AFL-CIO-president Richard Trumkas død på torsdag, i en alder av 72 år, utløste en utøsing av overveldende hyllester fra Det demokratiske partiets lederskap og fra selskapsmediene, så vel som uttrykk for bekymring over bortfallet av en hensynsløs og erfaren fagorganisasjonsbyråkrat med en lang historikk for undertrykking og forræderi av arbeiderkamper.
Bemerkningene fra Demokratenes flertallsleder i Senatet, Chuck Schumer, var typiske, der han gråtkvalt erklærte: «Arbeidsfolk i Amerika har mistet en herdet kriger, i en tid da vi trengte ham som mest.» Han fortsatte: «Rich Trumka var det arbeidende folket i Amerika,» og la til: «Jeg ønsket å informere mine kolleger om at vi nettopp har mistet en gigant, og vi trenger ham så sårt.»
Andre av Det demokratiske partiets ledere sluttet seg til hyllesten, deriblant president Biden som kalte Trumka «en nær venn», og Nancy Pelosi, speaker i det Demokrat-kontrollere Representantenes hus, som erklærte at «Richard Trumka viet sitt liv til arbeiderbevegelsen, og retten til fagorganisering.»
Det var også glødende hyllester til Trumka, som angivelig døde av et hjerteinfarkt, i New York Times, Washington Post, Wall Street Journal og andre medier.
Trumka har vunnet heder fra styringselitens representanter, ikke fordi han var en «kriger» for arbeiderklassen, men på grunn av hans tjenester for big business i undertrykkingen av klassekampen, og for å ha pålagt diktatene til Corporate America. Som sjef for gruvarbeidernes fagforbund United Mine Workers of America (UMWA) fra 1982 til 1995 innførte han den katastrofale politikken med selektive streiker, som førte til kullgruvearbeidernes store nederlag, den amerikanske arbeiderklassens i sin tid mest militante seksjoner. Han overvåket desimeringen av UMWA-medlemskapet, som falt fra 120 000 i 1982, til så få som 16 000 fagorganiserte i 2009.
I løpet av samme periode ble fagorganisasjonene integrert inn i selskapsledelsens strukturer, og rev seg løs fra enhver forbindelse med arbeidernes vilkår og kamp, og utviklet deres nye, lukrative inntektskilder gjennom grenseløs kollaborering med selskapsbossene.
Som toppleder for sentralorganisasjonen AFL-CIO – American Federation of Labor and Congress of Industrial Organizations – kombinerte Trumka underdanighet overfor arbeidsgiverne med rabiat nasjonalisme, og støtte for den amerikanske regjeringens utvidelse av kriger i utlandet og undertrykking av demokratiske rettigheter på hjemmebane. Under hans embetsperiode falt streikene til nye historiske lavnivå. Det var bare fem store streiker i 2009 og syv i 2017.
Trumka støttet Obama-administrasjonens politiske orienteringer opp til støvleskaftene, der den håndhevet en massiv omfordeling av rikdom fra arbeiderklassen opp til de rikeste sosiale lag av samfunnet. Dette inkluderte redningsoperasjonene for bankene etter det globale 2008-finanskrasjet, og året etter omstillingen av bilindustrien, som sløyet bilarbeidernes lønninger.
Etter 2016-valget av Donald Trump lovet Trumka å jobbe med den nye administrasjonen basert på støtte til den rabiate nasjonalistagendaen «America First» og med handelskrig. I august 2018 møtte Trumka og andre fagforbundsledere Trump midt under Republikaner-administrasjonens ondsinnede kamp mot immigranter. Trumka berømmet Trumps agenda for handelskrig, og utelukket ikke å støtte Trump i 2020. Robert Lighthizer, Trumps handelsrepresentant og en antiKina-hauk, sa til Wall Street Journal at den avdøde presidenten for AFL-CIO var «en sann gigant for arbeiderbevegelsen».
Med utbruddet av Covid-pandemien i 2020 inntok Trumka en ledende rolle i håndhevingen av den morderiske politikken for gjenåpninger. Dette inkluderte å få blokkert kampene til arbeidere i kjøttprosesseringsindustrien, bilarbeiderne, helsetjenestearbeidere og lærere, som forlangte prioritering av å redde menneskeliv, som inkluderte nedstengningen av skoler og ikke-essensielle industrier for å stoppe spredningen av infeksjon og død.
