Brasil så på lørdag den andre runden av nasjonale masseprotester mot regjeringen til den fascistiske presidenten Jair Bolsonaro og hans respons på Covid-19-pandemien. Demonstrasjonene var enda større enn de som fant sted den 29. mai, og samlet denne gangen ifølge arrangørene 750 000 mennesker i hovedstedene i hver av landets delstater, så vel som i dusinvis andre brasilianske byer, og til-og-med i andre land.
Det som brakte hundretusener ut på gatene ble billedlig uttrykt av den dystre milepælen av 500 000 Covid-19-dødsfall i Brasil, som også ble passert på lørdag. Pandemiens svimlende antall dødsfall er resultatet av en bevisst politisk orientering for sosialt mord, som videreføres for full maskin.
Siden begynnelsen av 2021 har Brasil opplevd ei overveldende bølge av Covid-19-tilfeller og dødsfall. Bare de seks første månedene av inneværende år ble det registrert mer enn 300 000 dødsfall, og 10 millioner infeksjonstilfeller.
Denne eksplosjonen av infeksjoner ble først og fremst drevet av den utbredte adopteringen av politikken for total gjenåpning av økonomiske aktiviteter og skoler, i opposisjon mot anbefalinger fra folkehelseeksperter, og som føres i kapitalistprofittenes tjeneste. En viktig faktor var også spredningen av den mer smittsomme P.1-varianten av koronaviruset, som først dukket opp i Manaus i delstaten Amazonas, en variant som selv var det forferdelige resultatet av styringsklassens eksperimentering med flokkimmunitet.
Den tøylesløse spredningen av koronavirus forårsaket oversvømmingen av intensivavdelinger på sykehus i alle av Brasils delstater, og førte til «den største helse- og sykehuskollapsen i Brasils historie,» ifølge folkehelseinstitusjonen Fiocruz. Ved slutten av mars og i begynnelsen av april nådde landet gjennomsnittstall med mer enn 3 000 daglige dødsfall, og satte dagsrekorden 4 200.
Massedøden, og de umenneskelige betingelsene mange pasienter ble utsatt for – der de døde i påvente av ei ledig seng på en intensivavdeling, eller led kvelningsdød av mangel på medisinsk oksygen – hadde en sterk innvirkning på bevisstheten til store deler av den brasilianske befolkningen. Under lørdagens protester bar nok en gang mange av demonstrantene plakater med navn på slektninger og venner som døde av Covid-19, dødsfall som de direkte beskylder Bolsonaros morderiske politikk for.
Den ukontrollerte pandemien i Brasil har også hatt en morderisk innvirkning på nabolandene i Sør-Amerika. Uruguay, ved Brasils sørlige grense, har eksempelvis etter ei relativt kontrollert første bølge i 2020 hatt en eksplosjon av infeksjonstilfeller drevet av P.1-virusvarianten, og en gjenåpningspolitikk som i april førte landet til det høyeste antallet daglige dødsfall pr. innbygger i hele Sør-Amerika. Land som Peru og Bolivia, som grenser til Brasil i vest, og Venezuela i nord, har også sett deres antall infeksjonstilfeller gå til værs som resultat av den brasilianske virusvarianten.
Colombia og Paraguay, land som også har blitt rystet av masseprotester i opposisjon til deres regjeringers katastrofale håndtering av pandemien, opplever forferdelige kollaps av deres helsevesener, som leger i stor grad tilskriver vanskeligheter med håndtering av den nye brasilianske varianten.
Etter noen uker med avtakende antall infeksjonstilfeller og dødsfall, opplever Brasil igjen en ny stigning. Landet befinner seg i et ekstremt kritisk øyeblikk av pandemiens utvikling. Institusjoner som Fiocruz, samstemte med ledende forskere, hevder at Brasil nå går inn i ei potensielt mer forødende tredje bølge av pandemien.
Nevrobiologen og forskeren Miguel Nicolelis, som presist forutsa at Brasil innen juli ville nå et gjennomsnitt på mer enn 4 000 daglige dødsfall, med passering av totalt 500 000 dødsfall, advarte i et intervju med O Globo i forrige uke nok en gang for hva som vil skje dersom ikke tiltak umiddelbart blir truffet for en rigorøs nedstrengning av økonomisk aktivitet, for effektivt å få kontrollert viruset: «Vi vil passere USA og bli landet med det høyeste antallet Covid-19-dødsfall i verden, selv om vi har en mindre befolkning.»
Der Nicolelis beskrev Brasils nåværende situasjon, refererte han de følgende som kritiske faktorer: «Sykehuskollapsen som ikke har blitt utbedret»; «flere varianter av viruset som kommer inn i landet»; de langsomme framskrittene med vaksineringer; og lempingen på isoleringstiltak, groteskt symbolisert ved at landet er vertskap for fotballturneringen Copa América.
Alle de ondartede elementene i den politiske responsen på pandemien, som har forårsaket 500 000 dødsfall i Brasil og utallige flere på tvers av hele kontinentet, blir fortsatt kriminelt implementert av den brasilianske styringseliten.
Den fascistiske Bolsonaro, med hans sosiopatiske oppfordringer om å videreføre den økonomiske gjenåpningen uansett hvor mange dødsfall det måtte forårsake, uttrykker denne politikken mest nakent. Men det er forøvrig ikke noe politisk parti innen Brasils politiske etablissement som tilbyr et konsekvent alternativ til pandemiens dystre utsikter, som Nicolelis og andre forskere har forespeilt dem.
Dette har blitt avslørt av den totale svikten av å få kontrollert pandemien i delstatene styrt av Arbeiderpartiet – Partido dos Trabalhadores (PT) – og dets allierte Det brasilianske sosialistpartiet (PSB) og Kommunistpartiet i Brasil (PCdoB). Alle av dem har i stedet fortsatt å promotere den utrygge gjenåpningen av økonomiske aktiviteter og skoler.
