Covid-pandemiens faktiske belastning har blitt vurdert i flere nyere studier og analyser, som i detalj har framhevet både virusets dødelighet og dets omfattende rekkevidde på tvers av hele verden. Til tross for disse gjentatte bekreftelsene fortsetter høyinntektsnasjoner og finansoligarkene å insistere på at kuren i form av eliminering av sykdommen globalt, fortsatt er langt verre enn sykdommen selv, som dermed gir viruset frie tøyler til å snu opp ned på livsvirkår og til å drepe ytterligere millioner, for at finansinstitusjoner kan gå fri av krav stilt til deres trang til stadig større berikelser.
Tidsskriftet BMJ (tidligere British Medical Journal) publiserte 3. november 2021 en sonderende undersøkelse om «konsekvensene av Covid-19-pandemien på forventet levealder og prematur dødelighet i 2020», utført på tvers av 37 høy- og øvre-middel-inntektsnasjoner. Studien er en videreføring av tidligere arbeid utført av den samme gruppa, for estimering av overtallige dødsfall under pandemien i 2020. Funnene bekrefter tidligere rapporter og står som vitnesbyrd om styringselitenes ondsinnede politikk, som bare kan tolkes som bevisst og tilsiktet sosialt mord.
Ved å inkludere i deres analyse land som innførte mer omfattende pandemibekjempende tiltak besørger BMJ-studien en sterk kontrast til de politiske retningslinjene fulgt av USA og Europa. Studien leverer ugjendrivelige bevis mot det ignorante mantra til Thomas Friedman fra New York Times, og andre apologeter for massedød, som satte fram slagordet: «Kuren må ikke bli verre enn sykdommen». Fra vitenskapens og folkehelsens ståsted har kuren alltid vært bedre enn ødeleggelsene forårsaket av å la viruset rase gjennom lokalsamfunn over hele kloden.
Heller enn å bruke overtallige dødsfall anvendte BMJ-studien data om dødelighet av alle årsaker, som står som et mer pålitelig mål for pandemiens innvirkning, og som muliggjør sammenligninger mellom land. Forfatterne forklarte: «Selv om bruk av overtallige dødsfall har vært ansett som den ideelle metoden for å måle pandemiens innvirkning, tar ikke denne parameteren med i beregningen alder ved dødstidspunktet. Når folk dør i en høyere alder taper de færre år av gjenværende levetid. Analyse av forventet levealder og tapte leveår (YLL; ‘years of life lost’) besørger et mer nyansert estimat av prematur dødelighet på nivå av en hel befolkning.»
Forventet levealder er et mål på hvor lenge en befolkning kan forvente å overleve dersom faktorene som bidrar til dødsfall i ulike aldre forblir konstante for resten av deres liv. Beregningen av tapte leveår anvender aldersfordelinger for disse dødsfallene, som dermed legger større vekt på dødsfall i yngre aldre. Parameteret kalkuleres ved å bruke antall observerte dødsfall i stedet for «hypotetiske livstabeller». Studien bemerker: «Forventet levealder avhenger utelukkende av dødelighet, og YLL avhenger av både dødeligheten og befolkningens alderssammensetning.»
Studien fant at i løpet av de 15 årene før 2020 viste alle de 37 studerte landene en stigende trend for forventet levealder ved fødsel, for både menn og kvinner. Men for 2020, pandemiens første år, falt denne trenden bratt. Reduksjonen av forventet levealder var mest signifikant i Russland, med 2,32 år, etterfulgt av USA med nesten to år. Deretter Bulgaria, Litauen og Polen i synkende rekkefølge.
Forfatterne fant imidlertid at forventet levealder ikke ble påvirket for Sør-Korea, Norge og Danmark, der strenge skadebegrensende tiltak forble normen. På Taiwan og New Zealand steg faktisk den forventede levealderen, som framhevet den gunstige innvirkningen tiltak for å eliminere viruset fra deres grenser hadde på opprettholding av tilgang til helsetjenester og befolkningsbaserte intervensjoner, som dermed beskyttet innbyggerne mot farene reist i det daglige liv.
Angående år av tapt liv (YLL) i 2020 var det bare på Taiwan og New Zealand det var en nedgang (dvs. en forbedring) for denne datakategorien. Island, Sør-Korea, Danmark og Norge hadde ingen påviselig endring i forventede antall leveår, som dermed bekreftet dataene om forventet levealder.
