Toppsjefen for Bank of International Settlements (BIS) har advart om en «ny æra med inflasjon» som vil fordre store og vesentlige endringer i sentralbankers orienteringer.

Agustin Carsens, daglig leder av BIS, verdens sentralbankers paraplyorganisasjon, gjorde det klart i en tale han holdt i Genève på tirsdag at disse endringene vil bli rettet mot arbeiderklassen, der han pekte på økt risiko for en «farlig lønnspris-spiral».

Carstens erkjente at for hans egen del og for andre sentrale bankfolk hadde inflasjonsoppsvinget kommet som en fullstendig overraskelse, og han punkterte med det utsagnet den lenge kultiverte myten at de ledende kapitalistøkonomene og offisielle finansfunksjonærene har en eller annen overlegen kunnskap om de indre sammenhengene i det økonomiske systemet de presiderer over.

«Skiftet i inflasjonens omstendigheter har vært bemerkelsesverdig,» sa han. «Hadde du spurt meg for et år siden om å legge fram de viktigste og mest sentrale utfordringene den globale økonomien står overfor, kunne jeg ha gitt deg ei lang liste, men høy inflasjon ville ikke kommet på lista.»

Samme dagen rapporterte Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling (OECD) at forbrukerprisene i verdens 30 rikeste land steg med 7,7 prosent i februar, sammenlignet med bare 1,7 prosent for et år siden.

Carstens bemerket at nesten 60 prosent av de framskredne landene har erfart prisstigninger på mer enn 5 prosent, den høyeste andelen siden 1980-tallet – med inflasjonen i mer enn halvparten av framvoksende markedsøkonomier på over 7 prosent.

Inflasjonsoppsvinget kan ha vært helt uventet, men når det gjelder håndteringen av det har profittsystemets representanter et ubønnhørlig klasseinstinkt.

Endringen i omstendigheter betyr at en endring i paradigmet er nødvendig, sa Carstens. «Denne endringen fordrer en bredere erkjennelse i fastleggingen av pengepolitiske retningslinjer, og at det å forsterke langsiktig motstandsdyktig vekst ikke kan baseres på gjentatte makroøkonomiske stimulanser, det være seg monetært eller finanspolitisk. Denne veksten kan bare oppnås gjennom strukturelle politiske orienteringer som styrker økonomiens produktive kapasitet.»

Lang erfaring har avslørt betydningen av disse ordene. I en kapitalistøkonomi, basert på jakt etter profitt, betyr å øke «produktiv kapasitet» å utdype angrepene på arbeiderklassen, som med sin arbeidskraft er kilden til all profitt, gjennom en kombinasjon av lønnsnedskjæringer, reduksjon av sosiale utgifter og utviklingen av mer intense arbeidsmetoder.

Carstens indikerte at i hans perspektiv hadde slakke pengepolitiske orienteringer og utvidede statlige utgiftsprogrammer bidratt til å forårsake «påtenningen» av prisene for konsumenter. «Beslutninger om politiske retningslinjer, i det minste over det siste året, kan ha tjent som et springbrett for den raske ekspansjonen.»

Der han bemerket at i henhold til noen beregningsparametre ser arbeidsmarkedene enda strammere ut enn de gjorde pre-Covid, sa han at inflasjonen hadde begynt å påvirke «livskostnaden», og at det var tidlige tegn på at lønnsveksten har blitt mer følsom for inflasjonen i løpet av det siste året. Dette var en tilslørt henvisning til veksten av lønnskamper rundt om i verden.

Ingen ønsker en gjentakelse av 1970-tallet, sa Carstens, og påminte en periode da arbeiderklassens store kamper skaket profittsystemet.

Men de «gode nyhetene» er at sentralbankene er inneforstått med risikoene, og det er klart at «de politisk fastlagte [styrings-] rentene må heves til nivåer som er mer hensiktsmessige for høy- inflasjonsomstendighetene.» Mest sannsynlig er at dette vil kreve at rentene stiger «for å moderere etterspørsel».

