FNs generalforsamling har åpnet i New York i skyggen av forrige ukes plutselige kunngjøring om AUKUS-alliansen mellom Australia, Storbritannia og USA, rettet mot Kina.
FN ble grunnlagt for tre-kvart-århundre siden, på påstanden at de seirende allierte maktene ville forby aggressiv krig, etter to katastrofale verdenskriger. Artikkel 1 i FN-chartret lovet «effektive kollektive tiltak for å forhindre og fjerne trusler mot freden, og for undertrykkingen av aggresjonshandlinger eller andre brudd på freden». Den 11. desember 1946 bekreftet FN funnene fra Nürnbergprosessen mot nazi-krigsforbrytere, at «planlegging, forberedelse, initiering eller føring av en aggresjonskrig» er forbrytelser som kan straffes med døden.
Grunnleggingen av FN og andre verdenskrigoppgjøret løste faktisk ingen av de essensielle motsetningene som hadde ført til verdenskrigene – fremfor alt, den mellom verdensøkonomien og nasjon-stat-systemet, som er dominert av en håndfull hensynsløse imperialiststater. FN gikk hen til å godkjente utallige imperialistgrusomheter, fra teppebombingen av nordkoreanske byer under Korea-krigen fra 1950 til 1953, til krigene NATO lanserte i Libya i 2011.
Der etterkrigstidens kapitalistiske og stalinistiske regimer hyllet FN som en garant for verdensfred, var det bare trotskistbevegelsen som advarte for at opposisjonen mot krig og mot angrepet på demokratiske rettigheter var umulig under kapitalismen, og var oppgaven for en revolusjonær bevegelse for sosialisme i arbeiderklassen.
Den fjerde internasjonale (FI) stemplet i 1945 FN som et «nytt tyvenes kjøkken», i et ekko av Lenins fordømmelse av Folkeforbundet, FNs forgjengerorganisasjon, som ble dannet etter den første verdenskrigen, som mislyktes med å stanse Europas nedstigning i fascisme og utbruddet av den andre verdenskrigen. FI kalte FN, med ordrett henvisning til Lenins advarsler til arbeiderne om Folkeforbundet, «ei gruppe rovdyr, som bare slåss med hverandre», og «falskneri fra ende til annen».
Disse beskrivelsene er treffende og relevante for de nedrige prosedyrene som er på gang i New York. Offentligheten vil selvfølgelig ikke bli spart for den sedvanlige humanitære retorikken. FN-generalsekretær António Guterres appellerte i hans rapport, presentert den 10. september, til verdens enhet. Nesten to år inn i Covid-19-pandemien, med minst 4,7 millioner bekreftede dødsfall, beklager han offisiell «lammelsen» relatert pandemien og global oppvarming, veksten av «ukontrollert ulikhet» og «de ukalkulerbare sosiale og miljømessige skadene som kan bli forårsaket av profittjakten».
Ingen av de store imperialistmaktene legger imidlertid skjul på at de rutinemessig anvender drap og aggressiv krig som virkemidler for deres utøvelse av statsaffærer. Skillene mellom imperialistmaktene, også blant de tidligere allierte seierende maktene i andre verdenskrig, har aldri vært større. Presidentene for tre av de fem faste medlemmene av FNs sikkerhetsråd – Emmanuel Macron fra Frankrike, Vladimir Putin fra Russland og Xi Jinping fra Kina – er fraværende, der USAs krigspådrift mot Kina framprovoserer en av de dypeste diplomatiske krisene siden slutten av den kalde krigen.
AUKUS-alliansen, forberedt over flere måneder bak ryggen på EU, førte til at Australia brått og plutselig kansellerte en ordre for franske diesel-elektriske ubåter for € 56 milliarder [NOK 573,6 milliarder] og i stedet skal handle amerikanske nukleærdrevne ubåter, som har kapasitet til å kunne patruljere i lange perioder utenfor Kinas kystlinje. Beijing fordømte avtalen som «ekstremt uansvarlig», da den «seriøst skader regional fred og stabilitet, intensiverer våpenkappløpet og undergraver traktaten om ikke-spredning av atomvåpen – Treaty on the Non-Proliferation of Nuclear Weapons.»
Mandag kveld sluttet EU-kommisjonens president Ursula von der Leyen seg offisielt til Paris, for å kreve formelle forklaringer fra Washington. «Et av våre medlemsland har blitt behandlet på en måte som ikke er akseptabel,» sa von der Leyen til CNN. «Vi vil vite hva som skjedde og hvorfor.»
