Denne analysen av Kinas respons på Covid-19-pandemien er sendt inn som et bidrag til WSWS’ Globale Arbeideres Granskning av Covid-19-pandemien – Global Workers’ Inquest into the COVID-19 Pandemic. WSWS respekterer forespørselen om at forfatterens identitet ikke offentliggjøres.

***

Ett av de mest slående fakta om pandemien er at Kina, landet viruset SARS-CoV-2 først først ble avdekket, har lidd svært få infeksjonstilfeller. USA har siden april 2020 avdekket nesten 50 millioner tilfeller, mens Kina, med fire ganger så mange innbyggere, har oppdaget litt over 10 000.

I Vesten er det to hovedtyper av reaksjon på dette faktum. Den første, stadig mer sjeldne, er vantro. Selv store vestlige medier, som er fiendtlige mot Kina, har for lengst akseptert at Kinas tall på infeksjonstilfeller er ekstremt lave. Om pandemien har vist noe, så er det at ignorering av viruset ikke får det til å forsvinne, og at ethvert forsømt utbrudd i Kina raskt ville komme ut av kontroll, spesielt i tettbefolkede metropoler som Shanghai og Beijing. Et slikt utbrudd ville bli synlig for utenlandske korrespondenter, for ikke å snakke om de hundretusenvis av utlendinger som lever i Kina. Og som vi vil se, de tiltakene Kina treffer for å bekjempe utbrudd er høyst synlige og umulige å holde hemmelig – faktisk er de kritisk betinget av befolkningens utbredte deltakelse.

Den andre typen reaksjon er å portrettere Kina som et drakonisk helveteslandskap, der innbyggerne lever under en konstant tilstand av nedstengninger og beleiring. Dette er tilnærmingen som nylig ble tatt av New York Times i en artikkel [NYT originaltekst] med tittelen «Nesten daglige Covid-tester, overnattinger in klassrom: Livet i Covid-Zero Kina». Artikkelen fokuserer på én liten by (etter kinesiske standarder), på grensa til Myanmar. Bildet artikkelen trekker opp er dystert:

Innbyggerne i Ruili – en frodig, subtropisk by med rundt 270 000 innbyggere før pandemien – står overfor den ekstreme og harde virkeligheten av å leve under en politisk orientering for «Zero Covid», til-og-med når ett enkelt tilfelle blir avdekket.

Artikkelen konkluderer med en dyster uttalelse fra en beboer i Ruili: «‘De vanlige menneskene’, sukket [Li], ‘har ingen måte å leve på.’»

Likevel er Ruili én by, med 270 000 innbyggere, i et land med en befolkning på 1,4 milliarder mennesker. Er Ruili virkelig representativ for «livet i Covid-Zero Kina»? Det direkte svaret er at Ruili er et ekstremt unntakstilfelle hva Kina angår: Byen ligger rett på grensa til en region i Myanmar som er kontrollert av ei bevæpnet opprørsgruppe, og den er kjent som et senter for smugling over grensa. Smuglere frakter ikke bare illegale varer inn i Ruili, men fra tid til annen bringer de også viruset med seg. Hvorfor fokuserte da to New York Times-reportere (én stasjonert i Hong Kong, og én i Beijing) deres artikkel på denne fjerntliggende byen?

Svaret er at New York Times fokuserer på Ruili nettopp fordi byen ikke er representativ for situasjonen i det aller meste av det som i sin helhet utgjør Kina. Times’ dekning ignorerer i vesentlig grad opplevelsen til alle menneskene som utgjør det store flertallet av Kinas befolkning, inkludert i de større byene som er mange ganger så store som Ruili (270 000 innbyggere), som Shanghai (25 millioner), Beijing (22 millioner) og Guangzhou (19 millioner).

Hvordan er så livet for det store flertallet i «Covid-Zero Kina»? Hvilke tiltak anvendes for å opprettholde null infeksjonstilfeller i landet, eller nært ned til null?

