Fra nikkelgruvene i Ontario og kullfeltene i Alabama, til Atacama-ørkenen i Chile og jungelen i Colombia er gruvearbeidere over hele verden engasjert i ei bølge av kamper mot verdens mektigste transnasjonale gruveselskaper.
Selskapsmediene og fagforeningsbyråkratiene har tilbakeholdt denne viktige informasjonen fra arbeiderne, for å holde dem uvitende og isolerte. Men disse streikene er del av en global bevegelse der arbeidere konfronterer de samme problemene: Lave lønninger, manglende sikkerhetsforskrifter, fagforeninger som er i selskapenes lommer, og dypfølt harme over utallige arbeidskollegers død, som pådro seg Covid-19 på jobben og ble ofret på de kapitalistiske selskapsprofittenes alter.
I Alabama har 1 100 kullgruvearbeidere streiket mot Warrior Met i to måneder, etter at de avviste en knefallkontrakt foreslått av fagforbundet United Mine Workers of America (UMWA), som har nektet å kalle ut noen annen gruve til støtte for streiken. I Sudbury, Ontario, la 2 400 gruvearbeidere med arbeidet ved Vale Inco etter å ha avvist en lignende avtale framlagt av fagforbundet United Steelworkers (USW), som i juni 2020 sa seg enig i en spesiell ettårskontrakt for å holde arbeiderne i arbeid under pandemien.
Selv om gruvearbeidere snakker mange forskjellige språk så er deres historie den samme overalt. I Chile gikk flere hundre kontorarbeidere, nødvendige for produksjonen ved BHPs Escondida-kobbergruve, ut i streik forrige torsdag, mens tusenvis av gruvearbeidere forbereder seg på det industripressen kaller en «langvarig streik» mot det australskeide konsernet BHP.
Selv om Escondida-gruvearbeidernes kontrakt utløper har fagforeningen holdt gruvearbeiderne i arbeid, og har effektivt sett krysset streikelinjene i kontorarbeidernes streik. Fagforbundet meldte en patetisk uttalelse i forkant av forhandlingene, der de sa de ville opptre «helt innenfor et respektfullt rammeverk» for selskapet, som i 2020 bokførte $ 8,7 milliarder [NOK 72,46 milliarder] i profitter av å ha tvunget Escondida-arbeiderne til å produsere 1,2 milliarder tonn kobber. Escondida er den største og mest produktive gruva i verden.
I Colombia gikk gruvearbeidere i Pacífico, Bajo Cauca, Antioquia, Caldas, Córdoba og Sur de Bolívar ut i streik den 13. mai, og forlangte lønnsøkninger og miljøbeskyttelser for de nærliggende urfolkstammene som opplever deres hjemstavnsområder massivt forurenset av de globale gruvekonsernene. Gruvearbeidere ved Cerrejón-gruva (eid av BHP, Anglo American og Glencore) innledet i forrige uke blokkering av inngangen, og fikk med det stoppet produksjonen. På tvers av Colombia har massedemonstrasjoner, og industriarbeideres streiker mot enorme nivåer av sosial ulikhet og statlig vold, stoppet eksporten av 200 000 tonn kull og forårsaket tap på $ 80 milliarder [NOK 666,3 millioner] for gruveselskapene, ifølge det kolombianske departementet for gruver og energi.
I Peru streiker jernmalmgruvearbeidere ved de kinesiskeide gruvene Shougang Hierro Perú fordi minst 24 av deres kolleger har dødd av Covid-19, som spredte seg gjennom teltleirene der gruvearbeidere lever 10 til 15 mann i hvert telt. Shougang hentet inn profitter på $ 340 millioner [NOK 2,8 milliarder] fra gruva i 2020, en økning på 20 prosent fra før-Covid profittene i 2019.
På tvers av Mexico har kull-, kobber- og sinkgruvearbeidere streiket i delstatene Zacatecas, Guerrero, Baja California og Queretaro. Ved ei gruve i Cosalá i Sinaloa, har 175 gruvearbeidere streiket i over et år mot det kanadiskeide selskapet Americas Gold and Silver.
Ved gruva Tayahua i Zacatecas, som eies av den meksikanske milliardæren Carlos Slims selskap Ocampo Mining, gikk arbeiderne ut i streik den 22. mai og har blitt brutalt angrepet av selskapets sikkerhetsbøller. En lokal nyhetsrapport forklarte at «stemningen tilspisset seg, og det kom til utveksling av slag mellom arbeidere og sikkerhetspersonell. Arbeidere forklarte at [selskapet og fagforeningen] i over ett år ikke har fornyet den kollektive arbeidskontrakten, selv om arbeiderne ikke har opphørt å jobbe under Covid-19-pandemien, som setter arbeiderne i fare for infeksjon.»
I Sør-Afrika er bransjepublikasjoner nervøse over utsiktene til fornyede gruvearbeiderstreiker. Sør-Afrikas produksjon fra gruveindustrien gikk i været med 21,3 prosent fra mars 2020, da pandemien først spredte seg globalt og til mars 2021. En pro-bransjeadvokat skrev en lederartikkel i Sør-Afrikas næringslivsavis Business Live, som uttrykte bekymring for at fagforeningene kanskje ikke klarte å begrense og kontrollere arbeiderklassens harme.