Trumka og Cecil Roberts, hans håndplukkede etterfølger som sjef for gruvearbeiderfagforbundet UMWA, har forsøkt å få isolert og kvalt den pågående kampen mellom 1 000 gruvearbeidere ved Warrior Met Coal i Alabama. Arbeiderne har streiket siden april etter å ha stemt ned en utsalgsavtale, med maginen 1006 mot 45, som Roberts har forsøkt å tvinge ned i halsen på dem. UMWA, som sitter på rundt $ 200 millioner dollar i finanseiendeler, forsøker nå å sulte gruvearbeiderne til underkastelse med utdelingen av skarve $ 325 i ukentlig streikelønn.
Som toppleder for AFL-CIO ble Trumka ansett av Biden-administrasjonen som en kritisk komponent i regjeringens strategi for å bruke fagorganisasjonene til å undertrykke arbeidernes klassekamp mot flokkimmunitetspolitikken relatert pandemien, og mot veksten av sosial ulikhet. Biden-administrasjonen vurderer også fagorganisasjonenes støtte som en kritisk komponent i styringsklassens forberedelser til konflikt med Kina.
Av denne grunn opprettet Det hvite hus ei spesialarbeidsgruppe [‘task force’] for å bistå fagforeningene med målet å unngå «arbeidstvister». Som del av denne vendingen grep Biden-administrasjonen åpent inn på vegne av organisering ved Amazon i Bessemer, Alabama. Nå har Bidens meglingsorgan for arbeidslivet, National Labor Relations Board, måneder etter smellen med det overveldende nederlaget fagforbundet RWDSU – Retail, Wholesale and Department Store Union – gikk på, oppfordret til en ny avstemming.
Integreringen av fagforeningene inn i Det demokratiske partiet ble illustrert av Bidens nylige utnevnelse av av Richard Trumka Jr. til et sete i kommisjonen for trygge forbrukerprodukter, [Consumer Product Safety Commission]. Trumka Jr. er advokat for Representantenes hus’ komité for tilsyn og reform [Committee for Oversight and Reform], i tillegg til for underkomitéen for økonomi og forbrukerpolitikk.
World Socialist Web Site skal skrive mer om betydningen av Trumkas karriere. Nedenfor legger vi ut en artikkel som første gang ble publisert på World Socialist Web Site den 17. september 2009, da Trumka ble installert som leder av sentralorganisasjonen AFL-CIO.
* * *
Onsdag trakk John Sweeney seg, som har ledet AFL-CIO siden 1995, og ble etterfulgt av hans mangeårige løytnant, Richard Trumka, som stilte uten motkandidat da han ble valgt av delegatene på AFL-CIO-konvensjonen i Pittsburgh.
Få arbeidere vil ha lagt merke til vaktskiftet på toppen av det høyreorienterte fagorganisasjonsapparatet. Selskapsmediene og forskjellige «venstre»-apologeter for arbeiderbyråkratiet har imidlertid antydet at hevingen til nye høyder av den tidligere presidenten for [gruvearbeiderforbundet] United Mine Workers (UMW) vil kunne føre til en gjenoppliving av arbeiderbevegelsen.
Lignende påstander ble framsatt da Sweeney etterfulgte Lane Kirkland, for deretter å gå hen til å presidere over ytterligere en katastrofe for arbeidere, og et fall av organiseringsratene til nivåer ikke sett siden begynnelsen av forrige århundre. I 2008 var bare 7,6 prosent av arbeiderne i den private sektor organiserte i fagforeninger, det laveste organiseringsnivået siden 1900.
Trumkas CV gjør ham særdeles kvalifisert til å fortsette der Sweeney avsluttet. Gjennom hele hans karriere har han undertrykt motstand fra arbeidere på grunnplanet, samarbeidet med arbeidsgiverne for å pålegge de fagorganiserte selskapenes konsesjoner, og promotert den nasjonalismen og antikommunismen som har vært AFL-CIO’s kjennetegn siden sentralorganisasjonen ble dannet for mer enn 50 år siden.
Trumka begynte sin karriere i UMW-byråkratiet, gruvearbeidernes fagforbund United Mine Workers, som medlem av den juridiske staben til Arnold Miller, som ble valgt til president i et valg under arbeidslivsdepartementets tilsyn i 1972. Dét valget kom som resultat av gruvearbeidernes mobilisering mot den korrupte og gangsterstyrte ledelsen til Tony Boyle, som ble dømt for drapet på UMW-dissidenten Jock Yablonski.