Kina kontrollerte landets første utbrudd tidlig i 2020 ved å anvende strenge nedstengninger, spesielt i utbruddets episenter, i Wuhan. Etter hvert som infeksjonstilfellene avtok og kinesiske byer kom ut av nedstengninger [BBC, engelsk] påla regjeringen strenge karanteneregler [BBC, engelsk] for innkommende internasjonale reisende, for å forhindre virusets gjeninnføring til landet. En nylig negativ PCR-test er nødvendig før man får gå ombord på et fly til Kina. Etter landing blir passasjerene igjen testet, for deretter å bli brakt direkte fra flyplassen til et karantenehotell, hvor de blir værende i to-til-tre uker uten å få gå utenfor døra. De testes jevnlig, og mat leveres direkte til rommet, av arbeidere i fullt verneutstyr.

Mange reisende har dokumentert deres erfaringer av å gjennomgå dette systemet i «karantene-vlogger», som eksempelvis de fra en kanadisk YouTuber i en serie av videoer. Dette rigorøse karantenesystemet fungerer som en ganske pålitelig barriere mot viruset, slik at livet innenfor landets grenser har vært relativt normalt siden slutten av den første bølga, våren 2020. Forretningsvirksomheter, som restauranter, barer og kinoer, har vært åpne over hele Kina. Dette er kanskje mest slående illustrert av bilder av stappfulle nattklubber og massive bassengfester i Wuhan på slutten av 2020, eller, mer prosaisk, av intervjuer med vanlige mennesker på gatene i Shanghai høsten 2020. [lenker til YouTube videoer, med engelske kommentarer] Karantenebarrieren er likevel ikke perfekt, og i forskjellige deler av Kina har det forekommet mer enn et dusin små utbrudd i løpet av det siste halvannet året.

Grafen over viser, i blått, antall daglige infeksjoner [1] i Kina, siden slutten av den første bølga i april 2020. I oransje viser den det totale antallet personer plassert i karantene. Kina har sett flere små utbrudd, som typisk har vært isolerte til én eller noen få byer, og som vanligvis blir brakt under kontroll i løpet av få uker. Byen eller provinsen der de enkelte utbrudd kom inn til Kina, er over merket med piler. For å få kontrollert hvert enkelt utbrudd plasseres nærkontakter til infiserte personer i karantene, som man kan se over toppene for karantener, under hvert utbrudd. Siden april 2020 har det høyeste antallet nye infeksjoner oppdaget på én enkelt dag vært i underkant av 200, og det høyeste antallet personer til enhver tid satt i karantene var litt over 50 000. Til sammenligning er det kumulative antallet personer plasserte i karantene i Kina, under hele pandemien, litt større enn antallet mennesker som har dødd av Covid-19 i USA.

Det følgende er et eksempel på hvordan viruset kan trenge gjennom karantenebarrieren. Den 10. juli 2021 landet et fly fra Moskva i Nanjing, med en reisende ombord som var infisert av Delta-varianten [Xinhua, engelsk]. Arbeidere som ryddet innvendig i flykabinen ble smittet. De samme arbeiderne rengjorde også flykabiner for innenlandsflyvninger, og spredte derfor viruset til passasjer i lufthavnas innenriksterminal. Fordi deres arbeid kunne bringe dem i kontakt med infiserte internasjonale reisende ble rengjøringspersonal regelmessig testet for viruset, og utbruddet ble oppdaget [Xinhua, engelsk] 11 dager seinere, den 21. juli 2021. Men på det tidspunktet var imidlertid viruset allerede brakt med langt fra lufthavna. Utbruddet spredte seg til slutt til byer i mer enn et dusin av landets provinser, og nådde en topp på nesten 100 nyoppdagede infeksjoner per dag, før det ble brakt under kontroll ved midten av august. Etter denne erfaringen ble det gjort endringer i driften av flyplasser, for å redusere risikoen for at lignende utbrudd skal gjenta seg.