Som alltid er disse reseptene formulert i et språk som er innrettet på å skjule deres essensielle klasseinnhold, som om økonomien ikke involverte livene til milliarder av arbeidere, men var ei slags maskin.

Innholdet i hans bemerkninger var at dersom arbeidere slåss for lønnsøkninger for å kompensere dem for tidligere tap, og bestreber seg på å bekjempe dagens steilende inflasjon, da må sentralbankene heve rentenivåene for å få til en lavkonjunktur og få skapt arbeidsledighet. Carstens beskrev dette eufemistisk som «moderering av etterspørsel».

De offisielle representantene for verdens største sentralbank, US Federal Reserve, synger fra samme salmearket. Lael Brainard, et medlem av Feds guvernørstyre, som nå avventer Senatets godkjenning og bekreftelse som Feds nestleder [Vice Chair], utstedte tirsdag en oppfordring for «sterkere» handling om nødvendig for å heve rentene. Hun indikerte at hun også foretrakk en «rask» reduksjon av Feds finansielle eiendeler [‘assets’] på $ 9 billioner.

Der hun talte på en konferanse organisert av Minneapolis-greina av Fed sa hun det var av avgjørende betydning å få ned inflasjonen. Fed ville fortsette å stramme inn sentralbankens monetære politikk både ved å heve rentene og ved å «begynne å redusere balanseregnskapet i raskt tempo, så tidlig som på vårt møte i mai».

Referatene fra Feds møte i mars ble utgitt onsdag og viste at det var en plan under utvikling for å kutte sentralbankens asset-beholdninger med $ 95 milliarder i måneden, fra-og-med neste måned.

Brainards bemerkninger var signifikante både på grunn av hennes stilling, og fordi hun i fjor insisterte på at Fed ikke skulle være for tidlig ute med å trekke tilbake stimulanstiltak.

Der hun fulgte opp Fed-styreleder Jerome Powell påkalt også hun Paul Volcker som, i hans posisjon som Fed-styreleder på 1980-tallet, dreiv rentene til rekordhøyder, som resulterte i en dyp resesjon, for å få knust lønnskravene.

Men Feds forsøk på å gjenopprette økonomisk orden er langt fra noe rolig seilas under betingelser med forverringen av global uro. De som er ansvarlige for å fastsette statens pengepolitiske orienteringer står på den ene siden konfrontert med en arbeidsklasse som på nytt gjør seg gjeldende, og på den andre et skjørt finanssystem forårsaket av kontinuerlige pengeinnsprøytinger.

Jamie Dimon, sjef for JPMorgan, Amerikas største bank, sa i hans årlige brev til aksjonærene utstedt tidligere denne uka, at den amerikanske økonomien står overfor uovertrufne risikoer.

Dimon advarte for at krigen i Ukraina kunne kollidere med inflasjon. Han skrev at disse utviklingstrekkene «presenterer helt forskjellige omstendigheter enn hva vi har opplevd tidligere, og deres konsekvenser kan dramatisk øke risikoene foran oss».

Brevet var i markant kontrast til det tilsvarende fra et år tilbake, da Dimon holdt fram utsikter for en «Goldilocks» økonomi [o. anm.: i betydningen ‘helt riktig’] der det ville bli vedvarende vekst kombinert med en liten oppadgående drift av inflasjon og rentenivåer.

I dag vil Fed kunne flytte rentene høyere enn det markeder forventer – en prosess som ville forårsake «massevis av forstyrrelser og frustrasjoner, og svært volatile markeder».

Krigen i Ukraina sammen med sanksjoner, ville «som et minimum» bremse opp den globale økonomien midt under uro i råvaremarkeder. Ekstra sanksjoner, som han støtter, kunne «dramatisk og uforutsigbart» forverre situasjonen.

«Sammen med uforutsigbarheten om selve krigen og usikkerheten rundt globale forsyningskjeder for råvarer, utgjør dette en potensielt eksplosiv situasjon.»