Perspective

Genocid og krigspropaganda

USAs president Joe Biden erklærte tirsdag at Russland er engasjert i genocid i Ukraina. Påstanden som Biden slengt ut er ei løgn, men den er mer enn det. Det er en politisk provokasjon som bevisst tar sikte på å piske opp et offentlig hysteri, for å legitimere en massiv eskalering av krigen, inkludert USAs fullskala, åpne deltakelse.

Genocid er et ord stemplet med et dyptloddende historisk innhold. Det er ingen alvorligere anklage som kan rettes.

Demolerte kjøretøy langs riksvei 80 «Dødens riksvei», som ble ødelagt da irakiske styrker trakk seg tilbake fra Kuwait, under Operation Desert Storm, den 8. april 1991.

Raphael Lemkin, en polsk jøde og jurist, laget ordet «genocid» i 1944, oversatt til norsk som folkemord – som en kobling av det greske ordet genos (rase eller folk) med det latinske ordet cide (drap) – i hans bok Axis Rule in Occupied Europe [‘Aksemaktenes styre i det okkuperte Europa’]. Både selve ordet og dets påfølgende juridiske kodifisering av FN var uløselig knyttet til Holocaust. Det de allierte styrkene avdekket ved slutten av andre verdenskrig var bevis på den verste forbrytelsen i menneskets historie: Utryddelsesleirer, massegraver, gasskamre, menneskeovnene og haugene av briller, menneskehår og uttrekte gulltenner. Lemkins neologisme [dvs. ny orddannelse] var en bestrebelse på å omfatte denne enormiteten: Nazistenes nøye planlagte utryddelse av europeisk jødedom, 6 millioner drept med industriell effektivitet.

Denne erfaringen påkrevde en presisjon i formuleringen som skulle gi rettskraft og etisk spesifisitet til påbudet «aldri igjen». FN kodifiserte i 1948, i Konvensjonen om forebygging og straff for forbrytelsen genocid, en internasjonal juridisk definisjon av begrepet genocid, dvs. folkemord, som spesifikke forbrytelser «begått med den hensikt å ødelegge, helt eller delvis, en nasjonal, etnisk, rasebasert eller religiøs gruppe, som sådan.»

Forbrytelsene omrammet som Holocaust ble svidd inn i verdens bevissthet. Genocid var den overlagte og systematisk utryddelsen av en befolkning, på grunn av dens rase, etnisitet, nasjonalitet eller religion. Imperialismens og krigens monstrøse forbrytelser ble ved dette tiltaket vektet inn i den folkelige bevisstheten, og forbrytelser som begynte å tilsvare barbariene ble ansett som genocidale. Historien ble gransket på nytt i lys av dette, og det ble funnet at Hitlers forbrytelser var forevaslet i imperiets forbrytelser.

Amerikansk kapitalismes ekspansjon vestover ble næret av jernbanekull og genocidale handlinger. Urbefolkningene i Amerika var hindringer for denne framgangen, og kavaleri og nybyggere utryddet dem systematisk. Loven om Fjerning av indianere, av 1830 – Indian Removal Act – Tåresporet, Sand Creek-massakren, tvangsfjerningen av barn – nedslaktingen av befolkningene Sioux og Cheyenne, Comanche og Yuki. Dette er hvordan «Vesten ble vunnet».

Framveksten av amerikansk imperialisme med erobringen av Filippinene ved forrige århundreskifte, erobringen av en formell koloni i Asia, ble gjennomført på en skala og med en brutalitet som var genocidal. Mer enn 200 000 filippinere ble drept. De ble torturert, deres landsbyer ble brent ned, og befolkningen ble tvunget inn i konsentrasjonsleirer. General Jacob Smith legemliggjorde erobringens brutalitet, da han sa til sine soldater: «Jeg vil at dere skal drepe og brenne ned, jo flere dere dreper og brenner ned, jo mer vil det glede meg.» Massemord var et virkemiddel for kolonierobring.

Hver av de store og vesentlige kolonimaktene holdt grep om deres besittelser med genocidal makt, når de anså det nødvendig. Belgierne sikret seg gummileveranser fra Kongo med tvangsarbeid, lemlestelser, tortur og massedrap. Britene beholdt deres kontroll over India ved hjelp av gjentatte massakrer. Franskmennene underkastet seg Algerie med genocidal vold.

USAs slipping av atombomber over Hiroshima og Nagasaki var genocidale handlinger. Bombingen drepte nesten en kvart million mennesker, det overveldende flertallet av dem sivile. Det er ikke til å benekte at rase var en kritisk faktor. I USA ble amerikanske statsborgere av japansk herkomst fengslet i interneringsleirer. «Japser» var annerledes ble det ofte hevdet, og de ville ikke overgi seg med mindre man drepte hver eneste én av dem. Hundretusener – leger, skoleelever, bestemødre – ble brent opp i atomeksplosjonene; titusenvis flere døde en pinefull død av stråleforgiftning.