Nanjing-utbruddet viser at kun grensekarantenetiltak ikke fullstendig kan forhindre virusets spredning. Den kinesiske regjeringen omtaler sin politiske retningslinje som en «dynamisk zero»-politikk. Det betyr at viruset av og til vil klare å komme inn i landet igjen, og forårsake små klynger av infeksjonstilfeller (for eksempel via smugleres ulovlige grensepasseringer i Ruili), men at en rask folkehelserespons til slutt vil få brakt antallet tilfeller tilbake til null.

Kontroll av et utbrudd i løpet av 15 dager

La oss rette blikket mot hvordan et nylig utbrudd i en bestemt by ble håndtert, for å se hvordan Kinas epidemikontrolltiltak fungerer.

Chongqing kan kanskje være den største byen folk flest utenfor Kina aldri har hørt om, med en urban befolkning på over 20 millioner mennesker. Byen er beliggende i et fjellområde i det sørvestlige Kina, ved sammenløpet av elvene Yangtze og Jialing. Byens historie går tilbake mer enn 3 000 år. Under den japanske invasjonen av Kina på 1930- og 1940-tallet fungerte Chongqing som Kinas krigshovedstad, på grunn av dens beliggenhet dypt i det indre av landet.

Under det initielle koronavirusutbruddet i Wuhan, i januar 2020, begynte Chongqing å oppdage Covid-19-tilfeller og byen ble, som det meste av Kina, stengt ned. Den begynte å lempe på restriksjonene i mars 2020, og restauranter begynte å åpne igjen for tilstedeværende bespisning. Skolene gjenopptok i april og mai [hxnews, kinesisk tekst] tilstedeværende undervisning. Chongqing oppdaget ingen nye lokale infeksjoner på mer enn et år, etter å ha kommet ut av nedstengningen. [2]

Chongqings første nye vesentlige utbrudd ble lagt merke til da en 32-år-gammel mann ettermiddagen 1. november 2021 presenterte seg på et sykehus med feber. En PCR-test kom dagen etter tilbake med positivt resultat, og utløste umiddelbart en massiv respons fra byens helseetater. Funnet ble umiddelbart bekjentgjort av byregjeringen. Innen dagen var omme hadde ytterligere fem personer testet positivt, og 279 personer ble satt i karantene, blant dem alle de fem ekstra personene som skulle teste positivt i løpet av de 10 neste dagene. [O. anm.: begge lenker til kinesiske tekster]

Det ble raskt klart at kjernen av Chongqing-utbruddet var ei gruppe ansatte ved et lokalt energiselskap. Kontaktsporing avslørte at den opprinnelige kilden til utbruddet i Chongqing var en ansatt i selskapet som nylig hadde besøkt en by i Nord-Kina, som da opplevde et utbrudd. Etter besøket reiste han hjem til Sichuan, mens han stoppet over i Chongqing for å samhandle med hans kolleger i energiselskapet. Det skulle seinere vise seg at han allerede under besøket i Chongqing var infisert av viruset: Han testet positivt 2. november, samme dag som det første tilfellet ble oppdaget i Chongqing.

I løpet av én dag etter at det første tilfellet ble oppdaget stengte [Chongqing-nyheter; engelsk tekst]byen av energiselskapets hovedkvarter, og andre bygninger de infiserte personene hadde besøkt. Distriktene i byen der de infiserte individene bodde kunngjorde kampanjer for massetesting, og samlet innen 24 timer inn prøver fra 125 000 personer.

Pasientenes leilighetskomplekser ble strengt nedstengt, med mat og andre viktige forsyninger regelmessig levert beboerne av byens helsetjenestearbeidere (en kanadisk YouTuber besøkte bygningen der den første pasienten bodde, og leverte et vindusblikk inn i hvordan beboernes liv fortonet seg ut under nedstengning). Forskjellige områder av byen ble merket som «høyrisikosoner», med strengt kontrollert inn- og utfart. Over hele byen ble mahjong-salonger [o. anm.: populært bordspill, med pengeinnsats], kinoer, biblioteker, museer og andre offentlige forsamlingssteder, der et stort antall mennesker oppholder seg sammen, midlertidig nedstengt.

