Perspective

Det som står på spill i amerikanske jernbane- og oljearbeideres kamp

Jernbane- og oljeraffineriarbeidere i USA har i løpet av de siste ukene har kommet til fronten av en voksende bevegelse i arbeiderklassen mot utmattende og farlige arbeidstidsplaner og den eksplosive økningen av levekostnadene.

En BNSF-jernbaneterminalarbeider overvåker et godstogs avgang, 15. juni 2021, i Galesburg, Illinois [Foto: AP Photo/Shafkat Anowar, arkiv] [AP Photo/Shafkat Anowar]

I forrige måned stemte 17 000 jernbaneteknikere, lokførere og konduktører, ved selskapet BNSF – tidligere Burlington Northern Santa Fe – for å godkjenne streikeaksjoner for å få stoppet det største jernbaneselskapet i USA fra å innføre et nytt straffende oppmøtereglement. Systemet kalt «Hi Viz» tilskriver hver arbeider i utgangspunktet 30 poeng, hvor det så trekkes poeng for hver gang en arbeider har fravær, uansett hva årsaken måtte være. For å få tjent tilbake tapte poeng må arbeidere være på oppkall i minst to uker i strekk 24 timer i døgnet. Denne politikken brukes for å disiplinere eller sparke arbeidere som taper deres poenger, og for å sikre at arbeidere er tilgjengelige for tjeneste så godt som hele døgnet.

En føderal dommer i Texas utstedte den 25. januar en rettskjennelse for å få blokkert streiken, og erklærte at slavearbeid-oppmøtereglementet var et «mindre» anliggende, som arbeiderne ikke har lov til å streike mot, i henhold til jernbaneloven Railway Labor Act av 1926, som ble vedtatt for så godt som mulig å få eliminert streiker i jernbanebransjen. US District Court Judge Mark Pittman erklærte i hans rettskjennelse at en streik ville være uakseptabel, fordi den ville føre til forstyrrelser i landets forsyningskjeder, og prioriterte dermed profittene til BNSF og selskaps-Amerika framfor arbeidernes demokratiske og til-og-med kontraktsmessige rettigheter.

Med den streikebrytende rettskjennelsen besørget påla selskapet ensidig oppmøtereglementet fra den 1. februar. Gitt at jernbanearbeiderne hadde uforutsigbare arbeidstidsplaner fra før vil det nye reglementet nå tvinge arbeidere til å måtte avlyse legebesøk og det fratar dem enda mer av deres tid til å kunne tilbringe med deres familier, og forøvrig også tilstrekelig tid for nødvendig søvn og hvile. En uunngåelig konsekvens av arbeidstidsreglementet vil være arbeidernes økte tretthet, som igjen vil øke risikoen for alvorlige ulykker og dødsfall. Det ble understreket av BNSF-arbeideren som 9. februar ble påkjørt av et tog i Denver, Colorado, og døde dagen etter at dommeren forlenget gyldigheten av hans rettskjennelse.

Fagforeningene Sheet Metal Air Rail Transportation-Transportation Division (SMART-TD) og Brotherhood of Locomotive Engineers and Trainmen (BLET) har motsatt seg enhver seriøs mobilisering mot Hi Viz-reglementet. I stedet håndhever fagforeningene rettskjennelsen og har instruert arbeidere til ikke å komme med offentlige kommentarer som motsetter seg det nye oppmøtereglementet.

Kampen ved BNSF finner sted samtidig som kontraktsforhandlingene har blitt fastlåste for 115 000 jernbanearbeidere, etter to år uten noen ny nasjonal avtale. Sammen med BNSF har jernbaneselskapene CSX, Kansas City Southern, Norfolk Southern, Union Pacific og CN kuttet titusenvis av arbeidsplasser, selv om cargomengden jernbanene flytter de to siste tiårene har økt med 30 prosent.

Den nasjonale arbeidsavtalen som dekker 30 000 oljeraffineri- og petrokjemiarbeidere ved 12 store energiselskaper utløp 1. februar. Med prisen på råolje som nådde $ 90 per fat og prisene ved bensinpumpa som nådde det høyeste nivået på sju år, har Marathon, Shell, BP og andre selskaper tjent store profitter. Men Marathon, som leder forhandlingene, har utstedt et «endelig oppgjør»-tilbud som bare inkluderer 2 til 3 prosent årlige lønnshevinger, som ville resultere i et de facto kutt i reallønningene, gitt den årlige inflasjonsraten på 7,5 prosent. Selskapet Marathon hadde i 2021 $ 9,7 milliarder i profitter, og kunngjorde et program for tilbakekjøp av egne aksjer for $ 5 milliarder, i deres rikeste investorers tjeneste.

En arbeider ved Marathon-rafineriet Galveston Bay Refinery i Texas City, Texas, åsted for en eksplosjon i 2005 på anlegget som den gang var eid av BP, der 13 arbeidere ble drept og 180 andre skadet, fortalte World Socialist Web Site at raffineriarbeidere rutinemessig jobber 16 timersskift så lenge som 13 dager på rad. «Marathon mottok $ 2 milliarder i CARES Act Covid-bistandsmidler, og selskapet permitterte umiddelbart 10 prosent av arbeiderne, samtidig som det doblet lønna til deres administrerende direktør,» sa arbeideren.