Den amerikanske styringsklassen opprettholdt sitt hegemoni i den kalde krigen ved å bistå til, og føre tilsyn med blodsutgytelser rundt om i verden, ofte av genocidale dimensjoner. Indonesias diktator Suharto kom til makten i 1965 gjennom nedslaktingen av hundretusenvis av medlemmer av Det indonesiske kommunistpartiet. USA koordinerte dette massemordet, holdt oversikt over framgangen og besørget radiokommunikasjon til de militære og paramilitære enhetene som utførte myrderiene. Kommunister og påståtte kommunister ble hakket i hjel med macheter, og deres lemlestede lik tilstoppet elvene på Sumatra, Java og Bali.

Da FN-konvensjonen om folkemord – UN Convention on Genocide – ble sluttført i 1948 ville ikke USA undertegne, og gjorde det heller ikke på ytterligere førti år. Det var en nervøs bevissthet om at det kunne reises anklager mot USA for landets kriger i Korea og Vietnam, for teppebombingen av Laos og Kambodsja, og for bruken av Agent Orange og napalm. I 1988, da Washington endelig undertegnet konvensjonen mot genocid, var det med forventning om at USA ble innvilget immunitet mot straffeforfølgelse for genocid, med mindre den amerikanske nasjonale regjeringen autoriserte det.

De tretti siste årene har bevitnet det amerikanske imperiets uavbrutte forbrytelser i Midtøsten og Sentral-Asia. Sykehus og landsbyer ble bevisst bombet. Byer ble redusert til grus. Økonomiske sanksjoner sultet hundretusenvis av barn til døde, og droneangrep drepte dem der de lekte. En gang stolte sivilisasjoner står igjen som hjemsøkte ruiner, plukket bare av krigens hunder.

Det eneste plausible forsvaret som Bush, Obama og Trump kunne mønstre om de skulle bli anklaget for genocid er at selv om de startet og drev aggresjonskriger, som drepte over én million irakere og hundretusenvis av afghanere, anså de menns, kvinners og barns død som et anvendelig virkemiddel for et formål, og ikke som et mål i seg selv. Deres handlinger er unektelig genocidale.

Biden står i front for denne blodgjennomtrukne makten og beskylder Russland for genocid. Anklagene sammenblander og forvrenger bevisst både de dagsaktuelle fakta og den historisk etablerte juridiske definisjonen.

Biden peker på spesifikke hendelser – lik i gatene i Mariupol, bombingen av en togstasjon – som vil kunne være krigsforbrytelser, men som fordrer etterforsking. Verken de nøyaktige detaljene eller utøveren er foreløpig fastslått. Ingen bevis overhodet har blitt presentert for at Putin har til hensikt å utrydde det ukrainske folket.

Ingenting som har funnet sted i Ukraina kan måles på skalaen av genocid som ble etablert av nazistene og USA og andre imperialistmakter. Bidens beskyldning bagatelliserer Holocaust og begår vold mot historien.

Bidens beskyldninger om genocid er ikke den retoriske forstrekkelsen av moralsk indignasjon. De er den bevisste og hensynsløse eskaleringen av konflikten i tjeneste for amerikansk imperialismes interesser, og de har siktene rettet mot Washingtons fiender.

Washington roper genocid når Russland bomber Kiev, men ikke når Saudi-Arabia slipper amerikanske våpen på Jemen, og dreper mer enn 377 000 mennesker. Biden anklager Kina for genocid for behandlingen av uigurene, men han sier ikke ett ord om Israels systematiske ødeleggelse av palestinerne.

Grusomhetshistoriene fortalt av Washington og de gjentatte, grunnløse beskyldningene om genocid forteller oss langt mindre om selve hendelsene, og langt mer om krigsfeberen som er årsak for imperialistmaktenes krampetrekninger. Når først genocid er påberopt, da er det ingen ytterligere mulighet for retorisk eskalering.

USA forbereder for direkte militærkonflikt med Russland. Biden snakker om genocid – og visker ut smertelig ervervede juridiske, historiske og moralske distinksjoner – for krigspropagandaformål. Russere – som ikke har noe ansvar for deres regjerings handlinger – er nå stigmatiserte, utestengte fra internasjonale konkurranser, truet og trakassert internasjonalt.

Biden dyrker i en umiskjennelig forstand en genocidal sinnstilstand, preget av irrasjonelt hat og påkallingen av syndebukker, på grunnlag av nasjonalitet. Bidens falske bruk av dette begrepet setter i bevegelse en global krig som kan vise seg å bli genocidal, der gjenstand for genocidet er selve menneskeheten.

Loading