I løpet av de påfølgende dagene fortsatte antallet personer i karantene å stige, ettersom flere nære kontakter av infeksjonstilfellene ble identifisert. Det totale antallet personer i karantene nådde en topp på nærmere 1 300 personer [cq.gov.cn; kinesisk tekst], mindre enn ei uke seinere.

På grunn av responsens omfang har bare en håndfull personer av alle de som den første dagen ble satt i karantene, noen gang testet positivt. Den 17. november, da på mer enn to uker ingen nye infeksjoner hadde blitt oppdaget utenfor karantene, kunngjorde byen [cq.gov.cn; kinesisk tekst] at utbruddet var under kontroll. Chongqing ble offisielt erklært en «lavrisikosone». Restriksjonene ble lempet, og millionbyen gjenopptok sitt normale liv.

Det tok 15 dager å gå fra det første oppdagede infeksjonstilfellet til den offisielle erklæringen av utbruddets slutt.

Den genetiske sekvenseringen av viruset fra den første pasienten i Chongqing bekreftet [Chongqing-nyheter; engelsk tekst] at denne klynga av tilfeller bare var ei lita avgreining av et bredere utbrudd av Delta-varianten, som begynte i oktober i Kinas nordlige provins Indre Mongolia (viruset kom mest sannsynlig inn i Kina fra nabolandet Mongolia). Utbruddet ble i sin helhet brakt til opphør i Kina ved midten av november. I løpet av denne perioden så byer over hele Kina et lite antall tilfeller, og de stoppet deres lokale utbrudd på omtrent samme måte som Chongqing gjorde.

Stikk i strid med den vanlige oppfatningen i Vesten publiseres det i Kina en enorm mengde detaljert informasjon om hvert enkelt infeksjonstilfelle, som en selvfølgelighet. Folkehelsebyråer publiserer et detaljert «aktivitetsspor» [3] for hver eneste person som tester positivt, med ei liste over tidspunktene da de i løpet av de foregående dagene besøkte forskjellige steder, hvordan de ble smittet (om det er kjent), og til-og-med registreringsnummeret på taxier de nylig har benyttet. Ei typisk linje fra den første pasientens aktivitetsspor [Chongqing-nyheter; kinesisk tekst] lyder:

28. oktober, kl. 9:30: tok taxi hjemmefra (nummerskilt: Chongqing AD14574) til bensinstasjonen Wulidian i distriktet Jiangbei, for å inspisere ladestasjonene; spiste på restauranten Søster Huangs Gamle Varmegryte i Wulidian, ved middagstid, med herr Ye og herr Cao. [4]

Et av formålene med disse detaljerte aktivitetssporene er å varsle de som har hatt kryssende veier med de infiserte personene. Aktivitetssporene til infeksjonstilfellene oppdaget i Chongqing den 2. november, ble for eksempel alle publisert innen dagen etter [kinesisk tekst]. På kinesiske sosialmedier blir aktivitetsspor bredt delt og kommentert. En kinesisk nettbruker, som kanskje var forundret eller litt skremt av antallet offentlige steder den første pasienten hadde besøkt, kommenterte [kinesisk tekst]: «Den 27. – fra ettermiddagen til kvelden – spiste han tre måltider, i tre forskjellige distrikter. Hva slags person er dette? Så imponerende!» [5]

Plansjen over viser relasjonene mellom gruppa av tilfeller oppdaget i Chongqing i november 2021. Som nevnt ovenfor, utbruddet kom mest sannsynlig inn i Chongqing da en mann bosatt i Sichuan (representert av det grå sirkelen merket «S») besøkte Chongqing sent i oktober 2021, og omgikk hans kolleger i et lokalt energiselskap. Sichuan-mannen hadde nylig vært i Lanzhou i Nord-Kina, som på den tiden opplevde et utbrudd. Han infiserte noen av kollegene, som seinere smittet ei rekke andre i Chongqing. En 32-år-gammel mann (merket «c1»), ansatt i energiselskapet utviklet til slutt feber, dro til et sykehus og testet positivt, som igangsatte en massiv folkehelserespons. Innen samme dagen var over var alle de personene som er representert i diagrammet i karantene. Sichuan-mannen ble seinere etterforsket [kinesisk tekst] for muligens å ha skjult den nylige reisa til Lanzhou.

Én nøkkel til Chongqings suksess med å få slutt på utbrudd (også for andre byer over hele Kina) er evnen til raskt å få identifisert infiserte personers nærkontakter. Det gjøres ved hjelp av apper for kontaktsporing på mobiltelefoner, telefonenes posisjoneringssdata, og intervjuer med pasientene selv. Da den første pasienten meldte seg på sykehuset og testet positivt ble hans nærkontakter raskt identifiserte og satt i karantene, hvor de regelmessig ble testet og deres helsestatus ble overvåket.

Samtidig ble innbyggerne i nabolagene der de første pasientene bodde i løpet av få dager testet, for å forsikre at utbruddet ikke hadde spredt seg videre. Hadde utbruddet spredt seg bredere inn i befolkningen ville denne massetestingen avdekket flere infiserte, og kontaktsporere ville ha fulgt opp hvert enkelt infeksjonstilfelle, og identifisert deres krets av nærkontakter. Gjennom denne prosessen kan hver eneste infeksjon i en by raskt identifiseres, og spredningen kan stoppes.

Chongqing var heldig. Bare ei lita klynge personer hadde blitt smittet innen den første pasienten ble identifisert. Ikke alle kinesiske byer har vært like heldige, men alikevel, i løpet av det siste året har bare noen få lokale utbrudd i Kina tatt flere uker å bli brakt fullstendig under kontroll.

Denne korte perioden tidlig i november 2021 er den eneste gangen siden april 2020 at Chongqing har implementert betydelige restriksjoner på byens dagligliv. I de aller fleste av de 20 siste månedene, der praktisk talt alle større byer utenfor Kina har gjennomgått flere alvorlige bølger av infeksjoner og død, har livet i Chongqing – som i det meste av Kina – vært relativt normalt.

Den politiske retninglinja med «dynamisk zero»

Som vist ovenfor er nøkkelen til implementeringen av Kinas politiske orientering for «dynamisk zero» de lokale folkehelsedepartementene. Dersom det avdekkes et infeksjonstilfelle i en by da skal det umiddelbart sendes ut kontaktsporere for å identifisere nærkontaktene, og testingen av nærkontakter og de berørte nabolag skal gjennomføres så raskt som overhodet mulig. For å få lagt ned et utbrudd må de lokale folkehelsedeprtementer raskt få et begrep om utbruddets omfang: Er det en håndfull tilfeller, eller er det et bredere utbrudd som over tid har spredt seg uten å bli oppdaget? CDC Kina, Kinas Sentre for sykdomskontroll og forebygging, en organisasjon etter modell av US CDC, (Centers for Disease Controll and Prevention), har gjentatte ganger understreket [engelske tekster, PCM, US National Library of Medice, National Institutes of Health] hvor sentralt folkehelsearbeid på lokalsamfunnsnivå (og behovet for å styrke det) er for landets Covid-strategi.

Dette har medført betydelige investeringer i det offentlige helsesystemet på lokalt nivå. Sentralregjeringen forlanger eksempelvis at hver by skal ha kapasitet [Global Times, engelsk tekst] til å teste hele befolkningen innen ei kort tidsramme. For byer med en befolkning under 5 millioner betyr dette to dager, og innen tre-til-fem dager for byer med befolkninger over 5 millioner. Denne lokale testkapasiteten understøttes av mobile testlaboratorier [YouTube-presentasjon, med engelsk tale] som utplasseres til regioner som har aktive utbrudd, for å akselerere screeningen av befolkningen.

Denne testkapasiteten har gjentatte ganger blitt utplassert for å få slutt på lokale utbrudd. I Guangzhou, en metropol i det sørlige Kina på størrelse med New York City, ble 18 millioner innbyggere testet på bare tre dager [South China Morning Post, engelsk tekst] under et Delta-utbrudd i juni 2021. Utbruddet ble vellykket innesluttet, med begrensede nedstengninger bare i noen få nabolag, og godt hjulpet av massetesting og omfattende kontaktsporing ble det brakt til opphør på mindre enn én måned.

På plansjen over representerer hver sirkel én person som ble smittet under utbruddet, der pilene viser viser hvem som ble smittet av hvem. Det første påviste tilfellet, representert av den røde diamanten, ble infisert på et sykehus på grunn av utilsiktet eksponering for en pasient fra utlandet, representert av den grå markeringen rett under. Evnen til å spore hver eneste infeksjon, og forstå hele smittekjeder, er sentral for Kinas evne til å få kontrollert utbrudd.

Helheten av lokale folkehelseetater er kritisk viktig; de opererer i kontekst av en større nasjonal strategi for tilnærming til pandemien.

CDC Kina la sommeren 2020 fram deres langsiktige strategi for å håndtere pandemien, i en artikkel [originaltekst, engelsk] i det medisinske tidsskriftet The Lancet, etter at de i Kina hadde fått lagt ned det første utbruddet. CDC Kina bekymret seg for at selv om den første bølga hadde blitt brutt «må en sterk innsats til for at undertrykking opprettholdes, for å forhindre reetablering av overføringer i lokalsamfunn» i Kina.

CDC Kina la fram to alternative strategier landet kunne følge: Enten «inneslutning og undertrykking» (den politiske linja for «dynamisk zero», som vi har presentert over), eller «skadebegrensning» [‘mitigation’], som aksepterer et visst nivå av virusspredning, men som søker å få redusert innvirkningen. CDC Kina vurderte at «skadebegrensning vil over lang tid kunne besørge utvikling av flokkimmunitet, men til store samfunnskostnader hva angår antall infeksjonstilfeller, sykelighet og dødelighet.» CDC Kina anså denne politikken – som har blitt fulgt av de fleste land rundt om i verden – som uakseptabel, og forklarte at deres mål i stedet var å beskytte befolkningen inntil en vaksine kunne utvikles, og bli bredt distribuert:

Det nåværende strategiske målet er å opprettholde zero, eller minimalt av den opprinnelige overføringen av SARS-CoV-2, inntil befolkningen er beskyttet gjennom immunisering med trygge og effektive Covid-19-vaksiner, hvorpå risikoen for Covid-19, fra enhver kilde, burde bli på et minimum. Denne strategien kjøper oss tid for den presserende viktige utviklingen av vaksiner og behandlinger, i en omgivelse med liten pågående sykelighet og dødelighet. En vaksinerespons vil nesten sikkert bli en global nødvendighet for Covid-19-pandemiresponsen, for å forhindre infeksjon blant de som er utsatte for eksponering, eller har medisinsk risiko, for til slutt å immunisere befolkningen for å få stoppet virusets importering og overføring.

Kina har nå fullvaksinert nesten 80 prosent av kineserne [Global Times, engelsk tekst], og har oppnådd dette nivået av befolkningsimmunitet uten å måtte lide utbredt infisering av befolkningen. Virusets fortsatte spredning i land som har vaksinert betydelige deler av befolkningen, men hvor man i disse landene fortsatt opplever høye dødstall, har imidlertid fått CDC Kina til å advare mot å forlate strategien Zero Covid.