I de resterende 31 landene viste imidlertid de 222 millioner tapte leveårene i 2020 (130 millioner for menn og 92,6 millioner for kvinner), som var 28,1 millioner høyere enn forventet, dermed pandemiens konsekvenser. Menn representerte 17,3 millioner av disse overtallige tapte leveårene, mens kvinner tapte 10,8 millioner leveår.
Når alderskategorier ble evaluert i de 31 hardest rammede landene, økte de overskytende tapte leveårene (YLL) med alderen, for begge kjønn, hvilket viser den uforholdsmessige innvirkningen av Covid-19 på de eldre befolkningsgruppene. Finland, Island, New Zealand, Sør-Korea og Taiwan så imidlertid nedgang i overtallige tapte livsår (YLL) for eldre, hvilket betyr at de intensive skadebegrensende tiltakene mot viruset kom de eldre mest til gode.
Funnene om forventet levealder var spesielt bemerkelsesverdige for yngre befolkninger i USA, og spesielt for menn. Da USA ble sammenlignet med Litauen, Polen og Spania, «mellom de observerte og de forventede aldersspesifikke dødsratene etter aldersintervaller», representerte de under 65 år i USA og Litauen «en høy andel av de totale tapene i forventet levealder». Til sammenligning var det i Polen og Spania de eldre aldersgruppene som underbygde tapet av forventet levealder.
** image 3; caption: Figur 2: Aldersgruppekomponenter av forskjellene mellom observert og forventet levealder i 2020, i USA og tre sammenlignede land
Dette er et fordømmende vitnesbyrd som viser at arbeiderklassen i USA, og spesielt mannlige arbeidere, har blitt uforholdsmessig hardt rammet. Covids konsekvenser for yngre mennesker har imidlertid vært langt mer alvorlig i 2021, som betyr at tallene referert i studien vil bli langt mer forferdelige for pandemiens andre år. I 2020 døde i USA mer enn 70 000 mennesker i alder mellom 25 og 65 på grunn av Covid. I 2021 har mer enn 111 500 personer i denne aldersgruppa blitt drept, til tross for tilgangen til Covid-vaksiner.
Forfatterne fant «[at] med en lignende byrde av overtallige dødsfall per 100 000 av befolkningen i Spania og USA (henholdsvis 161 og 160), var overskytende tapte livsår (per 100 000), dvs. parameteret YLL, betydelig høyere i USA (3 400) enn for Spania (1 900), som indikerer høyere antall dødsfall i yngre aldersgrupper i USA sammenlignet med Spania. Faktisk var relasjonen YLL-raten for personer under 65, og de 65 år eller eldre ved død 0,29 i USA, mens det bare var 0,07 i Spania. Til tross for en lavere rate for overtallige dødsfall enn i Litauen, Polen og Spania, var reduksjonen i forventet levealder i USA høyere enn for disse tre landene.»
Kostnaden i antall dødsfall i det andre året av pandemien har overgått pandemiens første år. Anslagsvis 2,35 millioner døde i løpet av de 12 første månedene etter at Verdens helseorganisasjon (WHO) den 30. januar 2020 erklærte en folkehelsenødssituasjon av internasjonal bekymring [‘Public Health Emergency of International Concern’]. Med tre måneder igjen til toårsdagen for erklæringen, er allerde ytterligere 2,64 millioner døde, og verden går nå inn i den sjette bølga.
Med introduksjonen av Covid-vaksinene har det faktisk vært et skyv fra høyinntektslandenes regjeringer for å tvinge åpne enhver økonomisk vei som hadde forblitt nedstengt, uten hensyn til denne orienteringens ødeleggende konsekvenser for planetens arbeidende mennesker, på hvis rygger de finansielle oligarkene har beriket seg.
Denne kritisk viktige studien publisert i BMJ av disse modige forskerne må applauderes og studeres. Den demonstrerer inngående at viruset kan elimineres, og at liv kan bli beskyttet. De politiske retningslinjene som har promotert «la likene hopes opp», «la det rase» og «lær å leve med viruset», er uredelig bedragerske og kriminelle. Faktisk gir forskernes funn ugjendrivelig bevismateriale for å kunne tiltale disse regjerende kriminelle som er ansvarlige for dette enorme tapet av liv og levebrød.
Disse samme prinsippfaste vitenskapsrepresentantene, som har ropt så høyt om farene styringselitens kriminelle politiske orienteringer utgjør, må nå imidlertid engasjere seg med arbeiderklassen, den eneste progressive samfunnskraften som anliggendet å få eliminert pandemien er mest presserende for. Det er dreiningen til arbeiderklassen som vil generere den nødvendige responsen på deres analyse.