Perspective

Canadian Pacific’s lockout og oppsigelser på britiske ferger: Styringsklassens hensynsløshet som respons på voksende klassekamp

Som respons på tiltakende motstand innen arbeiderklassen internasjonalt mot fallende levestandarder, brutale arbeidsbetingelser og den pågående katastrofen utløst av Covid-19-pandemien, gjenoppliver styringsklassen alle sine gamle metoder for undertrykkelse og klassekrig, inkludert lockout, masseoppsigelser og rettsforføyninger mot streik.

Canadian Pacific (CP) Railway stengte tidlig søndag morgen ned driften da fristen for en 72-timers lockout utstedt av selskapet gikk ut. 3 000 arbeidere stemte i forrige måned nesten enstemmig for streikeaksjoner, ved det sjette største jernbaneselskapet i Nord-Amerika, fast bestemte på å omvelte arbeidstidsplaner som ikke tillater dem tilstrekkelig hvile, og for å sikre store forbedringer av lønninger og pensjoner.

Et Canadian Pacific-tog nær den lille byen Pritchard, i provinsen British Columbia [Foto: Mariano Mantel/Flickr]

Fagforeningen Teamsters, som har holdt arbeidere i mørket om samtalene med CP gjennom alt av forhandlingene, utstedte seint torsdag et streikevarsel. Bevisste om harmen blant arbeidere over selskapets arrogante og diktatoriske trekk kunngjorde fagforeningen lørdag kveld, i et forsøk på å redde ansikt, at de initierte en streik i tillegg til selskapets lockout.

Både kanadiske og amerikanske businessinteresser mekret at Liberal-regjeringen til statsminister Justin Trudeau måtte gripe inn for å få stengt ned arbeidsstansen.

Perrin Beatty, president for Det kanadiske handelskammeret, oppfordret Liberal-arbeidsminister Seamus O’Reagan til umiddelbart å fremme lovgivning som tvinger gjenopptakelse av arbeidet, og sa: «Denne arbeidsstansen vil ha en dyp og negativ innvirkning for alle kanadiske næringsvirksomheter – både store og små – som er avhengige av jernbanen for deres forsyningskjede. Denne alvorlige skaden på kanadiske forsyningskjeder, i en tid med høynet global usikkerhet, vil strekke seg utover våre grenser, og skade vårt rykte som en pålitelig partner i internasjonal handel.»

Flere amerikanske Republikaner-senatorer, så vel som guvernøren i Nord-Dakota, sendt i forrige uke også separate brev med forlangender om at Trudeau måtte gripe inn for å blokkere en arbeidsstans, der de som berettigelser pekte på den kraftige oppgangen i drivstoffprisene og på mangler av leveranser av landbrukprodukter på grunn av krigen i Ukraina. Canadian Pacific frakter varer så langt sør som til Kansas City i USA, og er en stor transportør av råolje og kaliumkarbonat, en kritisk ingrediens i produksjonen av kunstgjødsel.

Bak styringsklassens kyniske bekymringserklæringer for innvirkningene av stigende gass- og matvarepriser på forbrukerne, forlanger den mer og mer at innstramminger blir pålagt og arbeidernes kamper undertrykt, i tjeneste for «nasjonale interesser» og som forberedelser til krig med Russland.

De hensynsløse grepene fra Canadian Pacific-ledelsen, på den ene siden, og jernbanearbeidernes besluttsomhet for å forbedre deres livs- og arbeidsvilkår, på den andre, er del av en bredere intensivering av klassekampen internasjonalt:

