Rundt om i verden er millioner av mennesker sjokkerte og opprørte over den brutale terrorbombingen, den etniske renskningen og den kommunalistiske volden Israel, en amerikansk klientstat, utfører mot befolkningen i Gaza.

To-hundre-og-tjue-sju mennesker, derav 63 barn, er drept i løpet av Israels ti-dager-lange angrep på Gaza, et tall nesten 20 ganger høyere enn antallet drepte israelere i konflikten.

Disse forbrytelsene begås med bruk av amerikanske våpen, finansiert av amerikanske skattedollar, og med den amerikanske regjeringens godkjenning. De blir tilrettelagt av våpenavtaler og militærallianser opprettet bak den amerikanske befolkningens rygg, og orkestrert for å tilrettelegge for USAs finansoligarkis rovgriske interesser.

På mandag, etter ei ukes morderiske bombardement av Gazas sivilbefolkning, innledet den amerikanske presidenten Joe Biden en telefonsamtale med Israels president Benjamin Netanyahu med å erklære, ifølge den offisielle utskriften, denne formuleringen: «Presidenten gjentok sin faste støtte til Israels rett til forsvare seg mot vilkårlige rakettangrep.»

Da Biden på tirsdag besøkte Dearborn, Michigan, byen med USAs høyeste andel arabisk-amerikanske innbyggere, ble han møtt av tusenvis av mennesker som protesterte mot forbrytelsene Israel begår med amerikansk støtte.

Spurt om han ville ta et spørsmål om konflikten fra en reporter, der han testkjørte en ny Ford-truck, svarte Biden: «Nei, du kan ikke. Ikke med mindre du kommer foran bilen mens jeg tråkker på pedalen.»

På onsdag snakket Biden igjen med Netanyahu, om «Israels framgang med å nedgradere kapasiteten til Hamas og andre terroristelementer». Biden sa han forventet «betydelig de-eskalering i dag,» en forespørsel Netanyahu gikk hen til å ignorere, og erklærte han er «fast bestemt på å fortsette denne operasjonen til dens mål er oppfylt».

Bidens forespørsel om en «de-eseksalering», presentert av mediene som et stort skifte i amerikansk politikk, er et kynisk knep. Siden den israelske bombingen startet har landet mottatt kritisk bistand fra USA og de andre vesentlige imperialistmaktene.

Den 6. mai, bare dager før angrepet på Gaza begynte, informerte Biden-administrasjonen Kongressen at den godkjente salget av smarte bomber, av typen JDAM og SDB, til $ 735 millioner til Israel – den samme typen ammunisjon som nå regner ned over befolkningen i Gaza. I budsjettåret 2019 besørget USA utenlandsk militærbistand til Israel for $ 3,8 milliarder, og Israel nyter fordel av amerikanske lånegarantier for nesten $ 8 milliarder.

USA har brukt sin vetorett i FNs sikkerhetsråd 42 ganger for å beskytte Israel mot resolusjoner som sensurerer landets opptreden – mer enn halvparten av antallet veto USA noensinne har utøvd i dette organet. Det omfatter veto av tre resolusjoner som har krevd en våpenhvile i løpet av denne siste massakren.

I mai 2011 og mars 2015 ble den israelske statsministeren Benjamin Netanyahu invitert til å tale til Kongressens fellessesjoner – anledninger han anvendte til å anklage og true palestinerne.

Samtidig som den amerikanske regjeringen støtter Israel til støvleskaftene er amerikanske medier travelt opptatt med å hvitvaske Israels grusomheter.

Det mest graverende eksemplet er Wall Street Journal, som i forrige uke åpent forsvarte Israels bombing av medier i Gaza. Israel ødela på lørdag en 11-etasjers bygning i Gaza som huset kontorene til Associated Press, Al Jazeera og andre medier.

Wall Street Journal hånet «utrop av raseri og en formaning» over Israels handlinger, og forsvarte rett og slett Israels krigsforbrytelser:

Men hvem utsetter egentlig journalistene for fare? ... Det å bruke sivile og journalister som skjold er en vanlig Hamas-taktikk ... Det vil i krig uunngåelig gjøres feilgrep, og sivile vil dø, men det er bemerkelsesverdig hvor diskriminerende Israels målretting har vært.

Påstanden at befolkningen blir brukt som «menneskelige skjold» ble anvendt for berettigelsen av USAs påføring av massive sivile tapstall i Gulfkrigen, bombingen av Jugoslavia og «sjokk og ærefrykt»-bombingen av Irak i 2003. Nå blir denne skitne unnskyldningen for krigsforbrytelser børtet støv av igjen, for å rettferdiggjøre det israelske militærets massedrap.