Massedemonstrasjonene som de siste ukene har funnet sted i Brasil uttrykker veksten av en ukontrollerbar sosial opposisjon i landet. Som respons prøver den såkalte opposisjonen mot Bolsonaro innen det politiske etablissementet, desperat å avlede dette raseriet fra å støte sammen med det kapitalistiske politiske systemet.
Den parlamentariske granskningskommisjonen (CPI) som ble nedsatt for å etterforske regjeringens håndtering av pandemien, strever for å presentere seg som en definitiv avregning med forbrytelser begått av den brasilianske staten i løpet av det siste året. Ledende medlemmer av CPI har publisert et notat som respons på passeringen av milepælen med 500 000 dødsfall (åpenbart som respons på presset fra masseprotester). Notatet sier: «Vi ankom ikke dette forødende, umenneskelige bildet ved en tilfeldighet. Det er skyldige elementer og de, for hva det angår CPI, vil bli eksemplarisk straffet.»
Samtidig bestreber PT og dets allierte partier, som kalte for demonstrasjonene den 29. mai og nå sist lørdag, seg på å få avledet disse protestene over i hule appeller til staten, og få underordnet dem en politisk allianse med de mest reaksjonære kreftene av borgerskapet, for å få erstattet Bolsonaro.
I tillegg til det økte antallet demonstranter var sist lørdags protester karakteriserte av den tiltakende innsatsen fra arrangørenes side på å få omgjort protestene til politiske stevner med det siktmål å forberede for 2022-valget.
PT’s tidligere president Luís Inácio Lula da Silva, som blir promotert som den mest sannsynlige kandidaten til å konfrontere Bolsonaro ved neste valg, vurderte offentlig sin deltakelse i demonstrasjonene. Da det kom til stykket holdt han seg, i en iscenesatt manøver, vekk for ikke å gjøre «en politisk handling om til en valgkamphandling». I stedet sendte han, nettopp for det formålet, PTs forhenværende kandidat Fernando Haddad, som tapte 2018-presidentvalget til Bolsonaro.
Guilherme Boulos, lederen for Partiet for Sosialisme og Frihet – Partido Socialismo e Liberdade (PSOL) – som er intimt involvert i PTs valgmanøvrer og i smiingen av allianser med høyreorienterte politiske krefter mot Bolsonaro, var også til stede og talte under demonstrasjonen i São Paulo.
I tillegg til PTs tilstedeværelse, der partiets ledere og supportere viftet med flagg, hadde lørdagens demonstrasjoner også deltakelse fra det PT-kontrollerte fagforbundet Arbeidernes Forente Sentral, Central Única dos Trabalhadores (CUT), og av andre fagforbund, som denne gangen formelt støttet protestene.
Deltakelsen fra fagorganisasjonene var en engstelig respons på veksten av politisk opposisjon i arbeiderklassen, som disse reaksjonære organisasjonene underlagt kapitalismen desperat forsøker å få undertrykt.
Dette ble avslørt av de byråkratiske fagorganisasjonenes manøvrer for å demobilisere arbeidere før protestene. Fredag den 18. juni, dagen før demonstrasjonene skulle finne sted, oppfordret fagforeningene til en «nasjonal mobiliseringsdag på arbeidsplassene». «Mobiliseringen» var en fullstendig svindel. Til tross for de enorme angrepene arbeidere konfronterer, og som har underbygget de nye kampene i forskjellige deler av arbeiderklassen, nektet fagorganisasjonene åpent å gå inn for en streik denne dagen.
Miguel Torres, presidenten for Força Sindical (Syndikalistisk Kraft – det nest-største føderale fagforbundet i Brasil), uttalte til Carta Capital at «streikeanliggendet er veldig kontroversielt». Torres erklærte at «han ikke ser betingelser for en streik på grunn av pandemien, den høye arbeidsledigheten og kontraktsutsettelsene». Det vil si, nettopp de saksanliggender som presser arbeidere til kamp utelukker enhver handling!
Fagforeningene viderefører det de systematisk har gjort gjennom hele pandemien: De kollaborerer for å holde arbeidsplasser åpne, de saboterer arbeidernes streiker og kamper, og de tvinge dem til å fortsette å produsere profitter for kapitalistklassen, uansett de dødelige farene som pandemien utgjør.
Denne reaksjonære rollen til fagforeningene henger sammen med bestrebelsene til PT, PSOL og deres pseudo-venstre-satellitter, for å forhindre den sosiale opposisjonen fra å utvikle en kurs som virkelig kan være i stand til å konfrontere Covid-19-pandemien og arbeiderklassens sosiale problemer, som innebærer å konfrontere kapitalistklassens interesser, og dens stat.
Disse politiske kreftene prøver å forhindre brasilianske arbeidere fra å erkjenne identitfiseringen av deres felles interesser med deres klassebrødre og -søstre i hele Latin-Amerika, og internasjonalt.
En vitenskapelig respons på Covid-19-pandemien kan ikke bli effektiv innen rammeverket av ett enkelt land. Både kampen for å stoppe koronaviruset, som krysser grenser uten behov for pass, og en effektiv kampanje for å få vaksinert hele befolkningen, er i det alt vesentlige globale spørsmål. Deres realisering er umulig uten en kamp mot det kapitalistiske nasjon-stat-systemet og privateiendomsretten, og uten fremmingen av sosialistiske politiske retningslinjer.
Denne politiske oppgaven fordrer den uavhengige politiske mobiliseringen av arbeiderklassen, ledet av et revolusjonært sosialistisk og internasjonalistisk parti, en brasiliansk seksjon av Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI).