I etterdønningene av Labours nylige valgfiasko, på «Super Thursday» den 6. mai, blir det nå gjort forsøk for å rehabilitere Jeremy Corbyn som et alternativ til partiets katastrofale høyreorientering under sir Keir Starmer.

Labour tapte suppleringsvalget i Hartlepool til De konservative, og led partiets verste resultat til valgkretsens lokalråd siden 1935, der Starmer ble vist den folkelige forakten for hans samarbeid med Boris Johnson-regjeringen under pandemien – en politikk han så velkjent beskrev som «konstruktiv kritikk». Som respons framstiller nå Corbyn, hans tidligere skyggefinansminister John McDonnell og andre i hans indre krets, seg som frelserne Starmer må samarbeide med for å få Labour tilbake på rett spor igjen.

Dette er en ekstraordinær demonstrasjon av politisk kynisme. Karakteren av deres appell, for en dypere arbeidsrelasjon mellom «venstre» og «høyre», bekrefter at Corbyn og hans allierte er ansvarlige for Starmers framvekst og høyresidens konsolidering av deres kontroll over partiet.

McDonnell fortalte BBCs Iain Dale sist tirsdag at Corbyn, som av Starmer ble suspendert fra partimedlemskap basert på falske anklager om antisemittisme, «fortsatt ikke har fått tilbake pisken [o. anm.: posisjonen som partiets ‘Whip’, dvs. gruppeleder i House of Commons], og igjen, jeg mener det er en reell feil av Keir... Han [Corbyn] trenger bare høre fra Chief Whip og partilederen at hans kan få komme tilbake. Og Jeremy vil være tilbake som et skudd...»

Corbyn skrev for Independent i forrige uke der han gjorde det klart at han tilbyr Starmer sine tjenester. Med henvisning til ulike retoriske forpliktelser om ei levedyktig lønn, sikre boliger, transport, skikkelig finansierte helsetjenester og utdanning som ble forfektet i Labours 2017-valgmanifest, proklamerte Corbyn: «Det er konsensus om denne politikken, på tvers av Labour Party; dette er valgløftene i programmet Keir Starmer ble valgt på.»

Dette er, selvfølgelig, ei løgn. Labour Party er forpliktet til å bevare britisk imperialismes interesser, og ingenting annet. Dette bevises av partiets behandling av de arbeiderne og de unge menneskene som fra 2015 meldte seg inn basert på den feilaktige troen at Corbyn ville slåss for sosialistisk politikk, og at «den indre fienden» skulle utsettes for ei heksejakt og bli fordrevet.

Corbyn søker fremdeles å skjule den uforsonlige fiendtligheten Labour Party og fagforeningene nærer overfor arbeiderklassens sosiale og politiske interesser, og for partiets beste elementers sosialistiske aspirasjoner. Denne operasjonen, «corbynismens» essens, er legemliggjort av hans uttalelse i Independent om at «utfordringen for progressive i hele den vestlige verden er at støtten for omfordelingspolitikk vokser, mens støtten for sosialdemokratiske partier faller.»

Det er nettopp fordi arbeiderklassen forflytter seg mot venstre, samtidig som sosialdemokratiske partier verden over forflytter seg til høyre, at de blør folkelig støtte og står overfor kollaps.

Corbyns mål som Labour-leder var å blokkere arbeiderklassens og dens yngre generasjonens forflytning til venstre, og gjetingen av dem inn bak Labour Party. Dette stavet han ut i klartekst i 2015, rett før han ble valgt til partileder, der han forklarte at hans mål var å forhindre Labours «PASOK-ifisering» – en referanse til implosjonen av PASOK og andre sosialdemokratiske partier over hele Europa.

Prosessen var allerede langt framskreden da Corbyn kom med sitt motvillige bud på partilederskapet, der forskjellige stalinistiske og pseudo-venstre grupper hadde begynt å opprette og forfekte nye «bredt baserte venstrepartier», som Syriza i Hellas og Podemos i Spania, som et alternativ til de diskrediterte sosialdemokratiske partiene.

