Hjertene til politiske ledere i USA og landets imperialistallierte blør for den fengslede russiske opposisjonslederen Alexei Navalnyj. Han ble 2. februar i år fengslet da han returnerte fra Tyskland, hvor han fikk behandling for en påstått forgiftning av den russiske staten, og har siden gått til sultestreik.
Ramaskriket over Navalnyjs fengsling og den resulterende helsekrisen er et slående eksempel på imperialistisk kynisme og intrige. De som mest lidenskapelig påkaller hans demokratiske rettigheter er arkitektene bak WikiLeaks-grunnleggeren Julian Assanges fortsatte, og uten sammenligning, langt strengere forfølgelse.
Det er ingenting tilnærmelsesvis sammenlignbart mellom de to mennene, og forskjellene er ikke i Navalnyjs favør.
Assange er en heroisk journalist som spilte en ledende rolle i avsløringen av noen av de verste imperialistforbrytelsene i det 21. århundre, fra tildekkede detaljer om den brutale okkupasjonen av Irak og Afghanistan, til amerikanske torturleirer og utenomrettslige utleveringer.
Navalnyj er en høyreorientert nasjonalistpolitiker, som har referert til migranter fra Kaukasus som «kakerlakker» som må drepes. Han representerer en fløy av det russiske oligarkiet som er i opposisjon til president Vladimir Putin, og forfekter en bredere åpning av Russland for vestlig imperialisme.
Det er denne forskjellen som underbygger deres forskjellige behandling, som natt og dag.
WikiLeaks-grunnleggerens arbeid var en ansporing til globalt antikrigsentiment, og det bidro til folkelige opprør i Tunisia og Egypt. Assange blir gjort til eksempel, som gjengjeldelse for de tunge slagene han avleverte mot imperialistinteresser. De samme interessene krever støtte for Navalnyj, som tilbyr seg som et redskap for realiseringen av deres design for Russland.
Den kontrasterende behandlingen river i filler påstandene fra slike som den amerikanske presidenten Joe Biden og den britiske statsministeren Boris Johnson, om å støtte Navalnyj av menneskerettighetsgrunner samtidig som de forfølger Assange av angivelig legale og juridiske.
Forfølgelsen av Assange begynte for mer enn et tiår siden da Sverige iverksatte en politisk fabrikkert etterforskning av seksualovergrep, for å sikre hans utlevering. Den svenske saken skulle være et iscenesatt mellomtrinn for videreføring til USA. Assange ble i 2012 tvunget til å søke politisk asyl i Ecuadors ambassade i London, hvor han ble vilkkårlig fastholdt av det britiske politiet i nesten syv år.
Etter hans illegale pågripelse og arrestering i april 2019 har han tilbrakt de to siste årene i maksimalsikkerhetsfengselet Belmarsh Prison – i 25 uker siktet for å ha overtrådt en kausjonsbetingelse – deretter varetektsfengslet mens USA i mer enn et år forfulgte deres utleveringsanmodning, og siden i nærmere fire måneder mens USA anker en rettsbeslutning mot utlevering av helsemessige årsaker.
Hans politisk motiverte sak er en litani av overtramp av juridiske og demokratiske rettigheter, utført i parallell med en bakvaskingskampanje som har involvert verdens medier og pseudo-venstre grupper, designet for å sverte hans navn og psykologisk få ødelagt WikiLeaks-grunnleggeren.
Skulle Assange bli sendt til USA står han over en fengselsstraff på 175 år, på anklager i henhold til den amerikanske spionasjeloven – Espionage Act of 1917.
Hver en regjering i verden stilte opp bak denne imperialistiske sammensvergelsen for å få Assange, som Biden fordømte som en «high-tech terrorist», med Johnsons ord, til å «møte rettferdigheten». Tysklands kansler Angela Merkel oppsummerte de europeiske maktenes holdning, med hennes kommentar i 2019 om at Assanges sak «er et anliggende som ikke berører Tyskland, og er i det britiske rettsvesenets hender». Australia, Assanges hjemland, toer sine hender verdrørende ham.
Som kontrast, da Navalnyj ble arrestert i år, også for brudd på betingelser for prøveløslatelse, i forbindelse med en dom i 2014 for underslag, og ble idømt en fengselsstraff på to-år-og-åtte-måneder, da oppdaget denne kriminelle gjengen på mirakuløst vis deres demokratiske sensibiliteter.
Johnson berømmet den «modige» Navalnyj, og sa den russiske rettsbeslutningen «ikke oppfyller de mest grunnleggende standardene for rettferdighet». USAs nasjonale sikkerhetsrådgiver Jake Sullivan fordømte «bruddet på menneskerettighetene». Merkel erklærte Navalnyj-dommen «langt fra noen standard for lov og rett». Den franske presidenten Emmanuel Macron uttalte: «Respekt for menneskerettigheter, som demokratiske friheter, er ikke til forhandling.»