Oljearbeidere er fast bestemt på å vinne betydelige forbedringer i lønninger og arbeidsbetingelser, men fagorganisasjonen United Steelworkers har blokkert for en streik, og tvunget arbeiderne til å forbli i arbeid under 24-timers «rullende» kontraktsforlengelser. Dette har gitt oljeselskapene tid til å leie inn personell som forberedelser for en potensiell streik.

I løpet av de kommende månedene står andre nøkkelseksjoner av arbeidere overfor kontrakter som utløper. Disse inkluderer:

  • 22 000 havnearbeidere i Washington, Oregon og California, som har kontrakter som utløper 1. juli.
  • 118 000 sykehusarbeidere som slåss for økt bemanning og bedre lønninger, deriblant 7 000 sykepleiere ved Kaleida Health i Buffalo, i delstaten New York, og 5 000 sykepleiere ved University of Michigan Medical Center, har kontrakter som utløper henholdsvis 31. mai og 30. juni.
  • 268 000 skolearbeidere, deriblant 120 000 lærere og skolepersonal i New York City, 34 000 i Los Angeles og 3 000 i Oakland, har kontrakter som utløper i september.

Arbeidere blir drevet inn i kamp av de skyhøye levekostnadene. Energiprisindeksen har steget på årsbasis med 27 prosent, mens matvareprisene har steget med 7 prosent. Priser på kjøtt, fjærfe og egg har steget 12,2 prosent, naturgass levert i rør har steget 23,9 prosent og elektrisitet med 10,7 prosent. Bensinprisen har steget 40 prosent. Forstyrrelser i forsyningskjeden førte til en økning på 12,2 prosent i prisene på nye biler, og den enorme stigningen på hele 40,5 prosent for prisene på bruktbiler.

Selv der energi- og logistikkselskaper høster massive profitter, med de skyhøye prisene på olje og transport, er de fast bestemt på å motsette seg krav om lønnshevinger for å holde tritt med inflasjonen. Samtidig har regjeringen og selskaper avsluttet alle tiltak for å stoppe Covid-19-spredningen, selv om mer enn 900 000 amerikanere har dødd.

Signalet er klart: Arbeidere skal tvinges til å jobbe til de faller om, enten det er på grunn av sykdom eller utmattelse, for å berike storselskapene og deres velbeslåtte aksjonærer.

Pro-selskapsfagforeningene, som så lenge har fungert for så godt som å eliminere streiker fra det amerikanske arbeidslivet, er dypt diskrediterte og foraktet. Et av de mest betydningsfulle trekkene ved denne voksende bevegelsen har vært den stadig mer åpne konflikten mellom fagforeningene på den ene siden, som stadig mer åpent og skamløst har respondert med å forråde arbeidernes kamper, og på den andre siden arbeiderne, som flere og flere av dem gjør opprør mot disse utlevde organisasjonene. Det mest bevisste uttrykket for dette opprøret har vært arbeideres etablering av uavhengige grunnplankomitéer rundt om i USA, og i verden forøvrig.

President Biden forsøker systematisk å promotere fagforeningene, for å støtte opp under disse utlevde institusjonene. Gjennom utvidelsen av fagorganisering håper Biden å få satt arbeidere under en form for statlig vergemål. Dette ble mest eksplisitt klart i forrige ukes rapport fra Bidens spesialarbeidsgruppe Task Force on Worker Organization and Empowerment, som argumenterte for at den føderale regjeringen, som en vesentlig «kjøper av varer og tjenester» har «en interesse av at statens kontraktører oppnår enighet i de første kollektivt fremforhandlede avtalene, for å promotere stabilitet og minimere forpurringer i leveransen av varer og tjenester som den føderale regjeringen anskaffer».

Håndhevingen av «arbeidslivsdisiplin» er også nært tilknyttet amerikansk imperialismes framskredne forberedelser til militær konflikt mot dens viktigste rivaler, Russland og Kina. Krig av denne målestokken er utenkelig uten å sette hele samfunnet på krigsfot, med undertrykking av all dissens. Transportminister Pete Buttigieg erklærte i fjor høst at en konflikt med Kina «gir oss en mulighet til å finne sammen på tvers av den politiske skillelinja». Han konkluderte: «Minst halve kampen er her hjemme.»

Dette peker på nødvendigheten av at arbeidere adopterer en ny strategi for å veilede deres kamper, basert på en uforsonlig motstand, ikke bare mot fagforeningene men også mot kapitaliststaten. Arbeidere må fortsette å bygge Den Internasjonale Arbeideralliansen av Grunnplankomitéer, basert på arbeideres fullstendige uavhengighet fra de korrupte fagforeningene og fra begge big business-partiene.

Men sammenveksten av fagforeningene med staten peker også på nødvendigheten for arbeiderklassens politiske kamp mot selve kapitalistsystemet, som driver verden mot katastrofe og er ute av stand til å løse noen som helst av problemene det moderne globale samfunn står overfor. I motsetning til den amerikanske kapitalismens og verdenskapitalismens strategi for diktatur og krig må arbeiderklassen bygge en internasjonal bevegelse basert på kampen for sosialisme.

Loading