Ei bølge av spontanstreiker på tvers av kullgruvefeltene kulminerte i 1974 med en bitter streik, og deretter den 111-dager-lange arbedsnedleggelsen i årene 1977 og 1978, da gruvearbeidere støtte sammen med Miller, der de trosset Carter-administrasjonens tilbake-til-arbeid ordre. Miller ble i 1979 tvunget til å trekke seg.
Ifølge en beretning fra memoarene til Thomas Geoghegan, et annet medlem av Millers juridiske stab, fikk ikke «de unge tyrkerne, deriblant Trumka og [Geoghegan], som hadde overtatt UMW- hovedkvarteret i Washington D.C., kontroll over grunnplanet, og ble vist vekk i skam».
Trumka, som hadde oppnådd en juridisk grad, gikk tilbake til arbeid i gruvene for å bygge opp sin legitimering som gruvearbeider, og samle seg nødvendig tid i gruvene for senere å kunne stille til valg. Hans anledning kom etter at gruvearbeiderne igjen gjorde opprør, denne gangen mot 1981-utsalgsavtalen inngått av UMW-president Sam Church.
I 1982 vant Trumka en valgskredseier over Church. Da han tiltrådte, lovet han: «Grunnplanet sier ingen flere tilbakeskritt, ingen konsesjonskontrakter, organiser kullgruvene, bring stabilitet til fagforeningen, og dét er det vi skal gjøre, fra og med i morgen.»
I løpet av de 13 neste årene jobbet imidlertid Trumka for å få brutt ned tradisjonene for arbeiderklassesolidaritet og militant kamp i UMW, og for å forvandle fagforbundet til en utvekst av kullindustrien. I 1983 droppet UMW fagforbundets tradisjonelle politiske retninglinje for «ingen kontrakt, heller ikke noe arbeid», og dessuten bransjedekkende streikeaksjoner som ble erstattet med politikken for såkalte «selektive streiker», mot individuelle selskaper.
Dette banet vei for isoleringen og nederlaget for AT Massey-streiken i årene 1984 og 1985, og for kampen i 1989 og 1990 ved gruva Pittston coal, som åpnet for ei bølge av vold fra kullgruveselskapene og staten, og kulminerte i trakasseringen med falske anklager og drap av militante gruvearbeidere.
I stedet for å organisere massestreikevakter til forsvar for de 1 500 Pittston-streikende, og for å utbre kampen på tvers av kullfeltene, beordret Trumka gruvearbeiderne til å utføre stuntaksjoner av sivil ulydighet, som eksempelvis det å sette seg ned foran gruveinngangene inntil delstatstropper slepte dem vekk for fengsling, og til appeller til Pittston-aksjonærer på bedriftsforsamlingene.
Mens han krøp for kulloperatørene og regjeringen brukte Trumka trusler og fysiske angrep mot hans motstandere, fremfor alt Workers League, forgjengerorganisasjonen til Socialist Equality Party (SEP), som sloss for å mobilisere alle gruvearbeidere til en nasjonal streik til forsvar for de streikende Pittston-arbeiderne.
I juni 1989 startet gruvearbeidere i Sør-West Virginia en spontanstreik for å få brutt isoleringen av Pittston-arbeiderne. Ambulerende streikevakter, mange iført balaklava, bredte seg ut for å få stengt ned gruver, både fagforeningsorganiserte og ikke-organiserte. På høyden var det 50 000 gruvearbeidere som aktivt lammet kullproduksjonen øst for Mississippi.
Som respons bønnfalte Trumka desperat kullselskapsdirektørene og regjeringen, og sa til Charleston Gazette at Pittston-selskapets uforsonlighet truet med å ødelegge den stabiliteten og konkurranseevnen UMW hadde besørget for kullindustrien.
Han advarte for at selskapet kunne lykkes med å bryte ned UMW, og sa: «Når det igjen roer seg, da tror jeg formen for fagforening trolig vil være en annen. Toleransen for urettferdighet vil være langt mindre, og viljen til å gå god for et system vi vet ikke fungerer, den vil ikke lenger eksistere.»
Bak kulissene konspirerte Trumka med den første Bush-administrasjonen, og med Demokrater som West Virginia-senatoren Jay Rockefeller, for å få knust den ureglementerte streiken og få pålagt Pittston-gruvearbeiderne en utsalgskontrakt. Nok en gang ble knusingen av gruvearbeidernes opprør brukt til å starte en kontraoffensiv mot gruvearbeiderne, som i West Virginia i januar 1990 kulminerte med drapet på kullgruvearbeideren John McCoy.