«Vi så det med National Union of Mineworkers, inntil NUM ble kjent som ‘sweetheart’-forbundet,» bemerker advokaten. «Selv om NUM gjorde det beste de kunne for sine medlemmer, med avtaler som ble oppnådd i ro og mak, mistet medlemmene troen på forbundets evne til å handle for deres beste, da de begynte å mistenke fagforeningslederne for å ha blitt kjøpt.» I august 2012 massakrerte NUM, i samspill med politiet og selskapet Lonmin, 34 platina-arbeidere som var engasjert i en uoffisiell spontanstreik.
Streiker og protester har også funnet sted på tvers av Europa og Asia, midt under pandemien. De siste månedene har uran- og kullgruvearbeidere i både det vestlige og østlige Ukraina engasjert seg i streiker og gruveokkupasjoner, i all vesentlig grad med krav om betaling av utestående lønninger. Jernmalmgruvearbeidere i byen Krivoy Rog gikk i september 2020 til streik for lønnsøkninger, og de forble under bakken i 43 dager, i opposisjon til fagforeningen, som forsøkte å forhindre at streiken skulle spre seg.
Det er ikke mulig å liste opp alle eksemplene på involverte bransjer og sektorer som tar del i denne globale gjenoppblomstringen av klassekampen. Det er nok å si at det strekker seg langt utover gruvedrift og utvinning, og omfatter bilproduksjonsarbeidere i India og Virginia, stålverkarbeidere ved ATI i USA, BBVA-bankarbeidere i Spania, oljearbeidere i Argentina, og mange flere.
Visse kritiske lærdommer må trekkes. Gruvearbeidere innehar en kritisk viktig posisjon i den globale kapitalistøkonomien. De produserer de primære råmaterialene som trengs for produksjon av mobiltelefoner, batterier, bildeler, ledningsnett og annen avansert teknologi, som foruten hele verdensøkonomien ville skrubbe ned til stillstans.
Imperialistmaktene er engasjert i en permanent kamp om disse ressursene og slåss for å etablere kontroll gjennom blodige kriger, som USAs kriger i Irak og Afghanistan. Fagorganisasjonene setter arbeiderne i deres respektive land opp mot de andre, med promotering av nasjonalistiske løgner om at arbeidere i hvert enkelt land har fordeler av å støtte selskapene i «deres eget land», og de bidrar med det ikke bare til et kappløp mot bunnen, men hjelper også kapitalistklassen i utføringen av dens plyndringskriger.
Arbeidere i alle land må forstå at de er del av en internasjonal bevegelse. Nettopp dette åpner enorme muligheter for utviklingen av klassekampen. Foreningen av arbeidere over hele verden må bli et integrert element i strategien for å føre enhver bestemt kamp.
Skjebnen til kampene ført av gruvearbeidere og andre deler av arbeiderklassen avhenger av utviklingen av nye kamporganer, som er i stand til å sele sammen den internasjonale arbeiderklassens sammenflettede sosiale kraft mot det globale kapitalistsystemet, uavhengig av fagorganisasjonene og de politiske kapitalistpartiene.
På May Day 2021, som i år sammenfalt med vår tradisjonelle norske 1. mai, meldte Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI) en oppfordring til å bygge Den Internasjonale Arbeideralliansen av Grunnplankomitéer – International Workers Alliance of Rank-and-File Committees (IWA-RFC). I en uttalelse som kunngjorde dette initiativet, forklarte ICFI:
IWA-RFC vil arbeide for å utvikle rammeverket for nye former for uavhengige, demokratiske og militante organisasjoner for arbeidere, i fabrikker, på skoler og arbeidsplasser i en internasjonal målestokk. Arbeiderklassen er klar til å slåss. Men den blir lenket av reaksjonære byråkratiske organisasjoner som undertrykker ethvert uttrykk for motstand.
IWA-RFC vil bli et virkemiddel som arbeidere over hele verden kan dele informasjon og organisere en samlet kamp gjennom, for å kreve beskyttelse for arbeidere, nedstengning av utrygge anlegg og ikke-essensiell produksjon, og andre nødtiltak som er nødvendige for å stoppe spredningen av viruset.
ICFI initierer etableringen av denne alliansen på en global skala, som er den eneste måten pandemien kan bekjempes på. Den Internasjonale Arbeideralliansen av Grunnplankomitéer (IWA-RFC) vil, med politisk bistand fra Den fjerde internasjonale og Socialist Equality Partiene, bestrebe seg på å forene arbeidere i en felles verdensomspennende kamp, og motsette seg ethvert tiltak fra kapitalistregjeringer og de reaksjonære forfekterne for de utallige former for nasjonal, etnisk og hudfargebasert sjåvinisme og identitetspolitikk på å splitte arbeiderklassen opp i stridende fraksjoner.
Gruvearbeidernes internasjonale streikebølge bekrefter denne oppfordringens presserende hast. Vi ber alle arbeidere interessert i å bygge IWA-RFC om å kontakte oss i dag.