  • I Storbritannia sparket fergeselskapet P&O Ferries hele sin arbeidsstyrke på 800 personer på stedet, sist torsdag [lenke til engelsk tekst]. Selskapet, som tilbyr passasjer- og cargotransport til flere europeiske havner, brakte inn private sikkerhetsvakter for å tvinge arbeiderne til umiddelbart å samle sammen deres eiendeler og forlate skipene, og erstattet dem med innleide arbeidere fra utleiebyråer, som er betalt en brøkdel så mye. Som respons trakk fergearbeidere i Hull først opp landgangene og nektet å tillate politi eller erstatningsarbeidere ombord på deres fartøyer, mens arbeidere i Dover blokkerte veier og tilgangen til havna, før sikkerhetspersonell til slutt tvang dem til å forlate. På fredag demonstrerte hundrevis av arbeidere og deres familiemedlemmer i de berørte byene, der de i Dover ropte ut: «Ta over skipene nå!»
  • I India har over 70 000 arbeidere ansatt av bussselskapet Maharashtra State Road Transport Corporation (MSRTC) streiket i 20 uker [lenke til engelsk tekst], og gjentatte ganger trosset regjeringens tilbake-til-arbeid-ordre og trusler om massearrestasjoner. Arbeidsnedleggelsen har funnet sted i opposisjon mot rundt to dusin av deres fagforeninger, som bøyde seg for rettspåbudet og nektet å sanksjonere streiken. Arbeiderne forlanger at selskapet slås sammen med delstatsmyndighetene for å sikre dem bedre lønninger og rettigheter, så vel som kompensasjon til familiene til de 700 arbeiderne som har dødd av Covid-19. MSRTC har sparket over 2 216 av de streikende og permittert ytterligere 12 207.
  • I Spania startet anslagsvis 75 000 trailersjåfører en fristløs streik forrige mandag på grunn av høye drivstoffpriser og elendige arbeidsbetingelser. Den spanske staten, styrt av en koalisjonsregjering av Sosialistpartiet (PSOE) og pseudo-venstre-partiet Podemos, har respondert voldelig. Forrige uke ble en 33-år-gammel streiker skutt og alvorlig såret av en politimann i sivil, og PSOE-Podemos-regjeringen har kunngjort at den mobiliserer mer enn 23 000 politi for å knuse streiken.
  • I USA opprettholdt en føderal dommer i forrige måned rettsforføyningen mot 17 000 BNSF-jernbanearbeidere som forbød deres streik. Rettsforføyning, basert på den reaksjonære jernbanearbeidsloven, fastslo at arbeidere var utestengt fra å «godkjenne, oppmuntre til, tillate, kalle for eller på annen måte delta i streiker, arbeidsnedleggelser, streikevakter, gå-sakte-aksjoner, sykemeldingsaksjoner eller annen selvhjelp, mot BNSF eller jernbaneselskapets opererende datterselskaper.» Tidligere i år stemte arbeidere overveldende for å gå til streik mot det allment hatede og straffende oppmøtetidsskjemaet kalt «Hi-Viz», som selskapet ensidig innførte den 1. februar.
  • Minneapolis Public Schools-styret, som er dominert av Det demokratiske partiet, meldte søndag deres «siste, beste og endelige tilbud» til det pedagogiske støttepersonalet, i et forsøk på å få slutt på en streik ført av anslagsvis 4 500 lærerassistenter. Skolestyret kunngjorde provoserende at selv en beskjeden heving av lønningene for støttepersonalet – som får så elendig betalt at noen er tvunget til å sove i deres biler – ville være basert på nedskjæringer av neste års skolebudsjett med $ 10 millioner.

Med en raskt eskalerende krigspådriver på gang i USA og landets NATO-allierte, fordobler fagforeningene deres bestrebelser for å pålegge selskapenes og statens diktater, der de enten blokkerer for streiker eller, dersom de ikke er i stand til det, prøver å holde dem isolert. Kapitalistregjeringer, og spesielt Biden-administrasjonen, baserer seg på deres side stadig sterkere på de stort sett diskrediterte fagforeningene for å prøve å undertrykke motstand.