Spesielt harde fordømmelser ble ytret angående «det opprørende angrepet på hans [Navalnyjs] liv», med henvisning til den russiske statens påståtte forgiftning av ham. Men da en etterforskning av det spanske sikkerhetsforetaket UC Global, som besørget overvåking av Ecuadors ambassade, avslørte et CIA-komplott for å kidnappe eller forgifte Assange, da ble det ikke ytret et ord fra noen av dem.
Der Navalnyjs helsetilstand nå har forverret seg på grunn av hans sultestreik har disse offisielle embetsrepresentantene gjentatt deres krav om at han må løslates, der de refererer til faren for hans liv. Biden kalte behandlingen av Navalnyj «totalt urettferdig, og totalt upassende», samtidig som hans administrasjon advarte om «konsekvenser» dersom han skulle dø. Josep Borrell, EUs høye representant for utenriksaffærer, krevde at «russiske myndigheter øyeblikkelig må gi ham tilgang til medisinsk fagpersonell han kan stole på.» Det britiske utenriksdepartementet sa det samme i deres uttalelse: «Mr. Navalnyj må gis øyeblikkelig tilgang til uavhengig medisinsk behandling.»
Dette er nøyktig det kravet kampanjegruppa Doctors for Assange og Nils Melzer, FNs spesialrapportør om tortur, har fremmet, men som har vært misaktet av den britiske regjeringen. Assange har gjentatte ganger blitt nektet kausjon, til tross for den alvorlige risikoen for hans liv som Covid-19 utgjør, så vel som hans egen psykiske helsetilstand.
Den britiske dommeren Vanessa Baraitser besluttet mot hans utlevering til USA utelukkende med den begrunnelse at det ville sette hans liv i fare, og kunne føre til hans selvmord. Responsen fra Biden-administrasjonen var å insistere, som Trump tidligere hadde gjort: «Vi fortsetter å søke hans utlevering.»
Styringsklassens kriminelle agenda gjenspeiles av deres kjøpte-og-betalte mediekor, som har jobbet på overtid for fabrikkering av progressive legitimeringer for Navalnyj, mens de lar Assange forgå.
Siden januar i år har Guardian, Storbritannias ledende nominelt liberale avis, publisert 78 artikler og videoer om Navalnyj. Den har publisert 16 om Assange, med bare én siden februar. Avisa inntok bare en forsinket for-historikkens-skyld opposisjon mot Assanges utlevering, i en redaksjonell lederartikkel i november 2019, etter å ha ført en ti-år-lang svertekampanje mot ham. Avisa skrev nok en leder i desember 2020, og så en igjen i januar i år. Den har skrevet tre lederartikler om Navalnyj bare i år.
Amnesty International nektet i årevis å anerkjenne Assange som en samvittighetsfange, men var derimot så rask med å anvende etiketten på Navalnyj at de ble tvunget til et pinlig tilbaketog bare noen måneder senere, i erkjennelse av hans historikk for «hatytringer». I USA har Det demokratiske partiets senator Bernie Sanders opprettholdt en nesten total taushet over Assange, og meldte bare én eneste tweet, der han opponerte mot hans tiltale i mai 2019, samtidig som han lyktes med ikke å nevne WikiLeaks-grunnleggeren ved navn. Han tvitret nå på mandag: «Det er ikke til å ta feil av hva som skjer her: Aktivisten Aleksei Navalnyj blir drept av Vladimir Putin, for verdens øyne, for forbrytelsen å ha avslørt Putins enorme korrupsjon. Navalnyjs leger må få se til ham umiddelbart.»
Formuleringer som «menneskerettigheter» og «demokratisk frihet» blir til aske i munnen på Sanders, Biden, Johnson og deres like. Deres støtte til den politisk skitne Navalnyj er en kalkulert provokasjon mot den russiske staten. De håper å få brukt hans skjebne som påskudd for en ytterligere opptrapping av militær aggresjon mot Moskva. Assange har sett sine demokratiske rettigheter utstrøket, med samtykke fra alle stormaktene, for å undertrykke opposisjon mot dette imperialistiske krigspådrivet.
Det eneste reelle støttegrunnlaget for demokratiske rettigheter i verden i dag er den internasjonale arbeiderklassen, som bare kan forsvare disse rettighetene gjennom en kombinert kamp mot imperialistregjeringene, deres marionett Navalnyj og det russiske oligarkiet representert av Putin. Kravet om Julian Assanges umiddelbare løslatelse og ubetingede frihet må settes i sentrum for denne kampen.