Den russiske invasjonen av Ukraina har vekket spøkelset om atomkrig, og invasjonen antar en stadig mer voldelig og blodig karakter. Selv om man tar medias endeløse propaganda med i betraktning avslører de forferdelige hendelsene, som ødeleggelsen av en fødeklinikk i den sørlige havnebyen Mariupol, at en humanitær katastrofe utfolder seg.

Dusinvis av sivile, inkludert barn, dør. Millioner har blitt tvunget på flukt, og tapstallene blant russiske soldater anslås å være i tusener. Dette er en krig ført av et regime som styrer i tjeneste for et korrupt kapitalistoligarki, som har deres rikdommer basert på tyveri av statseiendom etter oppløsingen av Sovjetunionen i desember 1991. Det faktum at Putin berettiget hans invasjon med fordømmelse av de demokratiske prinsippene som Lenin og Bolsjevik-regjeringen la til grunn for etableringen av Unionen av Sovjetiske Sosialistiske Republikker (USSR) i 1922, vitner om hans regimes og selve krigens historisk retrograde og reaksjonære karakter.

Angrepet på Ukraina, med dets ødeleggende konsekvenser for sivilbefolkningen, må fordømmes. Påstandene om at det er en handling til forsvar av Russland er uforenlige med sosialistiske prinsipper – som setter internasjonal klassesolidaritet over reaksjonære påstander om nasjonalt forsvar – og de er tilbakevist av fakta. Russland er nå mer isolert enn noen gang, og de økonomiske konsekvensene av krigen truer den russiske arbeidende befolkningen med fattigdom og nød.

Men denne sosialistiske fordømmelsen har ingenting til felles med de svikefulle og hyklerske fordømmelsene som kommer fra de enorme propagandaorganene, som dekker over den sentrale rollen USA og landets NATO-allierte har spilt for bevisst å oppildne til krigen. Narrativet i media, som presenterer invasjonen som en uprovosert handling, er et oppspinn som skjuler de aggressive handlingene til NATO-maktene, helt spesielt USAs, og til deres marionetter i Ukrainas regjering.

Amerikansk imperialismes hensynsløse provokasjoner og Ukraina-Russland-krigen kan bare forstås på bakgrunn av det sovjetiske byråkratiets oppløsing av Sovjetunionen i 1991. Langt fra å åpne opp for en periode med «fred og velstand» under kapitalismen, markerte stalinismens kollaps et nytt stadium i verdensimperialismens krise. Oppløsingen ble etterfulgt av «det vulkanske utbruddet av amerikansk imperialisme» som Leo Trotskij forutså i 1934.

USA fulgte i Europa og Asia en strategi innrettet på å få omringet og underlagt seg Russland. I direkte brudd på de tidligere løftene som det sovjetiske byråkratiet og det russiske oligarkiet hegnet vrangforestillinger nok til å tro på, har NATO ekspandert til å omfatte nesten alle større land i Øst-Europa, bortsett fra Ukraina og Hviterussland.

USA orkestrerte i 2014 et ytrehøyrekupp i Kiev, som styrtet en prorussisk regjering som hadde motsatt seg ukrainsk medlemskap i NATO. I 2018 adopterte USA offisielt en strategi for forberedelse til «stormaktskonflikt» med Russland og Kina. I 2019 trakk USA seg ensidig fra INF-traktaten som forbød utplasseringen av mellomdistanse-nukleærmissiler. Forberedelser til krig med Russland og bevæpningen av Ukraina var i sentrum for Demokratenes første forsøk på riksrettstiltale av Donald Trump i 2019.

I løpet av det siste året, i kjølvannet av fascistkuppforsøket 6. januar, har Biden-administrasjonen hensynsløst eskalert provokasjonene mot Russland.

Nøkkelen til å forstå dette er det amerikansk-ukrainske Charter om Strategisk Partnerskap – Charter on Strategic Partnership – undertegnet av USAs utenriksminister Antony Blinken og Ukrainas utenriksminister Dmytro Kuleba 10. november 2021.

Charteret avsto fra det sedvanlig forsiktige diplomatispråket, og formuleringene var som i proklameringen av en offensiv militærallianse. Charteret lover å «holde Russland ansvarlig» for «aggresjon og brudd på internasjonal lov» og for «landets vedvarende ondsinnede opptreden».

Charteret støtter Kievs militærstrategi fra mars 2021, som eksplisitt proklamerte den militære målsettingen å «gjenvinne» Krim og det separatistkontrollerte Donbass, og avviste dermed Minsk Avtalene fra 2015, som var det offisielle rammeverket for å løse konflikten i Øst-Ukraina.