Den franske utenriksministeren Jean-Yves Le Drian, som i Macrons fravær skal representere Frankrike på generalforsamlingen, advarte: «Vi ser framveksten av en strategi for regionen Det indiske hav-Stillehavet, lansert av USA, som er militært konfronterende. Det er ikke vår posisjon ... Vi tror ikke på logikken av systematisk militær konfrontasjon, selv om vi noen ganger må bruke militære midler.»
Det å anvende «systematisk militær konfrontasjon» betyr i klartekst, forberedelse til krig. Konfliktene over profitter og strategisk innflytelse som nå bryter ut blant NATO-maktene, er drevet av den overhengende utsikten til en global amerikansk krig med Kina – støttet av Storbritannia og Australia – ført i et forsøk på å opprettholde amerikansk imperialismes verdensdominans, i flagrant brudd på folkeretten.
Tretti år etter den stalinistiske oppløsingen av Sovjetunionen i 1991, som borgerlige propagandister hyllet som åpning av en æra av verdensfred, aker stormaktene igjen med lukkede øyne mot katastrofe. Deres krigsforberedelser mot hverandre bevitner umuligheten av å utforme noen koherent internasjonal politikk for å adressere kritiske verdensproblemer, som pandemien eller global oppvarming, innenfor rammeverket av det kapitalistiske nasjon-stat-systemet.
Mobilisering og koordinering av menneskehetens ressurser, for å løse noen som helst av de store problemene menneskeheten står overfor, krever byggingen av en internasjonal bevegelse i arbeiderklassen, uavhengig av de nasjonale kapitalistregjeringene og fagforeningsbyråkratiene. En kritisk oppgave for denne bevegelsen er å motsette seg verdenskapitalismens akselererende pådriv mot nye imperialistkriger, nå spesielt målrettet mot Kina.
Opplistingen av de kriminelle som deltar i FN-prosedyrene denne uka besørger nok en illustrasjon på hele den kapitalistiske ordenens politiske degenerering.
Den første taleren i dag, tirsdag, er Brasils fascistiske president Jair Bolsonaro, som skryter av at han nekter å la seg vaksinere mot Covid-19, og som fører kampanje for et kupp utført av det brasilianske militæret. Han får selskap av den britiske statsministeren Boris Johnson, en ledende figur i AUKUS, og i å motsette seg en vitenskapelig kamp for å utrydde Covid-19, beryktet for hans erklæring: «Ingen flere f*cking lockdowns – la kroppene hope seg høyt, i tusenvis».
Dit kommer også den egyptiske generalen Abdel Fattah al-Sisi, en venn av Le Drian, som i 2013 stanset den egyptiske arbeiderklassens to år med revolusjonære kamper, med et blodig militærkupp – der han i kaldt blod skjøt tusenvis av ubevæpnede sivile, i Kairos gater.
USAs president Biden skal opptre, med blod på hendene, etter at offisielle amerikanske embetsrepresentanter vedgikk at minst 10 uskyldige sivile, derav syv barn, ble myrdet i et amerikansk droneangrep i Kabul den 29. august. Han er ved sentrum av de reaksjonære AUKUS-intrigene, rettet mot Kina.
Forberedelsen av AUKUS-alliansen har gått hånd-i-hånd med en ondsinnet pressekampanje, også anført av Washington, som påstår at Covid-19-pandemien ikke skyldes et naturlig forekommende virus, men derimot et virus skapt i et kinesisk laboratorium. Denne bakvaskelsen, som ikke har noen støtte blant troverdige vitenskapelige myndigheter, utgjør krigspropaganda som feilaktig skylder de nå nesten 2 millioner døde i Nord-Amerika og Europa på Kina.
Skylden for de forferdelige Covid-19-dødstallene ligger først og fremst hos NATO-maktene, som har motsatt seg vitenskapelige politiske orienteringslinjer, som en utålelig restriksjon på selskapsprofitter. Som resultat har verdens milliardærers samlede formue skutt i været med 60 prosent, fra $ 8 billioner til $ 13,1 billioner [NOK 69,97 til 114,58 billioner], mens arbeidere og ungdom ble sendt til usikre arbeidsplasser og skoler.
Det nedrige skuet som skal utspille seg på FNs generalforsamling er en historisk advarsel til arbeiderklassen. Covid-19-pandemien har tjent som en utløsende hendelse – et trigger event – og har intensivert verdenskapitalismens krise enormt, og har avslørt styringsklassens totalt manglende evne til å komme opp med noen som helst progressiv felles løsning på dagens presserende internasjonale kriser. Denne oppgaven tilfaller arbeiderklassen, i dens kamp for å bygge en internasjonal bevegelse mot krig, for en vitenskapelig styrt kampanje for å utrydde koronaviruset, og for sosialisme.