Konfrontert med utbredt fiendtlighet overfor partiets blairistiske høyrefløy satte Corbyn seg fore å redde Labour. Under rådgivning fra ledende stalinister og medlemmer av pseudo-venstre grupper, la han vekt på at utviklingen av en ny «bredt basert venstreside» i Storbritannia måtte utvikles gjennom Labour Party, ikke utenfor partiet. «Jeg har vært i Hellas, jeg har vært i Spania,» sa han. «Det er veldig interessant å se at sosialdemokratiske partier som aksepterer innstrammingsagendaen og ender med å implementere den, taper mange medlemmer og mye støtte. Jeg tror vi har en sjanse til å gjøre noe annerledes her.»

Corbyns seier ble hyllet av Storbritannias pseudo-venstre som bevis for at Labour og partiets tilknyttede fagorganisasjoner kunne skyves mot venstre – som forsterket hans egen insistering på at alt måtte forløpe innenfor den politiske og organisatoriske tvangstrøya pålagt av arbeiderbyråkratiet.

Socialist Party definerte «Corbyn-oppstanden» som et forsøk «på å reetablere et nytt arbeidernes parti», og understreket Labours tilknytning til fagforeningene som «den kollektive stemmen til millioner av arbeidere». Socialist Workers Party kalte det bevis for «sosialdemokratiets gjenfødelse... Kilden som for lenge siden var opphav til sosialdemokratiets liv, strømmer framdeles ut, og vil finne en kanal for sitt uttrykk såframt den får anledning, om det måtte være i Syriza, via Corbyn, eller et annet farkost.»

Det som politisk animerte slike påstander var motstand mot kampen for å bygge et revolusjonært lederskap i arbeiderklassen, av krefter med politiske opprinnelse fra rekkene av de stalinistiske partiene, eller som motstandere av trotskisme, som hadde brutt med Den fjerde internasjonale tiår tidligere. Corbyns ledelse av Labour Party ble brukt som et argument for lignende bestrebelser for å bygge «venstrepopulistiske» partier, for å fylle det politiske tomrommet opprettet av sosialdemokratiets sammenbrudd. Disse skulle være ikke-sosialistiske, antiarbeiderklassepartier, som lovet personlig framgang for seksjoner av den øvre middelklassen ved anvendelse av forskjellige former for identitetspolitikk, som var basert på et pro-kapitalistisk program i opposisjon mot klassekampen og sosialistisk revolusjon.

Chantal Mouffe, forfatteren av «For en venstrepopulisme», forklarte i april 2018: «Krisen for europeisk sosialdemokrati har nå blitt stadfestet. Etter sammenbrudd for PASOK i Hellas, Partij van de Arbeid i Nederland, PSOE i Spania, SPÖ i Østerrike, SPD i Tyskland og Partie Socialiste i Frankrike, har PD i Italia nettopp opplevd de verste valgresultatene i partiets historie. Det eneste unntaket fra dette katastrofale vista på tvers av hele Europa er å finne i Storbritannia, med Labour Party, som under Jeremy Corbyns ledelse vokser raskt i størrelse og makt.» Hun understreket at «Corbyns fordel, som han nyter i motsetning til kameratene i Podemos eller La France Insoumise [Ukuelige Frankrike], er at han befinner seg som leder for et stort parti, som har overveldende støtte fra fagorganisasjonene.»

Dette var et nøkkelanliggende for pseudo-venstres ideologer, særlig fordi Corbyn kom til makten da Syriza forrådte partiets folkelige mandat til å motsette seg innstramningstiltak forlangt av EU og Det internasjonale pengefondet (IMF), og etterlot Alexis Tsipras, deres tidligere politiske darling, som en skikkelse foraktet av arbeiderklassen i Hellas og internasjonalt.

Mouffe definerte Corbyns politiske perspektiv, der hun i september 2018 sa til Red Pepper: «Det tradisjonelle venstres politiske front ble etablert på grunnlag av klasse. Det var arbeiderklassen, eller proletariatet, mot borgerskapet. I dag, gitt samfunnets utvikling, er ikke dét måten man lenger skal etablere den politiske fronten.»

