«Covid-19 er det 21. århundres Tsjernobyl-øyeblikk – ikke fordi et sykdomsutbrudd er som en atomulykke, men fordi pandemien har vist så tydelig alvoret i trusselen mot helse og velvære. Den har forårsaket en så dyp og bred krise at presidenter, statsministre og sjefer for internasjonale og regionale organer nå raskt må akseptere deres ansvar for å transformere den måten verden forbereder seg for og responderer på globale helsetrusler. Om ikke nå, når da?» – Helen Clark og Ellen Johnson Sirleaf, med-ledere for Det uavhengige panelet for pandemiberedskap.

Onsdag 12. mai 2021 publiserte Det uavhengige panelet for beredskap og respons på pandemi sine funn på nettet, i en rapport med tittelen «COVID-19: Make it the last pandemic» [‘Covid 19: Gjør den til den siste pandemien.’

Panelet ble nedsatt i mai 2020 av dr. Tedros Adhanom Ghebreyesus, generaldirektør for Verdens helseorganisasjon (WHO), da Covid-19-pandemien rammet nesten alle land på planeten. Formålet med dette initiativet var å besørge en omfattende og helhetlig gjennomgang av den internasjonale helseresponsen på pandemien.

Som bemerket i en kommentar publisert i The Lancet i går brukte panelet de åtte siste månedene på å undersøke «beredskapstilstanden for pandemi før Covid-19, omstendighetene for identifisering av SARS-CoV-2 og sykdommen det forårsaker, og responser globalt, regionalt og nasjonalt, spesielt i de første månedene av pandemien. Panelet har også analysert pandemiens omfattende innvirkning på helse og helsesystemer, og de sosiale og økonomiske kriser den har foranlediget.»

Denne helhetlige oversikten skal presenteres på den 74. kongressen om verdens helse – World Health Assembly – som avholdes den siste uka i denne måneden, av panelets med-ledere Ellen Johnson Sirleaf, tidligere president i Liberia og grunnlegger av Presidential Center for Women and Development, og Helen Clark, tidligere statsminister på New Zealand,.

Rapporten er en tiltale av hele den kapitalistiske orden og dens villedede, hensynsløse respons på et farlig åndedrettspatogen som offisielt har krevd livene til mer enn 3,25 millioner mennesker, ført til den ekstreme utarmingen av mer enn 100 millioner mennesker, og økonomiske tap som utgjør anslagsvis $ 10 billioner [NOK 82,74 billioner].

Der Covid-19 globalt fortsetter å drepe 10 000 eller flere mennesker hver dag, brer pandemien seg nå til fattigere land med manglende folkehelsesystemer og medisinsk infrastruktur, og truer liv og levebrød til hundrevis av millioner over hele verden, som ikke vil ha tilgang til de livreddende vaksinene på mange måneder, eller år.

Sirleaf bemerker at den pågående katastrofen skyldtes «et utall av feil, hull og forsinkelser i beredskap og respons. Hyllene på lagerrom i FN og nasjonale hovedsteder er fulle av rapporter og ganskninger av tidligere helsekriser. Hadde deres advarsler blitt fulgt ville vi unngått katastrofen vi er i i dag. Dette må bli annerledes.»

Panelet fant at Covid-19-pandemien kunne vært forhindret. Flere år med advarsler om at forskere så en økende frekvens av nye zoonotiske sykdommer – SARS-koronavirus, Ebola og Zika – biprodukter av globaliseringens vekst. Likevel, underfinansiering og uaktsomhet av stor skala gikk hånd i hånd med fullstendig likegyldighet overfor disse advarslene.

Clark og Sirleaf forklarer at WHOs erklæring den 30. januar 2020 om en folkehelse-nødssituasjon av internasjonalt betydning – Public Health Emergency of International Concern – som respons på framveksten av SARS-CoV-2 i Kina, ble ignorert av for mange land som inntok en «vent og se»-tilnærming istedenfor å implementere altomfattende nasjonale helsesikkerhetstiltak for å begrense eller forhindre spredning av koronaviruset.

Det uavhengige panelet bemerker spesifikt at advarselen ikke engang så ut til å utløse noen betydelig respons fra de fleste medlemsland, og kaller februar 2020 «en tapt måned», og legger til at da koronaviruset spredte seg til flere land utenfor Kina, klarte «verken nasjonale eller internasjonale systemer å oppfylle de initielle og presserende behovene for forsyninger. Land med forsinkede responser var også preget av mangel på koordinering, inkonsekvente eller ikke-eksisterende strategier, og devalueringen av vitenskap som retningsaanvisning for beslutningstakning.» Det var en total mangel på internasjonalt lederskap, en tilstand av nær lammelse tok tak.

De legger til: «Panelet finner at systemet slik det er nå, helt klart er uegnet til å forhindre at et helt nytt og svært smittsomt patogen, som når som helst kan dukke opp, utvikler seg til en pandemi.»

