Den andre streiken i år av nesten 3 000 arbeidere som produserer lastebiler i Virginia, mot det transnasjonale konsernet Volvo Group, har nå rundet den første uka, og det er på tide at arbeiderne ruller slagkartene ut på bordet, skaffer seg oversikt og vurdere både deres fiendes posisjon og deres egen, og strategisere deres neste trekk.

Selskapets posisjon

Volvo er utvilsomt lite tilfreds og nervøst for at en ny streik har begynt. Franky Marchand, daglig leder for selskapets fabrikk i New River Valley, uttalte: «Det er vanskelig å forstå denne handlingen.»

Selskapet hadde basert seg på at bilarbeidernes fagforbundet United Auto Workers (UAW) skulle få tvunget gjennom en kontrakt full av innrømmelser, men UAW mislyktes i sin tildelte oppgave fordi arbeidernes grunnplankomité Volvo Workers Rank-and-File Committee (VWRFC) besørget en stemme og et lederskap til den voksende bevegelsen blant arbeiderne for uavhengig handling mot UAW-Volvo-alliansen.

Volvo har fortalt selskapets aksjonærer at de har massive restordrer å fylle, da etterspørselen etter lastebiler øker over hele verden, og konsernets administrerende direktør Martin Lundstedt uttalte i april at «vår lagerbeholdning av både nye og brukte lastebiler globalt er lav».

Det at lagerbeholdningen er lav er åpenbart også tilfelle i dag. Den 10. juni meldte Volvo et permitteringsvarsel til Mack Trucks arbeidere på fabrikkanlegget i Hagerstown, Maryland, satt til å tre i kraft kommende uke.

Permitteringsvarselet forklarer at den «fortsatte innvirkningen [av] forsyningskjedebegrensninger» har tvunget fram midlertidige permitteringer fra mandag 14. juni, for to skift av Convention Production [o. anm.: betyr sannsynligvis ‘gjengs produksjon’]. Uttalelsen erkjenner: «Selv om alvorlige forsyningsmangeler fortsetter å skape en vanskelig situasjon på anlegget, er etterspørselen etter våre produkter fortsatt sterk, og vi har et stort etterslep av lastebiler å skulle bygge for våre kunder.» (Vektlegging tillagt).

En arbeider ved Hagerstown-fabrikkanlegget fortalte World Socialist Web Site at det er en voksende stemning innen fabrikkanlegget der for å komme til støtte for deres brødre og søstre over Maryland-delstatsgrensa: «Denne kampen er for alle. Det har allerede funnet sted på fabrikken for motorer og drivverk [‘powertrains’]. De kuttet to dagers produksjon, og mer.»

Utvilsomt diskuterte Volvo Hagerstown-permitteringene med fagforeningen ved fabrikkanlegget, men UAW holdt tilbake denne kritiske informasjonen om selskapets sårbarhet fra de streikende arbeiderne ved New River Valley-anlegget. Enhver organisasjon som faktisk forsvarte arbeidernes interesser ville ha fortalt dem som er i streik at selskapet nettopp hadde innrømmet at deres Mack-lastebil-lagerbeholdning var lav.

Volvo har mye å tape, men det betyr ikke at arbeidere kan beseire et massivt transnasjonalt konsern med en streik på bare ett anlegg. David kan ha beseiret Goliat i Samuels Bok, men den globale kapitalistøkonomiens konsern-Goliater har fabrikkanlegg på alle kontinenter, og de kontrollerer komplekse globale forsyningskjeder. De er mektige nok til å flytte produksjon for å minimere innvirkningen av en streik, uansett hvor modige arbeiderne på én enkelt fabrikk kan være.

UAWs rolle

UAW vet at arbeidere ikke vil oppnå deres krav om å få avsluttet nivåsystemet og få økt lønningene betydelig på grunnlag av en arbeidsnedleggelse ved ett anlegg, og det er nettopp derfor deres strategi er å isolere streiken. Arbeidere holdes på skarve $ 275 i uka [NOK 2 287] mens hundrevis av UAW-byråkrater får full lønn for å ikke gjøre annet enn å formidle ordrene fra selskapene de representerer. Arbeidere i Michigan, Illinois, Indiana og over hele landet forteller til World Socialist Web Site at UAW ikke har sagt ett ord om Virginia-streiken.

Selskapsmediene prøver å late som om streiken ikke finner sted. Et helt nettverk av publikasjoner som kaller seg pro-arbeider har også ignorert den andre streiken, deriblant Jacobin, Nation og Left Voice.