De andre vesentlige amerikanske avisene uttrykker i det alt vesentlige den samme linja, om enn de ikke dypper deres hender så frydefullt i palestinernes blod som hva Wall Street Journal gjør. «Israel startet ikke krigen som nå raser mellom landet og Hamas,» begynner den eneste redaksjonelle lederartikkelen om konflikten publisert av Washington Post. Dette er selvfølgelig ei løgn, da sammenstøtene ble utløst av Israels utkastelser av palestinske familier fra Øst-Jerusalem, etterfulgt av israelske militærraid mot al-Aqsa-moskéen, tidligere denne måneden.

Mens Post for det meste har vært taus om angrepet mot palestinerne, har avisas propagandamaskin kvernet jevnt, og rapt ut den ene lederartikkelen etter den andre som har fordømt Russland og Kina for deres påståtte «brudd på menneskerettigheter». Noen få eksempler bør være tilstrekkelig:

· 16. mai – «Kinas undertrykking av uigurer er ikke bare kulturell, men også fysisk, viser en ny rapport» – der det feilaktig hevdes at Kina utfører et «genocid» mot landets muslimske befolkning.

· 17. mai – «To mulige teorier om pandemiens opprinnelse forblir relevante. Verden må få vite» – der det feilaktig hevdes at Covid-19 kan ha blitt skapt ved «eksperimenter» ved Wuhan Institute of Virology, i en konspirasjonsteori motbevist og lagt død av Verdens helseorganisasjon (WHO). Post erklærer at Kina «opptrer som om landet har noe å skjule».

· 19. mai – «Apple må motsette seg Kinas tyranni» – beskylder Apple for å kollaborere med angivelige brudd på ytringsfriheten fra Kinas side. Lederartikkelen krever at Apple slutter å kollaborere med den kinesiske regjeringen og må kollaborere mer direkte med den amerikanske.

Hva angår New York Times, talerøret til Det demokratiske partiets amerikanske etablissement, som støttet krigene i Afghanistan, Irak, Libya og Syria – avisa har ikke publisert én eneste lederartikkel om Israels angrep på Gaza.

Denne korte gjennomgangen er tilstrekkelig til å fastslå modus operandi for amerikanske medier. Siden amerikansk imperialismes fødsel på verdensscenen, med den spansk-amerikanske krigen, har all amerikansk utenrikspolitikk vært berettiget av emosjonelle beskyldninger om tyranni og forbrytelser begått av dem som er målrettet for erobring eller utbytting. Og disse påstandene har ikke korrespondert på noen som helst måte med det faktiske tyranni og den urett som forekommer over hele verden, der en stor del er sponset eller utført av USA selv.

Som respons på Israels grusomheter har personer fra den «progressive» fløyen av Det demokratiske partiet kritisert Bidens støtte til israelske krigsforbrytelser. I en kommentar til Israels angrep på Associated Press-hovedkvarteret i Gaza skrev kongressrepresentant Alexandria Ocasio-Cortez på Twitter: «Dette skjer med støtte fra USA ... Dersom Biden-administrsjonen ikke kan stå opp mot en alliert, hvem kan den da stå opp mot? Hvordan kan de på noen troverdig måte hevde å stå for menneskerettighetene?»

Ocasio-Cortez har rett i å legge skylden for Israels krigsforbrytelser for Washingtons føtter. Men dersom Biden-administrasjonen har skyld å bære, da har også alle de som støttet Biden – som Ocasio-Cortez selv – del av samme skylden. Faktum er at Ocasio-Cortez snakker som en beskjemmet forsvarer av amerikansk imperialismes mål, bekymret for at den skamløse godkjenningen og støtten av åpenbare krigsforbrytelser fra Netanyahus side belemrer USAs evne til å stå som en forsvarer av «menneskerettigheter».

Noe som helst seriøst forsvar av arbeiderklassens interesser i USA, og i alle deler av verden, starter med avvisningen av amerikansk imperialisme og dens løgnaktige pretensjoner om forsvar av «menneskerettigheter». USAs utenrikspolitiske mål er diktert av de samme storselskapene som nådeløst utbytter arbeiderklassen og har presidert over den kriminelle responsen på en pandemi som har drept nesten én million mennesker bare i USA.

Veien framover i kampen mot krig og imperialistisk barbari er ikke «menneskerettighets»-imperialismens politikk, men arbeiderklassens internasjonale enhet – i USA, Europa, Asia og Midtøsten – på grunnlag av kampen for sosialisme.