Til tross for WHO-personells innsats for å besørge støtte gjennom råd, veiledning og forsendelser av diagnostiske tester og personlig verneutstyr (PPE), var agenturet både underbemannet og underfinansiert for oppdraget organisasjonen var pålagt å utføre. «Internasjonal finansiering var [alltid] for lite, for sent.» Denne mangelen på beredskap og den manglende evnen til å respondere har forverret ulikheten «mellom og innen land, med særlig alvorlig innvirkning på mennesker som allerede er marginaliserte og vanskeligstilte».

Sammenfattet bemerker de: «Kombinasjonen av dårlige strategiske valg, uvillighet til å takle ulikheter, og et ukoordinert responssystem tillot pandemien å utløse en katastrofal menneskelig og sosioøkonomisk krise.» Ifølge Det internasjonale pengefondet (IMF) kastet den manglende beredskapen verden ut i den mest alvorlige resesjonen siden andre verdenskrig, med en sammentrekning av den globale økonomien på 3,5 prosent. IMF forutser at innen 2025 vil Covid-19-pandemiens økonomiske innvirkning på verdensøkonomien kunne beløpe seg til $ 22 billioner [NOK 182 billioner].

Panelet refererer også de utrolig utfordrende oppgavene som helsetjenestearbeidere utfører på pandemiens frontlinjer, der de jobber utrettelig for å redde livene til de millioner som søker hjelp og assistanse. At minst 17 000 helsetjenestearbeidere har dødd av Covid-19 i løpet av pandemiens første år understreker hvor lite regjeringer har gjort for å beskytte og støtte dem, og framhever de kapitalistiske styringselitenes fullstendige likegyldighet overfor arbeiderklassens lidelse.

Clark og Sirleaf konkluderer med å oppfordre til at det opprettes et globalt råd for helsetrusler på høyt nivå – Global Health Threats Council – ledet av statsoverhoder og regjeringer. De skriver: «Systemet for sykdomsovervåkning og varsling må også revideres. WHO må få de nødvendige fullmakter til raskt å kunne granske utbrudd av bekymring, med garanterte rettigheter for tilgang og med muligheten til å publisere informasjon uten å måtte vente på en medlemsstats godkjenning. Sensitiviteter rundt suverenitet må absolutt ikke forsinke varsling av verden om faren for et nytt patogen og pandemisk potensiale.»

I tillegg sier de at for å sikre WHOs finansielle uavhengighet må medlemslandenes gebyrer dekke to tredjedeler av WHOs grunnleggende programbudsjett. De bemerker spesielt: «Vi foreslår også at det opprettes en egen internasjonal finansieringsfasilitet for pandemier. Denne instansen må være i stand til å distribuere fra $ 5 til $ 10 milliarder i året for beredskap, og fra $ 50 til $ 100 milliarder i prosessen.»

De oppfordrer også de største vaksineproduserende landene og produsentene til å utarbeide avtaler om å frafalle immaterielle rettigheter til disse medisinene. De erklærer: «Dersom handlinger ikke finner sted innen tre måneder må frafall av immaterielle rettigheter i henhold til avtalen om handelsrelaterte aspekter av immaterielle rettigheter tre i kraft, umiddelbart.» De oppfordrer også til en rask støtte til COVAX-programmet, med en forpliktelse «til å besørge 90 land i kategoriene lav- og mellominntektsland ... minst én milliard vaksinedoser, ikke seinere enn den 1. september, og til å øke det til totalt to milliarder innen midten av neste år».

Rapporten tilbyr en helhetlig oversikt over hvordan den ene regjeringen etter den andre gjentatte ganger mislyktes, og deres fullstendige ansvarsfraskrivelser overfor de som lever innenfor deres grenser, så vel som overfor verdensbefolkningen. Den kommer imidlertid til kort hva angår identifiseringen av kilden til disse feilene – kapitalismen, som splitter verden i konkurrerende nasjon-stater, kontrollerte av velstående eliter som privat eier og opererer produksjonsmidlene, for generering av profitt.

Som New York Times åpent innrømmer: «Hvorvidt anbefalingene fører til varig endring er et åpent spørsmål. Clarks gruppe ... bemerket poengtert at det siden H1N1-pandemien i 2009 har vært 11 kommisjoner og paneler på høyt nivå som produserte mer enn 16 rapporter, og at de aller fleste av anbefalingene i dem aldri ble implementert.» Som dr. Lothar H. Wieler, president for Robert Koch Institut i Berlin, så kortfattet uttrykte det: «Det er ingen håndhevingsmekanisme.»

Den eksistensielle trusselen reist av pandemien er ikke på grunn av åndedrettspatogenet SARS-CoV-2s natur. Slike trusler har vært del av menneskets historie. I vår tid, med alle framskritt innen vitenskap og teknologi, er den menneskelige sivilisasjonens evne til å kontrollere disse truslene uten sidestykke. Virusets trussel skyldes anarkiet som karakteriserer kapitalismen.

Pandemien er en helsekrise der en politisk løsning er mest presserende nødvendig. En genuin global respons er bare mulig under sosialisme, der verden er forent under den internasjonale arbeiderklassens kontroll, og samfunnet omorganiseres for å imøtekomme menneskelige behov og ikke de store bankenes og selskapenes profittinteresser.