UAW-lederne har en finansiell interesse i å få beseiret streiken slik at de kan fortsette å samle inn bestikkelser fra selskapene og gjøre seg rike på fagforeniongskontingenter fra arbeiderne de bedrar. På torsdag ble den tidligere UAW-presidenten Gary Jones – som var president for UAW da fagforbundet solgte ut 2019-streikene mot Mack Truck og General Motors – idømt 28 måneder i et føderalt fengsel, for å ha akseptert selskapenes bestikkelser.

En streikende Virginia Volvo-arbeider sa til WSWS: «To år er ingenting. Se på Bernie Madoff. Jones ruinerer menneskers liv ved å inngå avtaler som aldri burde vært lagt fram.» Faktisk, Jones vil ha vært løslatt før sågar en tredjedel av perioden for den seks-år-lange avtalen UAW prøvde å tvinge gjennom ville vært sluttført.

Arbeideren sa at WSWS-artikkelen [engelsk tekst] om Jones’ straffeutmåling «fikk en stor respons» blant de streikende. «Det er som at alle vet de kjemper mot folkene som leder streiken. Vi må hele tiden fortelle dem: ‘piss off’. Ingen tillit til lederskapet.»

En annen arbeider i streik sa, om Jones’ lette straffutmåling: «It just blows my mind – Det er bare ikke til å fatte. Grunnleggende sett så stjal han fra alle, og det var ikke bare mine penger, men alle UAW-medlemmene sine penger. For noen år tilbake betalte vi to timer i måneden [i kontingent], og deretter økte de det til to-og-en-halv time. Dette er hva de har gjort med pengene mine.»

Faktisk, dersom UAW hadde lyktes med å få klemt deres seks-år-lange utsalgskontrakt ned Volvo-arbeidernes hals, da ville Jones ha sluppet ut av fengsel mens kontrakten enda hadde mer enn fire år igjen, og det til-og-med under den meget tvilsomme antagelsen at han vil komme til å sone hele dommen. Og med 5 prosent inflasjon per år ville en lønnsøkning på 12 prosent for toppen av lønnsskalaen over seks år faktisk ha vært et massivt lønnskutt, tatt i betraktning en stigning av levekostnadene på 30 prosent over den perioden.

Arbeidernes posisjon

Arbeidere må tilnærme seg situasjonen nøkternt. De vet at resultatet av denne streiken vil ha en langsiktig innvirkning på deres liv, og på deres barns og barnebarns liv.

Arbeiderne konfronterer ikke bare Volvo, men et helt finansaristokrati som er dypt investert i det svenske konsernet, og i utfallet av streiken. Institusjonelle investorer eier 60 prosent av Volvos aksjer, deriblant investeringsforetak og aksjefond som Sveriges Industrivärden (170 200 000 aksjer, til en verdi av rundt $ 195 millioner / NOK 1,6 milliarder) og Swedbank Robur (63 556 098 aksjer, $ 73 millioner / NOK 607 millioner); og de USA-baserte BlackRock (96 766 062 aksjer, $ 111 millioner / NOK 923 millioner), og Vanguard (som har 39 854 665 aksjer, $ 45 millioner / NOK 374 millioner). Totalt eies 51 prosent av Volvo-aksjene av bare 25 utrolig mektige kapitalistaksjonærer.

Arbeidere er involvert i en kamp mot en sterk motstander, men de har enda mektigere allierte.

Problemet er at «fagorganisasjonene», som UAW og andre, forsøker å holde deres millioner av medlemmer i mørket om streiken ved Volvo, for å forhindre at de slår deres krefter sammen. Men det er 100 000 Volvo-arbeidere i USA og internasjonalt som er ivrige etter å steppe inn for å hjelpe, hundrevis av lærere som underviser de streikendes barn, og mange flere på tvers av alle bransjer som kan tjene på suksessen av Volvo-arbeidernes kamp. Dette inkluderer de mange millioner som er forbundet med fabrikkanlegget gjennom produksjonsprosessen, deriblant arbeidere i delproduksjonen i Mexico, lastebilsjåførene som kjører kjøretøyene ut til forhandlerne, havnearbeidere som laster lastebiler for eksport, og så videre.

Disse allierte, uansett deres nasjonalitet, etnisitet, hudfarge eller religion, er den sosiale kraften som må komme til forsvar for Virginia Volvo-arbeiderne for at streiken skal lykkes. Grunnplankomitéer er mekanismen for å bryte isolasjonen og tausheten, og få kalt disse forsterkningene til kamp.

Volvo- og Mack-arbeidere kan kontakte Volvo-arbeidernes grunnplankomité – Volvo Workers Rank-and-File Committee (VWRFC) på volvowrfc@gmail.com, eller sende tekstmelding til (540) 307-0509.