De spontane og uanmeldte streikeaksjonene på tvers av 16 plattformer i britisk sektor av Nordsjøen i forrige uke [engelsk tekst] ble sist helg avsluttet, ifølge de to hovedkontraktørene som opererer riggene for olje- og gass-selskapene.

Selskapet Wood hevdet at deres arbeidere avsluttet den uoffisielle streikeaksjonen sist fredag kveld. Bilfinger UK, som bar hovedtyngden av arbeidsnedleggelsene, rapporterte at alle arbeidere hadde returnert til deres stillinger innen lørdag kveld. Ifølge en av arrangørene deltok tusenvis av arbeidere i arbeidsnedleggelsene.

Aksjonen startet tirsdag kveld i forrige uke og bredte seg raskt. Den utviklet seg helt utenfor kontroll av fagforbundene Unite, GMB og RMT, som er en del av en tariffavtale med fjorten kontraktører gjennom avtaleverket Energy Services Agreement (ESA). ESA setter minimumsstandarder for lønninger og vilkår for 5 000 offshorearbeidere. Dens prioriteringer er å sikre stabilitet og sikkerhet «for industri og investorer» og «bærekraft for forsyningslinjer».

De streikende forlangte en «lønnsrevolusjon». Av essensiell betydning er meldingen sirkulert av arrangørene som sa at handlingen ikke var rettet mot ett selskap, men mot «industrien som helhet, over hele verden».

Lønnsforhandlinger de siste årene har vært preget av fraværet av noen som helst lønnskrav fra fagforbundenes side. I motsetning til dette hadde de som var involvert i arbeidsnedleggelsen utarbeidet et konkret krav om en økning på £ 7 i basistimelønna. De forklarte at lønningene hadde stagnert eller gått ned, mens prisene har steget.

De streikende påpekte profittene energigigantene og kontraktørene hentet ut av deres arbeidskraft, og refererte til gjeldende pris på et fat olje, som har steget til over $ 100. Blant de installasjonene som ble rammet av streikeaksjonen var oljeplattformene ETAP og Clair Field som er operert av BP, et selskap som har rapportert en forventet profitt i år på £ 15,5 milliarder [NOK 186,64 milliarder].

Hva var så responsen til de offisielt anerkjente fagforbundene på denne besluttsomme intervensjonen fra arbeiderne for å reversere kollapsen av deres levestandarder?

Unite, GMB og RMT meldte ikke engang en offisiell pressemelding for å rette oppmerksomhet på denne viktige kampen, eller for å oppfordre til solidaritet, og bidro til å pålegge en medieblackout av streikeaksjonen.

Hva angår Unite og GMB, var mediesitatene de besørget i sin helhet innrammet av synspunktet om hvordan arbeidskampen kunne ha vært forhindret, med bruk av ledelsens språkformuleringer og referanser til «arbeidsuro» og «harme», for å beskrive den spontane arbeidsnedleggelsen.

Etter å ha innrømmet uvitenhet om arbeidernes lengestående innsigelser steppet Unite inn for å sette en stopper for spontanstreiken. Fagforbundet refererte til Bilfinger UKs samtykke til å undertegne ESA, som et påskudd for å oppfordre til en gjenopptakelse av arbeidet, i en uttalelse utstedt i fellesskap med selskapet.

Bilfinger UK truet deretter umiddelbart med å utstede varsler om oppsigelse med mindre arbeiderne innen fredag ettermiddag besørget en forpliktelse om at de gjenopptok arbeidet. Etter å ha stilt sitt ultimatum snudde selskapet virkeligheten på hodet, og uttalte at det etterforsket trusler og intimideringer – angivelig fra arbeidere mot dem som nektet å videreføre den uoffisielle streikehandlingen. «Enhver ansatt som blir funnet å ha framsatt slike trusler vil bli gjenstand for disiplinærtiltak, opp til og inkludert oppsigelse,» advarte selskapet.

Unite’s oppfordring til riggarbeiderne om sette deres tillit til ESA-avtalen har ikke blidgjort de streikende. Energy Voice rapporterer at de har sett tre kjernekrav utarbeidet av representanter for arbeidsstyrken på plattformene Clair, Clair Ridge, ETAP og Glen Lyon, som har blitt presentert for Bilfinger UK. De hevder at kravet om £ 7 mer i grunntimelønna er til forhandling, men at «symboltiltak på £ 1 i timen osv.» er uakseptable. Inkludert i kravene er en nekting av å delta i ESA, og at alle de involverte i den uoffisielle streikeaksjonen skal betales. Bilfinger UK uttalte at de skulle ha et svar klart innen onsdag (i går).