Trumka responderte med likegyldighet og forakt, og ikke bare nektet han å kalle for en tradisjonell minnedag for å hedre den falne gruvearbeideren, men bestemte seg såvel for å boikotte begravelsen, der tusenvis av gruvearbeidere deltok. UMW gjorde ingenting for å kreve arresteringen av morderne – som den dag i dag går fri – og kuttet til og med streikegodtgjørlsen til McCoys enke og barn.
Som oppsummering av denne behandlingen fra UMW-presidenten sa McCoys søster, Donna Carter: «Ved å gjøre absolutt ingenting nå – og helt fra den dagen John ble drept har Trumka gjort absolutt ingenting – derfor deler han like mye av ansvaret som den mannen som avfyrte våpent.»
Trumka skulle i 1995 forlate UMW for å innta en høyere stilling i AFL-CIO-byråkratiet. Han forlot etter å ha overvåket ødeleggelsen av det som en gang var det mektigste og mest militante fagforbundet i USA. Da han ble valgt til UMW-president i 1982 hadde fagforbundet 120 000 aktive medlemmer. I dag har det rundt 16 000. Tidligere UMW-støttepunkter i kullstatene West Virginia, Kentucky og Pennsylvania er nå herjet av fattigdom, kronisk arbeidsledighet og dårlig helsestatus.
Én annen episode av hans biografi er verdt å bemerke. Etter å ha blitt finanssekretær for AFL-CIO ble Trumka implisert i en illegal ordning for finansieringen av Teamsters-president Ron Careys 1996-gjenvalgsbud. Ifølge vitnesbyrdet fra Careys kampanjesjef, Jere Nash, godkjente Trumka personlig en plan der Teamsters skulle gi $ 150 000 i fagforbundspenger til Citizen Action, ei liberal lobbygruppe støttet av AFL-CIO, som motytelse for et like stort bidrag styrt av diverse fagforbundsfunksjonærer til Careys kampanje.
Trumka nektet å vitne om den påståtte ordningen med bidragsutvekslingen, både for den føderale New York-storjuryen og for en kongressunderkomité som avholdt høringer om saken, med henvisning til hans rettighet i henhold til Konstitusjonens femte endringstillegg [the Fifth Amendment] for beskyttelse mot selv-inkriminering. Selv om AFL-CIO-vedtektene krever at enhver representant for fagforbundene som nekter å vitne ved å påberoper seg Det femte endringstillegget skal diskvalifiseres fra vedkommendes verv, iverksatt sentralorganisasjonen ingen tiltak mot mannen som nå er dens president.
Trumka har tilbrakt de 14 siste årene som Sweeneys høyre hånd, der han har utviklet de tetteste relasjoner til big business og har jobbet for å «slukke branner», det vil si undertrykke arbeiderklassekamper på tvers av hele landet.
I februar ble han utnevnt til deltakelse i Det hvite hus’ rådgivingsstyre for økonomisk gjenoppretting [White House Economic Recovery Advisory Board], et organ som inkluderer selskapsdirektører fra General Electric, Oracle og UBS, og ledes av tidligere Federal Reserve-styreleder Paul Volcker, som var spydspiss for angrepet på arbeidere under Reagan-årene.
I et forsøk på å avlede voksende sosialt sinne mot arbeidsledighet planlegger Trumka å pushe «Kjøp amerikansk»-sjåvinisme enda mer aggressivt enn hans forgjenger. «Mr. Trumka viser allerede en langt mer aggressiv posisjonering på handel enn hva Mr. Sweeney gjorde,» bemerket New York Times, og refererte til hans tette bånd til [stålverkarbeidernes fagforbund] United Steelworkers, som med suksess presset på for at Det hvite hus skulle innføre handelstariffer på Kinas bildekkeksporter.
Det er helt logisk at et slikt individ skal bli brakt inn til å lede AFL-CIO, et byråkratisert, antidemokratisk, korporatisistisk apparat som er tvers igjennom fiendtlig innstilt overfor arbeiderklassens interesser. Det understreker omdanningen av de offisielle fagforeningene til redskaper for selskaps- og finanseliten, og den historiske fiaskoen i forsøket på å etablere en arbeiderbevegelse på grunnlag av antikommunisme, nasjonalisme og en allianse med Det demokratiske partiet.