«Det er ei rekke demokratiske krav som ikke kan formuleres på grunnlag av klasse – for eksempel er det nødvendig å ta i betraktning kravene fra feminisme, antirasisme, homofilibevegelsen, økologi. Disse er krav som ikke sitter med den tradisjonelle motsetningen mellom arbeiderklasse og borgerskap. Vi må bygge fronten på en populistisk måte, som er langt mer tverrgående, når det gjelder ‘folket’ mot ‘oligarkiet’. Det er mange sektorer som kan vinnes for prosjektet antinyliberalisme, og det er nødvendig å føderere dem ved å konstruere et ‘folk’: en kollektiv vilje.»

Dette var den agenda Corbyn forfektet, med hans ikke-klasse påkalling, «For de mange, ikke de få.» Det var et program som understreket enhet innen Labour Party og, fremfor alt, bestrebelsene for å få lagt lokk på voksende klassemotsetninger, som var forankret i stadig forverrende sosial ulikhet, gjennom det han beskrev som «en ny type politikk: snillere, mer respektfull, men modig også».

I praksis betydde dette undertrykking av alle bestrebelser for å få sparket ut partiets blairistiske høyrefløy, arbeide med fagforeningsledere for å undertrykke streiker, og å instruere Labours byrådsrepresentanter til å følge loven og pålegge Tory-nedskjæringer. Da det kom til krig, tillot den tidligere fredsbevegelse-lederen for Stop the War Coalition, Labour-MP-ers fristilte avstemming i House of Commons om bombing av Syria, han støttet NATO-medlemskap og gjenopptakelsen av finansiering av det britiske atomvåpensystemet Trident.

Corbyn erklærer i sin artikkel for Independent: «I 2017 snudde Labour et tiår med politisk tilbakegang, inkludert i lokalsamfunn som var revet fra hverandre av Margaret Thatchers krig mot organiserte arbeidere og industri, og økte partiets stemmeandel på steder som Hartlepool og gjorde framgang fra High Peak til Canterbury. Min største beklagelse er at innen 2019 var De konservative i stand til å omgjøre mange av disse vinningene.»

Han legger skylden for hans egen og Labours tilbakegang på Toryenes vellykkede utnytting av enkeltanliggendet «å få levert på Brexit-avstemmingen». Men Corbyns 2017-vinninger ble oppnådd etter Brexit-referendumet i 2016, både i Leave og Remain valgkretser. Forskjellen var at innen 2019 hadde arbeiderklassen forstått Corbyns reelle størrelse, og visste han ikke ville slåss for deres sosiale interesser, der de hadde sett ham tilby avtaler for nasjonal enhet først til Theresa May og deretter til Boris Johnson, for å «få Brexit gjort», og arbeiderklassen hadde konkludert med at han var en servil skapning av partiets blairistiske høyrefløy som var ivrig opptatt med ei heksejakt på hans egne tilhengere, for å få drevet dem ut av Labour Party.

Det var Corbyn som satte Johnson på post, for deretter saktmodig å overgi hans eget parti til blairistene, under Starmers lederskap. Dette etterlot arbeiderklassen uten noe reelt alternativ i de siste valgene, og de fleste ble hjemme i avsky. Den bitre prisen betalt for hans fem år som partileder er de 150 000 dødsofrene for Johnsons politikk for «flokkimmunitet», og en Tory-regjering som forbereder et ytterligere brutalt angrep på arbeiderklassens livsvilkår og demokratiske rettigheter.

Det samme dilemmaet gjelder arbeidere i alle europeiske land. De sosialdemokratiske partiene, for lenge siden transformert til nakent pro-kapitalistiske, høyreorienterte partier for utbytting og krig, er samtlige i en tilstand av forråtnelse. I Frankrike har Parti Socialiste praktisk talt kollapset, med rundt 6 prosent i valgoppslutning – omtrent på samme nivå, eller mindre, enn PASOK. I Tyskland har Det sosialdemokratiske partiet (SPD) tapt fire Bundestag-valg på rad, og sikret seg i 2019 bare 20,5 prosent oppslutning i det føderale valget, og mindre enn 16 prosent i 2019-valget til Europa-parlamentet. SPDs rolle i storkoalisjonsregjering med Kristeligdemokratene så godt som garanterer fortsatte tap.