USA uttalte at landet «aldri ville anerkjenne Russlands forsøkte annektering av Krim» og at det «har til hensikt å støtte Ukrainas bestrebelser for å motsette seg væpnet aggresjon», inkludert med «sanksjoner og andre relevante tiltak, inntil Ukrainas fulle territoriale integritet er gjenopprettet».

Washington støtter i traktaten også eksplisitt «Ukrainas bestrebelser for å maksimere landets status som en NATO Enhanced Opportunities Partner, for å promotere interoperabilitet», det vil si landets integrering inn i NATOs militære kommandostrukturer.

Ukrainas ikke-medlemskap i NATO er og var, i alle henseender, en fiksjon. Samtidig har NATO-maktene utnyttet det faktum at Ukraina ikke offisielt er medlem som en anledning til å oppildne en konflikt med Russland som ikke umiddelbart ville utvikle seg til en verdenskrig.

USA var fullt inneforstått med at fasciststyrker i Ukraina ville spille hovedrollen som sjokktropper mot både det russiske militæret og opposisjon innen befolkningen. Charteret støttet det historiske narrativet fra Ukrainas ytre høyre om et «Holodomor», som feilaktig presenterer stalinismens tvungne kollektivisering av landbruket i årene 1929 til 1933 og den resulterende hungersnøden, som et «genocid» målrettet mot ukrainske borgere.

En passasje i dokumentet lyder: «USA og Ukraina har til hensikt å fortsette å samarbeide tett for å promotere erindring, inkludert økt offentlig bevissthet om Holodomor i årene 1932 og 1933 i Ukraina, og andre brutaliteter begått i og mot Ukraina i fortiden.»

Likevel nevnes ikke Holocaust, som krevde livene til 1,5 millioner ukrainske jøder, eller ukrainske fascisters forbrytelser, som samarbeidet med naziokkupantene under den andre verdenskrigen. Organisasjonen av ukrainske nasjonalister (OUN-B) og Den ukrainske oppstandshæren (UPA) massakrerte titusenvis av jøder og polakker, så vel som ukrainske motstandere av fascismen, under krigen og i dens umiddelbare etterspill.

Deres etterkommere, fra fascistpartiet Svoboda til den nynazistiske Azov-bataljonen, er nå dypt integrert inn i den ukrainske staten og i landets militær, og blir tungt bevæpnet med NATO-våpen.

Det vil falle på historikere å skulle avdekke hvilke løfter det ukrainske oligarkiet mottok fra Washington i bytte for å pantesette landet til å bli et drapsfelt og ei utskytningsrampe for krig med Russland. Men én ting er klart: Kreml og den russiske generalstab kunne ikke annet enn å lese dette dokumentet som kunngjøringen om en forestående krig.

Gjennom hele 2021 og i ukene rett før invasjonen advarte Russlands president Vladimir Putin gjentatte ganger for at Ukrainas integrering inn i NATO og landets bevæpning av vestmaktene utgjorde ei «rød linje» for Russland, og han forlangte «sikkerhetsgarantier» fra USA og NATO.

USA avviste imidlertid alle disse uttalelsene med forakt, og NATO iscenesatte den ene store militærøvelsen ved Russlands grenser etter den andre – deriblant de massive Defender 2021-øvelsene i mai og Operasjon Sea Breeze i Svartehavet i juni og juli. Til slutt, Biden-administrasjonen foretok ingen diplomatiske bestrebelser i ukene som ledet opp til krigen for å unngå den, mens den stadig advarte om en forestående russisk invasjon, men gjorde derimot alt for å framprovosere den.

Presset opp i et hjørne kalkulerte Putin-regimet at med invasjonen av Ukraina kunne det, på en eller annen måte, få reversert Russlands pågående omringing siden 1991 og oppnå en avtale med imperialismen. Det er responsen på imperialismen fra en historisk bankerott klasse som er arvingen av alt som er reaksjonært i russisk historie – fra tsarismen til den stalinistiske reaksjonen mot den sosialistiske revolusjonen i oktober 1917.

USA/NATOs ondsinnede provokasjoner, som resulterte i Russlands invasjon av Ukraina, har skapt en politisk marerittaktig situasjon som kan eskalere til en fullskala atomkrig. Og selv om en slags våpenhvile skulle bli hamret ut, vil den vise seg å være ikke mer enn et mellomspill før nok et voldsomt utbrudd.

Bare én kraft kan stoppe pådriveren mot katastrofe: Den internasjonale arbeiderklassens forente kamp mot imperialismens militarisme, det historisk foreldede nasjon-stat-systemet som splitter verden opp i fiendtlige leirer, og kapitalistsystemet som i sin nådeløst uopphørlige jakt etter profitter er pådriveren for menneskehetens ødeleggelse.