Det virkelige antallet ofre for Covid-19-pandemien i India er et sted mellom tre og fem millioner, ti ganger det offisielle tallet, ifølge en ny studie fra det USA-baserte Center for Global Development. «Sanne tall for dødsofre vil sannsynligvis være flere millioner, ikke hundretusener,» bemerker rapporten, «i det som uten tvil utgjør Indias verste menneskelige tragedie siden delingen (‘the partition’) og uavhengigheten».
Disse massive dødstallene er en forbrytelse mot menneskeheten, der hele den imperialistiske verdensordenen er involvert, og det ikke mindre enn styringsklassen i India. Forøvrig er den massive undertellingen av antall infeksjonstilfeller og dødsofre i India utvilsomt replisert i andre land. Det betyr at de reelle tallene for globale dødfall av pandemien, som offisielt ligger på 4,13 millioner, med all sannsylighet er godt over 10 millioner, og muligens enda langt høyere.
Studien, som ble utgitt tirsdag, anslår at det var mellom 1,5 og 3,4 millioner «overtallige dødsfall» i India under pandemiens «første bølge», fra april 2020 til mars 2021. Antall dødsfall per dag var enda høyere i løpet av «den andre bølga», fra april til juni i år, da Indias sykehus kollapset konfrontert med en tsunami av infeksjoner. I løpet av disse tre månedene døde anslagsvis 1,4 til 2,4 millioner mennesker, en dødsrate tre ganger høyere enn den forrige perioden.
Grunnleggende og nødvendig utstyr for å bekjempe symptomene på koronavirusinfeksjon, som oksygen og Remdesivir, var så godt som fraværende. Familier ble tvunget til selv å kjøpe slike forsyninger på det svarte markedet, og ofte også tvunget til selv å administrere den tiltrengte omsorgen. Bilder og videoer av folkemengder ansamlet utenfor sykehus der de desperat søkte etter hjelp, samtidig som deres kjære døde, brant seg inn i millioners sinn over hele verden.
En slik massedød ble ansporet av de avgrunnsdype sosiale betingelsene som hundrevis av millioner av Indias arbeidende fattige møter, underernærte som de er, med mange uten tilgang til rent vann, og der de bor i trange innkvarteringer uten mulighet til sosial distansering. Gitt disse betingelsene var det desto viktigere at regjeringen måtte mobiliser de nødvendige ressursene da pandemien først rammet, for å kunne begrense og få kontrollert den.
Modi-regjeringen bærer ansvaret for denne katastrofen. Dens respons ble på hvert trinn ledet av det ensidige målet å få bevart finanseliteens rikdommer og privilegium. Den gjorde praktisk talt ingenting for å demme opp for pandemien, før den brått kalte en landsdekkende nedstengning den 24. mars, beordret med bare fire timers forvarsel, og som senere skulle bli opphevet før viruset var under kontroll.
Det ble ikke besørget noen økonomisk bistand til de hundrevis av millioner som arbeider i økonomiens uformelle sektor, som ikke var i stand til å brødfø seg selv og deres familier, og som førte til en massemigrasjon av arbeidere tilbake til rurale områder, der de spredte viruset til hvert et hjørne av landet.
Selv da antallene koronavirusinfeksjoner og dødsfall steg presset Modi på for gjenåpning, og kunngjorde at landet måtte «reddes» fra tiltak for å forhindre spredning av en dødelig og virulent infeksjon. Der han talte for den indiske styringseliten erklærte han så beryktet den 20. april, under en nasjonalt krigkastet fjernsynssending: «I dagens situasjon må vi redde landet fra nedstengning!»
Disse uhyrlige dødstallene avslører denne erklæringens virkelige betydning. Midt under det største oppsvinget av Covid-19 noe som helst sted i verden hadde landet blitt «reddet» fra de grunnleggende tiltakene nødvendige for å bekjempe sykdommen, men på bekostning av millioner av liv. Ifølge Forbes ble rikdommene til Indias milliardærer i 2020 nesten doblet til $ 596 milliarder [NOK 5,4 billioner; dvs. 5 373,89 milliarder]. I den samme perioden ble anslagsvis 230 millioner indiere frarøvet deres levebrød, og ble presset under den nasjonale fattigdomsgrensa som er satt til 375 rupier (NOK 45) dagen.