Pseudo-venstre/stalinistpartiene er også stadig mer diskrediterte. Umiddelbart før «Super Thursday»-valgene i Storbritannia, beseiret det høyreorienterte Partido Popular (PP) [Folkepartiet] det regjerende spanske Sosialistpartiet (PSOE) og pseudo-venstre koalisjonspartneren Podemos i 4. mai-regionalvalget i Madrid. Podemos, med partileder Pablo Iglesias som førstekandidat, krasjet ned til en sisteplass og kun 7,2 prosent av stemmene, med Iglesias’ proklamering om å trekke seg.

Arbeiderklassen er konfrontert av reelle farer reist av de gamle partienes terminale degenerering og den reaksjonære rollen spilt av deres pseudo-venstre-allierte og forsvarere.

I Storbritannia har det etterlatt Toryene i regjeringsembetet i 11 år med brutale innstramminger, uforlignelige angrep på demokratiske rettigheter, eskalerende krigshissing rettet mot Russland og Kina, og de dødelige kostnadene av en pandemi som Johnson «lar rase» og der han «lar kroppene hope seg høyt».

I Tyskland er det høyreekstreme Alternative für Deutschland (AfD) det største opposisjonspartiet, samtidig som partiets politikk for militarisme og antimigrant-xenofobi omfavnes av storkoalisjonsregjeringen av Den kristelig-demokratiske union/Den kristelig-sosiale union og SPD.

I Madrid styrer Francos arving Partido Popular (PP), sammen med det fascistiske partiet Vox, Spanias hovedstadsregion – etter å ha ført en antikommunistisk kampanje med bevisst påkalling av Borgerkrigen, og sågar med løfter om en slutt på alle rester av beskyttelse mot Covid. Valgkampen der så fascistiske drapstrusler rettet mot Iglesias og andre, bare uker etter at WhatsApp-kommentarer ble lekket der pensjonerte generaler og oberster kunngjorde deres lojalitet til fascismen, og de skrøyt av tilknytninger til offiserer i aktiv tjeneste og til Vox, og oppfordret til et kupp for å myrde «26 millioner» venstreorienterte spaniere.

Frankrike har også blitt skaket av publiseringen av to brev, ett fra pensjonerte generaler, mange tilknyttet Marine Le Pens parti Rassemblement national (RN) [Nasjonal Samling], og ytterligere et fra ei gruppe franske soldater, som truer med borgerkrig.

Millioner av arbeidere har allerede avvist deres gamle lederskaper, men dette må nå bli et bevisst politisk brudd, med det uttrykkelige mål å få konstruert et nytt og genuint sosialistisk lederskap.

Labours og andre sosialdemokratiske partiers byks til høyre, sammen med omdanningen av fagorganisasjonene til utvekster av konsernledelsen og staten, skyldes ikke bare elendige ledere som kan erstattes av bedre varianter som skulle forfekte venstrereformistisk politikk. Globaliseringen av produksjon og verdensmarkedets integrering har gjort politikk basert på sikring av reformer uten å utfordre kapitalismen og nasjon-statens undertrykkingsapparater, fullstendig bankerott. De gamle nasjonalt baserte arbeiderbyråkratiene, og partier overalt, har respondert i samsvar med deres historie, deres pro-kapitalistiske programmer og deres privilegerte klasseinteresser – ved å avvise deres tidligere reformisme og åpenlyst omfavne deres rolle som voktere av den borgerlige orden.

Arbeiderklassen må nå ta på seg å bygge et parti med et program som korresponderer med realitetene av globalt organisert kapitalistutbytting, og den uforsonlige konflikten mellom kapitalistklassen i alle land og den internasjonale arbeiderklassen – Socialist Equality Party i Storbritannia og partiets søsterpartier i Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale.