I en kalkulert provokasjon som helt klart ytterligere vil øke spenningene med Kina, har Biden-administrasjonen oppfordret FN til å tillate Taiwans deltakelse i FN. Beijing insisterer på at Taiwan er en renegatprovins som er del av Kina, og derfor ikke må gis noen uavhengig stemme i FN, eller andre internasjonale organer.

Etter president Nixons besøk til Beijing i 1972, etablerte USA i 1979 formelle diplomatiske relasjoner med Kina, på grunnlag av en «Ett Kina»-politikk som de facto anerkjente Beijing som den legitime regjeringen i hele Kina, inkludert Taiwan. Washington opphevet sine diplomatiske og militære bånd med Taipei, og begrenset deretter all offisiell kontakt med Taiwan.

Etter 1949-revolusjonen, der Det kinesiske kommunistpartiet (KKP) styrtet Kuomintang-regimet (KMT) til Chiang Kai-shek, hadde USA opprettholdt fiksjonen om at KMT-diktaturet på Taiwan, som kalte seg Republikken Kina, var den legitime regjeringen i hele Kina. Dette endret seg brått i 1972 da Nixon smidde en stilltiende allianse med Beijing mot Sovjetunionen.

Nå undergraver imidlertid Biden-administrasjonen, der den etterfølger Trump, «Ett Kina»-politikken skritt for skritt, ved å skru opp toppnivå-kontakter med taiwanske embetsrepresentanter og etablere en militær tilstedeværelse på øya. Amerikanske spesialstyrker har det siste året vært på Taiwan og trent deres taiwanske motparter.

I denne konteksten pusher USA på for en taiwansk tilstedeværelse i FN. En uttalelse fra det amerikanske utenriksdepartementet sent på lørdag rapporterte at amerikanske og taiwanske embetsrepresentanter hadde møttes online for en «diskusjon fokusert på å støtte Taiwans evne til å delta meningsfullt i FN».

Uttalelsen understreket USAs støtte til Taiwans deltakelse i «Verdens helseorganisasjon og FNs rammeverkkonvensjon om klimaendringer, og diskuterte måter å framheve Taiwans evne til å bidra til innsatser på et bredt spekter av anliggender».

I går reiste USAs utenriksminister Antony Blinken på nytt anliggendet, og ba alle FNs medlemsland «om å bli med oss i å støtte Taiwans robuste, meningsfulle deltakelse i hele FN-systemet, og i det internasjonale samfunnet», og hevdet absurd at et slikt trekk var i samsvar med Washingtons «Ett Kina»-politikk.

Tidspunktet for dette trekket var et bevisst slag i ansiktet til Beijing, da det sammenfalt med 50-årsjubiléet for at Beijing ble innvilget Kinas sete i FN. I en avstemming i FNs generalforsamling den 25. oktober 1971 ble KKP-regimet, som Folkerepublikken Kina (PRC), anerkjent som «de eneste lovlige representantene for Kina i FN». Beijing-regjeringen inntok dermed Kinas plass i Generalforsamlingen, og landets plass som fast medlem av FNs sikkerhetsråd.

USA forsøkte den gang, selv om de allerede var engasjert i hemmelig diplomati med Beijing, å få beholdt et eget FN-sete for Taiwan, men ble stemt ned i generalforsamlingen. Både KKP og KMT motsatte seg forslaget om et FN-sete for hver av partene. KMT-representantene reiste seg og forlot Generalforsamling før den endelige avstemmingen over FN-resolusjon 2758 for å innsette Beijing, og «herved umiddelbart utvise Chiang Kai-sheks representanter fra stedet som de ulovlig okkuperer i FN, og i alle FN-relaterte organisasjoner».

I en tale for å markere 50-årsjubiléet for Kinas plass i FN, skrøyt president Xi Jinping av Kinas historikk for å støtte FNs autoritet og multilateralisme. Uten å navngi USA erklærte han presist at Kina var imot «alle former for hegemoni og maktpolitikk, så vel som alle former for unilateralisme og proteksjonisme».

Mens Xi ikke kommenterte USAs skyv for taiwanesisk deltakelse i FN, erklærte Cui Tiankai, Kinas tidligere ambassadør til USA, at Beijing aldri ville tillate Taiwan å gjøre nettopp det. «Dette gikk totalt mot historiens gang,» sa han på mandag. «FN-resolusjon 2758, vedtatt for fem-tiår-siden, gjorde det klart at det bare er ett Kina i verden, og det ble også anerkjent av amerikanerne, så hvorfor prøver de nå å reversere dette?»

Washingtons provoserende trekk for å presse på for taiwansk deltakelse i FN er del av en aggressiv konfrontasjon som begynte for et tiår siden, med Obama-administrasjonens «vippe til Asia», som forsøkte å undergrave Kina diplomatisk, økonomisk og militært i regionen Det indiske hav-Stillehavet. Formålet var å arrestere USAs historiske nedgang, og forhindre enhver trussel mot landets globale dominans av Kina.

De stadig mer ondsinnede angrepene på Kina og den amerikanske militære oppbyggingen og styrkingen av militære allianser over hele Asia ble akselerert under Trump, som startet det som bare kan beskrives som en økonomisk krig mot Kina. Trump-administrasjonen ikke bare påla Kina enorme handelstariffer, men også straffende tiltak mot sentrale kinesiske høyteknologiselskaper som Huawei, som i siste instans hadde som mål å få ødelagt dem som konkurrenter.

Etter å ha vunnet presidentskapet stilte Trump åpenlyst spørsmål ved «Ett Kina»-politikken, og erklærte at den var avhengig av økonomiske innrømmelser fra Kinas side. Hans administrasjon styrket båndene med Taiwan og fjernet i dens siste dager restriksjoner på USAs engasjement med offisielle taiwanske embetsrepresentanter, sivile og militære, på alle nivåer – politiske retningslinjer som Biden-administrasjonen har videreført.

Biden har også stilt spørsmål ved USAs politiske strategi kalt «strategisk tvetydighet» i landets strategiske relasjoner til Kina og Taiwan. I henhold til den amerikanske Taiwan-loven selger Washington «defensive» våpen til Taiwan, og opponerer mot ethvert trekk fra Kinas side for å tvangsforene øya med fastlandet. Strategien har imidlertid nektet å innvilge Taiwan en garanti for militær støtte i tilfelle en krig med Kina. Denne strategiske tvetydigheten ble designet ikke bare for å tøyle Kina, men for å avskrekke Taiwan fra å erklære formell uavhengighet. Kina har advart for at de vil bruke makt dersom Taiwan skulle ta et slikt skritt.

Biden har imidlertid to ganger i år erklært at USA er forpliktet til å støtte Taiwan i en krig med Kina. Mens Det hvite hus forsøkte å bagatellisere betydningen av hans kommentarer og erklærte at USAs politikk ikke har endret seg, er ikke Bidens kommentarer forsnakkelser. De gjenspeiler amerikanske trekk for å omstøte lengestående politiske orienteringer som har opprettholdt en ustabil fred i Taiwanstredet. Dette bekreftes av USAs siste framstøt for en «robust» taiwansk deltakelse i FN, i direkte opposisjon til FN-vedtaket for 50 år siden.

Amerikanske medier anklager gjentatte ganger Kina for aggresjon mot Taiwan, og for å forberede seg på å gjenforene øya med Kina. Men det er Biden-administrasjonen som omvelter status quo, hensynsløst oppildner spenningene over Taiwan – uten tvil det mest eksplosive tennpunktet i Asia – og truer med en katastrofal krig mellom verdens to største økonomier.