Det direkte ansvaret for denne forbrytelsen mot menneskeheten strekker seg imidlertid til enhver kapitalistregjering – og spesielt USA og de store imperialistmaktene. Masseinfeksjonen i India er produkt av beslutningen om å avvise nødtiltak for å få stoppet pandemien da den først oppsto, fordi disse tiltakene grep inn i selskaps- og finanselitens profittinteresser.
Den 28. februar 2020, da det enda bare var tre rapporterte Covid-19-tilfeller i India, meldte Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI) en presserende oppfordring om en globalt koordinert nødrespons på pandemien. «Responsen på koronaviruset kan ikke tillates å bli koordinert på et nasjonalt nivå,» skrev ICFI. «Viruset respekterer ikke grenser eller visum- og immigrasjonsbegrensninger. De globale transportnettverkene og den økonomiske integreringen har gjort viruset til et globalt problem og anliggende.»
I stedet for å iverksette nødstiltak brukte de store kapitalistmaktene, anført av USA, imidlertid krisen til å organisere en massiv redning av finansmarkedene og de rike. Dette ble fulgt opp av kampanjen for å få brakt arbeidere tilbake til arbeid, og få fjernet alle nødvendige restriksjoner for å stoppe den videre spredning av viruset.
Konsekvensene har vært katastrofale for befolkningen i de framskredne kapitalistlandene. I USA er ifølge offisielle tall mer enn 625 000 mennesker døde, mens de reelle dødstallene med all sannsynlighet har passert én million. Mangelen av å ha utryddet sykdommen i dens tidlige stadier la tilrette for at den raskt skulle spre seg over hele verden, også til India.
Det massive tapet av liv har dessuten blitt underbygget av politikken for «vaksinenasjonalisme», der de vesentlige kapitalistregjeringene har hamstret vaksiner. India, en av verdens ledende produsenter av legemidler, har en vaksinasjonsrate som er en tiendedel av den i Europa og USA. Ifølge Reuters’ tracker for Covid-19-vaksineringer er bare 6,3 prosent av landets befolkning fullvaksinert, som betyr at rundt 1,3 milliarder mennesker fortsatt er sårbare for nye og enda mer dødelige virusvarianter.
I ethvert rasjonelt samfunn ville omfanget av sosial elendighet produsert av «den andre bølga» i India ha utløst en enorm, globalt koordinert respons. Indias kolossale produksjonskapasitet ville ha blitt dreid over til å produsere utstyr og medisiner for å bekjempe sykdommen, og akuttsykehus ville ha blitt reist for å ivareta de syke. En hær av testere og kontaktsporere ville blitt mobilisert, og økonomiske ressurser ha blitt besørget de som ble tvunget til å isolere seg, for å beskytte dem selv og andre mot den virulente og dødelige sykdommen. Ikke-essensiell produksjon ville blitt stoppet, med full økonomisk kompensasjon til rammede arbeidere og små næringsvirksomheter.
De kollektive ressursene i det globale samfunnet ville ha blitt mobilisert for å få stoppet blodbadet. I stedet tilbød imperialistregjeringene bare den aller minste assistanse. Billioner blir hvert år brukt på militær opprustning og atomvåpen, men så godt som ingenting blir besørget for å redde millioner av menneskers liv. De multinasjonale storselskapene insisterte forøvrig på at produksjonen måtte fortsetter å kverne ut profitter.
For kapitalistoligarkene ble millioner av menneskers død ansett – og anses fortsatt – som et akseptabelt offer.
Det vil bli gjort opp regnskap for denne politiske orienteringen for sosialt mord. Pandemien har avslørt, gjennom de utallige millioners død, at alle aspekter av det sosioøkonomiske liv i siste instans er underordnet profitt, og produserer de sosiale elendighetene av fattigdom, sult og sykdom, i parallell med de eksistensielle truslene om økologisk katastrofe, globale pandemier og atomkrig.
Pandemien har også avslørt det faktum at arbeidernes interesser overalt er de samme, og at kampen for deres interesser, og for selve livet, krever en samlet kamp mot kapitalistsystemet.
Implementeringen av en vitenskapelig plan for å beskytte menneskers liv og levebrød, som det ikke er noen vei framover for under kapitalismen, fordrer arbeiderklassens uavhengige politiske intervensjon, mobilisert som en internasjonal sosial kraft. Kampen mot pandemien må samtidig animeres av et sosialistisk perspektiv, og fremmes gjennom oppbyggingen av seksjoner av Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI), i India og over hele verden, i en kamp for å få en slutt på både pandemien og den sosiale orden som er ansvarlig for den katastrofale responsen på pandemien.