USAs president Joe Biden holdt tirsdag kveld hans årlige «State of the Union»-tale. Talen var, som forventet, full av løgner og selvbedrag, punktsatt av stående applaus fra de forsamlede kongressmedlemmene.

Bidens State of the Union var den første som innledet med utenrikspolitikk siden George W. Bush’ «ondskapens akse»-tale i 2002, for tjue år siden. Bush talte den gang i kjølvannet av USAs invasjon av Afghanistan, og under oppløpet til krigen mot Irak. Biden talte midt under en eskalerende kampanje mot Russland over Ukraina.

Det som framfor alt kom fram av talen er at drivkraften for krig mot Russland, i tillegg til den ekstreme krigerskheten som kommer fra Biden-administrasjonen og media, mer enn noe annet er motivert av den sosiale og politiske krisen innen USA selv.

«I fjor holdt Covid-19 oss fra hverandre,» begynte Biden hans kommentarer. «I år er vi endelig sammen igjen. I kveld møtes vi som Demokrater, Republikanere og Uavhengige. Men viktigst av alt, som amerikanere.» Han avsluttet talen med impromtuet, som ikke er inkludert i den offisielle transkripsjonen fra Det hvite hus: «Go get him» [Gå å ta’n].

Man kan ikke la være å spørre, om det ikke var for krisen i Ukraina, hvordan ville Biden ha innledet sin tale? Kanskje ved å be om et øyeblikks stillhet, for å hedre minnet om 1 million amerikanere som har dødd av Covid-19? Pandemien, som de to siste årene har dominert livene til hele verdens befolkning, ble henvist til å være et mindre problem.

Under betingelser der konflikten i Ukraina truer med å utvikle seg til en direkte krig mellom USA-NATO og Russland, syntes Bidens tale å være utformet for å helle bensin på bålet. Mens Biden hevdet at «våre styrker ikke er engasjert, og ikke vil engasjere seg i konflikt med russiske styrker i Ukraina», hoverte han seg over den massive innvirkningen på den russiske økonomien av amerikanske og europeiske sanksjoner. Han lovet at «USA og våre allierte vil forsvare hver tomme av territoriet til NATO-land, med den fulle kraften av vår kollektive makt,» og bemerket at han har «mobilisert amerikanske bakkestyrker, luftskvadroner og skipsutplasseringer for å beskytte NATO-land, deriblant Polen, Romania, Latvia, Litauen og Estland.»

Der Biden erklærte: «Til alle amerikanere, jeg vil være ærlig med dere, som jeg alltid har lovet,» erkjente han ikke det faktum at krigen har potensial til å eskalere til en konfrontasjon mellom atomvåpenmakter, med katastrofale konsekvenser for hele verden. Når han snakket om «diplomati», var det kun i relasjon til de enda usikre bestrebelsene på å forene NATO-makter i en konfrontasjon med Russland.

Og kongressmedlemmene fra begge partier reiste seg for å juble. Biden forsøkte i hans tale å bevise at et hus som er delt, gjentatte ganger kan reise seg for å applaudere krigshissing i amerikansk imperialismes tjeneste.

Da Biden endelig vendte seg til pandemien, erklærte han: «I mer enn to år har Covid-19 hatt innvirkning på enhver beslutning i våre liv og på nasjonens liv.» Den er imidlertid over: «I kveld kan jeg si at vi går trygt framover, tilbake til mer normale rutiner ... Takket være framgangen vi har sett dette siste året, er det ikke lenger Covid-19 som må kontrollere våre liv.»

Biden presenterte en «firepunktsplan» for å håndtere pandemien på veien framover, sentrert om gjenåpningen av alt. Han berømmet kunngjøringen fra Centers for Disease Control and Prevention i forrige uke om at den [føderale folkehelseetaten] endrer sine retningslinjene til å anbefale at folk flest kan samles innendørs uten munnbind, en beslutning åpenbart tidsbestemt for Bidens tale.

Dagen før State of the Union-talen opphevet Representantenes hus deres munnbindregel, og tillot de forsamlede representantene, senatorene og andre offisielle regjerings- og militærrepresentanter å fjerne deres munnbind mens de viftet med deres ukrainske flagg.

Det siste året med «framgang» har vært et år med massedød i USA forårsaket av en sykdom som kan forebygges. Mer enn 535 000 amerikanere har dødd av Covid-19 siden Biden tiltrådte den 20. januar 2021, mer enn det totale antallet amerikanske soldater drept i første og andre verdenskrig.

Til tross for Bidens erklæring om «tilbake til normalitet», dør hver dag mer enn 2 000 amerikanere av Covid-19. Innen utgangen av denne måneden vil det offisielle dødstallet siden starten av pandemien passere én million, de fleste under Biden-administrasjonen. Biden nevnte heller ikke de ødeleggende konsekvensene av Long Covid, som rammer millioner, som hele veien har blitt ignorert av alt av det politiske etablissementet og media.

Pandemiens katastrofale konsekvenser er resultatet av den kriminelle beslutningen, anført av hans forgjenger, men med støtte fra begge partier, om å underordne liv til selskapsprofitter. Alt av dette skal henvises til fortiden. «Vi kan ikke endre hvor splittet vi har vært,» proklamerte Biden. «Men vi kan endre hvordan vi går videre framover – på Covid-19 og andre anliggender som vi må konfrontere sammen.»

For dette formålet proklamerte Biden en «Unity Agenda for the Nation», og lovet å få slutt på opioid-epidemien og den mentale helsekrisen, å besørge støtte og bistand til veteraner ødelagt av endeløs krig, og «stoppe kreft slik vi kjenner den». Og Demokrater og Republikanere, sammen og forente, der de i kor ropte ut: «USA! USA! USA!» skal få brakt himmelen ned til jorden og få etablert fred og velstand for evig tid...

Det faktum at den forrige presidenten, med støtte fra mange av dem som var samlet til Kongressens fellessesjon, oppildnet et fascistisk kupp for å velte 2020-valget og forhindre Biden fra å komme til makten, skal bare glemmes. Biden funderte i forrige måned på om det amerikanske demokratiets institusjoner ville overleve det neste tiåret. I går kveld proklamerte han: «Unionens tilstand er sterk ... Vi er sterkere i dag enn vi var for et år siden, og vi vil bli sterkere om et år enn vi er i dag.»

Ingenting av dette kan dekke over det faktum at den amerikanske styringsklassen konfronterer en svimlende krise innenlands. Dette er ikke første gang en styringselite, i møte med vanskelige interne problemer, søker å skape en falsk «enhet» på grunnlag av militarisme utenlands.

Men krig med Russland har ingen folkelig støtte. Pandemien og de nesten én million menneskene som har dødd kan ikke feies vekk. Det faktum at styringsoligarkiet har bygget opp uforlignelige formuer midt under massedøden, har ikke gått upåaktet hen. De stadig mer desperate betingelsene som det store flertallet av befolkningen står overfor, næret av stigende inflasjon, skaper forutsetningene for en enorm vekst av klassekampen.

Bidens «enhets»-tale vil mer enn noe annet bli husket som vrangforestillingene til en styringselite på kanten av en avgrunn. Mens styringsklassen konfronterer virkeligheten med frykt og militarisme, må arbeiderklassen, som erkjenner det revolusjonære potensialet krisen selv produserer, respondere gjennom sin egen uavhengige intervensjon, i den verdensomspennende kampen for sosialisme.