CDC Kina publiserte nylig en evaluering [originaltekst, engelsk] av konsekvensene av å omfavne strategien for «skadebegrensning» som følges av de fleste land, og konkluderte med at Kinas helsevesen raskt ville bli overveldet av hundretusenvis av daglige Covid-19-tilfeller, og med daglige alvorlige infeksjonstilfeller på over 10 000. CDC Kina advarte for at «det å omfavne visse ‘åpne’ strategier, uten forbehold» ville «få en katastrofal innvirkning på Kinas helsevesen, og ville forårsake en stor katastrofe for nasjonen».

Dr. Zhong Nansjan er en lungemedisiner som kom til prominens i 2003, under det opprinnelige SARS-utbruddet, ved å uttale seg offentlig om epidemien, og som utviklet et behandlingsregime for SARS-pasienter. Nå, i en alder av 85 år, har han spilt en sentral rolle i å formulere og kommunisere Kinas respons på Covid-19.

Dr. Zhong reiste i januar 2020 til Wuhan, sammen med et team av medisinere fra Kinas nasjonale helsekommisjon, for å undersøke utbruddet, og han var den første vesentlige figuren som kunngjorde [Xinhua, engelsk] at SARS-CoV-2 kunne overføres fra person-til-person. Han hevdet i et nylig intervju [YouTube, engelsk/kinesisk, dubbet på engelsk] at sammenlignet med det å la viruset spre seg, er den politiske retningslinja for dynamisk zero en «relativt rimelig tilnærming», og at fram-og-tilbake med oppheving og gjeninnføring av restriksjoner i andre land har en større psykologisk innvirkning på befolkningene. Dr. Zhong har antydet [South China Morning Post, engelsk tekst] at hvor lenge Kinas strenge grensekontroller forblir på plass vil være avhengig av hvordan andre land rundt om i verden klarer å få kontrollert virusets spredning, og av hvor effektive vaksinene, nye medisiner og behandlinger viser seg å bli for å få redusert alvorlighetsgraden av infeksjon.

Kinas utsikter for pandemien

Dr. Zhongs uttalelser står i sterk kontrast til vestlige mediers oppfordringer til Kina om å forlate landet politiske linje for Zero Covid, og omfavne en amerikansk orientering for «å leve med viruset». Financial Times erklærer at «Zero-Covid-land har kjørt til enden av veien» og at «Kinas selvisolering er en global bekymring» [engelske originaltekster]. New York Times publiserer artikkel etter artikkel som angriper Kinas politiske linje for Zero Covid, og enda mer kynisk, forsøker å få sådd frykt, usikkerhet og tvil om kinesiske vaksiner. Guardian hevder at den kinesiske befolkingen begynner å bli lei av Zero Covid-politikken.[lenker til engelske originaltekster]

Forestillingen at Kina, som de 20 siste månedene har klart å holde SARS-CoV-2 i sjakk samtidig som landet har latt det normale liv stort sett gå sin gang, skulle søke råd om epidemiske kontrolltiltak fra Financial Times, New York Times eller Guardian er åpenbart helt absurd. Kina står likevel overfor et sterkt press for å forlate sin politiske orientering for kontroll, også fra andre hold. Mens Kinas Zero Covid-politikk muliggjør et normalt liv, med relativt få restriksjoner innenfor landets egne grenser, har det strenge karanteneregimet for innkommende reisende – tre uker – gjort internasjonale reiser vanskelige. New York Times har ivret etter å framheve [engelsk originaltekst] vanskelighetene dette utgjør for businessfolk som reiser til landet. Kina står også så absolutt overfor det samme innenlandske businesspresset som vestlige land gjør, der det presses på for å oppheve grensestriksjoner og andre kontrolltiltak som er forstyrrende for forretningsaktivitet.