I Canada har Trudeau-regjeringen så langt holdt igjen fra å gripe direkte inn for å få slutt på arbeidsnedleggelsen ved jernbaneselskapet, og i stedet presset fagforeningen Teamsters til å komme til en avtale med selskapet, eller måtte akseptere tvungen voldgift. I USA møtte Det hvite hus embetsfunksjonærer for fagforeningen United Steelworkers (USW) for å få blokkert streiken 30 000 oljeraffineri- og petrokjemiarbeidere overveldende stemte for, og få påtvunget dem energigigantenes diktater, som profitterer på den eksplosive oppgangen av oljeprisen. USW har siden berømmet avtalen for å være «ansvarlig» og «ikke-inflasjonsdrivende».

En stri strøm av propaganda har blitt sluppet løs i vestlige medier som presenterer krigen i Ukraina som en kamp for «demokrati» og «frihet». Men i motsetning til disse hyklerske påstandene teller de demokratiske rettighetene til arbeidere i USA, og de blant landets allierte, i økende grad for ingenting. I den grad arbeidere gjennomfører streiker og andre kamper for å heve deres levestandarder vil de i tiltakende grad bli bakvasket som «Putins nikkedukker» og en trussel mot de nasjonale interessene, som de streikende London Tube-arbeiderne nylig opplevde.

Styringselitene står overfor en vanskelig sosial, økonomisk og politisk krise. Forsyningskjedene blir stadig mer oppfrynset, en konsekvens av de vesentlige kapitalistlandenes katastrofale respons på pandemien, og mer nylig, den hensynsløse oppildningen av militærkonflikten i Ukraina og de resulterende uforlignelige økonomiske sanksjoner mot Russland, som truer med at det bryter ut åpen verdenskrig. Samtidig forblir aksjekursene oppblåste nær alle tiders toppnivåer, samtidig som hele finanssystemet er ekstremt skjørt, med vanvittige spekulative investeringer drevet av utdelingen av praktisk talt gratis penger fra sentralbankene siden pandemien begynte.

Under disse betingelsene er påleggingen av lave lønninger og arbeidsdisiplin en livsnødvendighet for styringsklassen, som vil bruke alle den statlig undertrykkelsens ressurser og metoder til dens rådighet for å sikre diktatene. Jerome Powell, styreleder for [den amerikanske sentralbanken] US Federal Reserve pekte i forrige uke, i hans kunngjøring om at rentenivåene ville stige, på behovet for å senke inflasjonen for å motvirke tiltakende krav om høyere lønninger, og sa arbeidernes lønninger «beveger seg oppover på måter som over tid ikke er i samsvar med vårt mål om 2 prosent inflasjon,» der han la til: «Vi må bruke våre redskaper for å styre inflasjonen ned til 2 prosent.»

Arbeidere over hele verden finner seg i tiltakende grad i en politisk kamp mot en styringsklasse som ikke har annet å tilby befolkningen enn en endeløs pandemi, lave lønninger, uutholdelig lange arbeidsdager, innstramminger og krig. Men de samme underliggende motsetningene som driver de regjerende elitene inn på krigens katastrofale kurs, forsterker klassespenningene enormt og radikaliserer brede lag av befolkningen. I løpet av de siste årene har arbeidere i økende grad gjort opprør mot fagforeningenes bestrebelser for å pålegge dem innrømmelser, og har stemt overveldende for å avvise fagforeningsgodkjente avtaler ved Warrior Met Coal, Volvo, Deere, Dana Corp., Frito-Lay, Kellogg’s og andre steder, bare i 2021.

For å bryte ut av isolasjonen som de prokorporative fagforeningene har pålagt deres kamper trenger arbeidere nye organisasjoner, grunnplankomitéer på fabrikker og arbeidsplasser, som baserer seg på klassekampens metoder og en ubønnhørlig kamp for alle arbeideres behov og nødvendigheter. Samtidig viser den tiltakende hensynsløsheten til styringsklassen og dens stat behovet for at arbeidere adopterer et eget politisk perspektiv og program, som er dedikert til mobiliseringen av arbeiderklassen internasjonalt, i kampen for sosialisme og sosial likhet, og mot krig.

Loading