Tvisten er foreløpig avsluttet gjennom en kombinasjon av intimideringer fra ledelsen og direkte samspill med selskapene fra Unite’s og de andre fagforeningenes side, for å pålegge arbeiderne isolering. Ingen av de vesentlige kravene fra arbeiderne som iscenesatte aksjonen har blitt oppfylt.

For at riggarbeiderne skal komme seg videre må en appell gjøres av dem som lanserte spontanaksjonen til de 5 000 offshorearbeiderne som omfattes av fagforbundene Unite, GMB og RMT. Deres isolasjon av streiken er del av fagorganisasjonenes politifunksjon overfor arbeidere gjennom ESAs korporatistiske oppsett.

Den besluttsomme handlingen som ble tatt mot Nordsjø-riggene, for å kreve en omfordeling av selskapenes rikdommer for å beskytte levestandardene til dem som produserer profittene er et kraftfullt uttrykk for et sentiment som deles langt utenfor offshore-energi-industrien. Det setter arbeidere, som strever for enhet og mobilisering av deres sosiale styrke, opp mot selskaps- og finanseliten, og på en kollisjonskurs med fagforeningene.

Unite-generalsekretær Sharon Graham har ikke hatt ett ord å si offentlig om den uoffisielle streikebølga på riggene, der fagforbundet faktisk handlet for å stenge den ned. Det kultiverte bildet i media av at hun overvåker en gjenfødelse av fagforeningene funksjon og surfer på ei bølge av lønnsseire, er ment å skjule den virkelige rollen hun har utført som den overordnede brannmesteren for industrien, på vegne av Johnson-regjeringen og arbeidsgiverne, for å legge lokk på streikebølga.

I april uttalte Graham i hva angår lønnsøkninger: «Der arbeidsgivere kan betale, der bør de.» Dette besørger påskudd for selskapene til å påberope seg fattigdom, med Unite som forsvarer «smale profittmarginer» på deres vegne. Det er hva Unite gjorde for å presse bussjåførene til en avtale under inflasjonsnivået, og få avsluttet streikeaksjonen mot Arriva London South [engelsk tekst] konfrontert med sjåførenes betydelig motstand.

Unite har jobbet hardt for å undertrykke arbeidernes kamp for lønnsøkninger i den svært lønnsomme energisektoren. I november i fjor avlyste fagforbundet streikeaksjoner fra 400 arbeidere for å presse gjennom en avtale under inflasjonsraten, i år på 6,2 prosent, ved det nest største oljeraffineriet i Storbritannia, ved Stanlow, som drives av Essar Oil UK. Ved det største oljeraffineriet i landet, ved Fawley, suspenderte fagforbundet streikeaksjoner fra 100 arbeidere mot tre av kontraktørene til ExxonMobil, som eier anlegget. Raffineriarbeiderne har avslått et lønnstilbud på 2,5 prosent for to år, og krever rettigheter til sykelønn.

Unite stanset ved slutten av april den offisielle arbeidslivsaksjonen [engelsk tekst] som startet ved begynnelsen av måneden, etter at en av fagorganisasjonens egne representanter ble suspendert sammen med hans arbeidskolleger ved raffineriet for å nekte å krysse streikevakta. Unite gikk inn i bakromsforhandlinger i stedet for å risikere en utvidelse av tvisten i opposisjon til trakasseringen av deres egen representant. Fagforbundet har nå varslet en ytterligere serie selektive streiker fra den 9. juni, men har enda ikke rapportert om at disiplinærtiltakene er opphevet.

Fagforbundet har ikke fremmet noen lønnskrav selv om det uttrykker seg indignert mot «det skittent rike» ExxonMobil. Den amerikanske oljegiganten rapporterte i februar profitter for fjerde kvartal i fjor på $ 8,87 milliarder (NOK 75,86 milliarder), styrket av doblingen av naturgassprisene siden 2020 og en økning på 80 prosent i oljeprisen.

Den uoffisielle streikeaksjonen på riggene i britisk sektor av Nordsjøen må bli grunnlaget for dannelsen av et nettverk av grunnplankomitéer: Genuine kamporganisasjoner som bryter ned seksjonsbarrierene mellom offshore- og fastlandsarbeidere, ansatte hos kontraktører og dem som er direkte ansatt av energiselskapene. Disse grunnplankomitéen vil kunne nå ut til oljearbeidere over hele kloden, inkludert de 500 Chevron-arbeiderne [engelsk tekst] i USA som har tilbrakt to måneder på streikevakter og har sett deres streikelønninger tilbakeholdes av deres fagforbund United Steelworkers Union (USW).

Denne nøkkelsektoren av arbeideres kollektive makt kan samles til å forsvare deres levestandarder gjennom et angrep på den obskøne profitten og rikdommene til olje- og gass-selskapene.