Med framkomsten av omikronvarianten har oppfordringene – for det meste fra utenfor Kina – om å forlate retningslinja for «dynamisk zero» (som var stadig mer høylytt for bare få uker siden) blitt avslørt som mildt sagt dumdristig. Dr. Zhong Nansjan understreket [SCMP, engelsk], som respons på tidlige nyheter om omikron, at Kina ville vente og se hvordan den nye varianten oppfører seg, og om en ny vaksine mot den vil bli nødvendig. På grunn av landets strategi for dynamisk zero har Kina muligheten til å vente og se, på trygg avstand. Land som «lever med viruset» flyr derimot i blinde, og vil ikke vite hva slags risiko de inngår med deres befolkningers helse, før omikron allerede er over dem.

Kinas erfaringer gjennom pandemien viser at med en kraftfull folkehelserespons kan samfunn begrense spredningen av SARS-CoV-2. Dette kan forklare de gjentatte, tilsynelatende irrasjonelle, forsøkene fra nyhetskanaler som New York Times på å angripe Kinas linje for Zero Covid, så vel som deres samtidige unnlatelse av å forklare deres lesere hvordan strategien faktisk fungerer.

De epidemikontrolltiltakene som kinesere har måttet tåle blekner i forhold til den samfunnskostnaden, i liv og levebrød, som amerikanerne har betalet. For hver person midlertidig i karantene i Kina siden begynnelsen av pandemien (i et land med fire ganger så mange innbyggere som USA), har én amerikaner dødd av viruset. Samtidig har tiden anvendt for nedstengninger i de fleste byer i Kina siden april 2020 vært minimal. Likevel vil New York Times ha sine lesere til å tro at en avsidesliggende by på grensa til Myanmar representerer normen for «Covid-Zero Kina», heller enn å informere dem om at over én milliard mennesker, i byer som Beijing, Shanghai og Guangzhou, har levd i 20 måneder med meget få restriksjoner på deres dagligliv, og opplever tilnærmet null risiko fra viruset.

Epidemikontrolltiltakene i Chongqing og andre steder i Kina, som er baserte på grunnleggende prinsipper for epidemiologi og moderne teknologier, som PCR-testing og mobiltelefonbasert kontaktsporing, har vist seg å være meget effektive. Det er avgjørende at forskere, arbeidere og studenter presser på for at lignende livreddende retningslinjer må vedtas rundt om i hele verden.

Fotnoter:

[1] «Daglige infeksjoner» er definert som antall nye innenlandske infeksjoner, enten de er symptomatiske eller asymptomatiske. Kina rapporterer vanligvis det daglige antallet asymptomatiske infeksjonstilfeller, symptomatiske tilfeller og antallet asymptomatiske infeksjoner som går over til å bli symptomatiske tilfeller. Tallet for «daglige infeksjoner» er summen av asymptomatiske infeksjonstilfeller og symptomatiske tilfeller, minus konverteringer.

[2] Siden april 2020 oppdaget ikke Chongqing noen nye lokale infeksjonstilfeller før 31. juli 2021, da byen oppdaget to tilfeller. Byen oppdaget én ytterligere asymptomatisk infeksjon fem dager seinere, den 5. august, men det fant ikke sted noe bredere utbrudd i Chongqing.

[3] På kinesisk, «活动轨迹»

[4] På kinesisk, «0月28日9点30分从家中打车（车牌号：渝D14574，到江北区五里店加气站查看充电桩，中午在五里店黄姐老火锅与叶某涛、曹某一起用餐。»

[5] På kinesisk, «7号下午至晚上在三个不同的区吃了三顿，什么人啊，这么牛逼！»

[6] Wang et al., «Overføring, viral kinetikk og kliniske egenskaper ved den framvoksende SARS-CoV-2 Delta VOC [o. anm.: variant av bekymring] i Guangzhou, Kina.» The Lancet. 2021. DOI [o. anm.: Digital object identifier; den internasjonale standarden for dokumentindentifisering]: 10.1016/j.eclinm.2021.101129.