouvement des entreprises de France – advarte om «en ekstremt brutal endring i arbeidernes holdninger», og for at ledelsen «ikke lenger kan opprettholde produksjonen på grunn av press fra arbeiderne,» sa Macron seg villig til en streng, åtte-ukers nedstengning, stengning av skoler og all ikke-essensiell produksjon. Slike nedstengninger reduserte spredningen av koronavirus dramatisk, ikke bare i Frankrike, men over store deler av Europa.

Nå som imidlertid tusener står overfor en nekting av livreddende omsorg i et velstående europeisk land, nekter Macron å stoppe ikke-essensiell produksjon, og har stengt skolene i mindre enn to uker.

Skamløst applauderte Macron også sin egen katastrofale politikk, og hevdet å «ta hensyn til konsekvensene av restriksjoner for våre barn, for deres utdannelse, for økonomien, for samfunnet, for den mentale helsen». Hadde han snakket ærlig ville Macron ha sagt at han tar «i betraktning konsekvensene av sosiale distanseringsrestriksjoner for våre selskaper, deres profitter, og for våre formuer». Skoler og ikke-essensiell produksjon holdes åpne – ikke basert på vitenskapelig bevis – men for å sikre at selskapsprofitter fortsetter å strømme inn til finansmarkedene.

Macrons åpne forakt for medisinske eksperter og den offentlige opinion er imidlertid bare en spesielt taktløs versjon av politikken som føres av borgerskapet over hele Europa. Samme dag som Macron talte ble den tyske forbundskansleren Angela Merkel intervjuet på fjernsyn der hun nektet å si hvordan, eller når en nedstengning kunne iverksettes i Tyskland. Deretter advarte Christian Karagiannidis, direktør for Tysklands legeforening for intensivmedisin DGIIN – Deutsche Gesellschaft für Internistische Intensivmedizin und Notfallmedizin – i avisa Tagesschau i går, at innen fire uker ville alle sengeposter for intensivbehandling i Tyskland være belagt.

Titalls millioner arbeidere i Frankrike og på tvers av Europa blir brakt ansikt til ansikt med det faktum at EU implementerer en politikk som kvalifiserer som sosialt mord.

Resultatet, og hvor mange liv som kan reddes, vil avhenge av hvor raskt arbeiderklassen kan intervenere uavhengig, og mobilisere til kamp mot kapitalistregjeringene i Europa, for en vitenskapelig styrt politikk som respons på pandemien.

Dette fordrer uavhengige kamporganisasjoner og et internasjonalistisk og sosialistisk perspektiv for kamp mot kapitalismen. I kjølvannet av den stalinistiske oppløsingen av Sovjetunionen i 1991 erklærte pseudo-venstre akademikere og antimarxister at menneskeheten var kommet til «historiens ende» og til en slutt for klassekampen; kapitalistisk demokrati skulle råde. Det som fulgte var flere tiår med imperialistkriger, økonomisk krise og tiltakende sosial ulikhet, og innstrammingspolitikk som har demontert grunnleggende helseinfrastruktur. Pandemien har nå revet maska av europeisk kapitalisme.

World Socialist Web Site analyserte i mars 2020 den katastrofale svikten i responsen på pandemien i Amerika, i en tekst med tittelen «Kapitalismen er i krig med samfunnet», og skrev:

Disse fire tiårene har avslørt alle de sosialt reaksjonære egenskapene av et system basert på privat eierskap til produksjonsmidlene, der alle hensyn til samfunnsbehov er underordnet pådrivet for profitt og ansamlingen av enorm personlig formue. Mottoet for kapitalistoligarkiet er: «Om vår opphoping av milliarder krever millioners død, så la det stå til.»

Det siste året har bekreftet denne evalueringen. Europeisk kapitalismes pretensjoner om å være den snillere, mildere versjonen av sin amerikanske fetter har blitt avslørt som svindel og bedrag. EUs Europeiske sentralbank (ECB), Storbritannias Bank of England (BoE) og europeiske regjeringer har pøst ut billioner av euro og britiske pund i bank- og selskapsredningsaksjoner. Mens individuelle finansaristokrater gjorde seg formuer, og Frankrikes Bernard Arnault i fjor sanket € 30 milliarder [NOK 299,87 milliarder], ble utallige tusener etterlatt til å dø, basert på falske påstander om at samfunnet ikke har råd til nedstengning.

Arbeidernes kamper mot politikken for sosialt mord kan bare føres uavhengig av de medskyldige i fagorganisasjonsbyråkratiene, og deres støttespillere i de politisk allierte pseudo-venstre partiene, som Frankrikes Nytt Antikapitalistiske Parti (NPA) eller Tysklands Venstreparti (Die Linke). Frankrikes stalinistiske sentralorganisasjon CFT (Confédération générale du travail) og Tysklands største sentralorganisasjon DGB (Deutsche Gewerkschaftsbund) isolerte spontanstreikene i mars i fjor. Deretter signerte de på EUs redningsaksjoner, og hjalp til med implementeringen av de poltiske kampanjene for gjenåpning av skoler, som spilte en kritisk rolle for pandemiens gjenoppblomstring etter nedstengningen våren 2020.

I mars 2020 tvang spontanstreikene fram fjor vårs nedstengninger over store deler av Europa, men dette siste året har vist den spontane kampens fatale begrensninger. Uten et sosialistisk perspektiv og egne kamporganisasjoner ble arbeiderne underlagt de reaksjonære manøvrene til regjeringene, bankene og fagorganisasjonene, som implementerte en «flokkimmunitet»-politikk.

Det er kritisk viktig for arbeidere å bygge deres egne grunnplan-sikkerhetskomitéer på arbeidsplasser i Frankrike og på tvers av Europa, som slåss for en nedstengning for å stoppe smitten inntil befolkningen kan vaksineres. Hele befolkningen må besørges en komfortabel og levelig lønn, slik at de kan søke ly hjemme, med ikke-essensiell produksjon nedstengt, og med en massiv investering i ressurser for online-undervisning. Dette krever en kamp fra den franske og europeiske arbeiderklassen for statsmakt, eksproprieringen av finansaristokratiet og erstatningen av EU med De forente sosialistiske stater av Europa.