Imperialismens stedfortrederkrig mot Russland i Ukraina er resultat av imperialistmaktenes flere-tiår-lange bestrebelser for å bringe den tidligere Sovjetunionens territorier under deres direkte kontroll, og representerer et kvalitativt nytt stadium i framveksten av en ny verdenskamp mellom imperialistmakter for omfordelingen av verdens ressurser.
World Socialist Web Site bemerket i sin nylige analyse av kritisk viktige mineralers rolle for de geostrategiske og økonomiske målene for imperialismens pådriver for å underlegge seg Russland gjennom krig:
Det å stykke opp Russland og underlegge landet amerikansk kapitals dominans ville være et strategisk mellomtrinn i den amerikanske styringsklassens bestrebelser for å påtvinge verden et «nytt amerikansk århundre», gjennom mer bredt å underordne Kina og Eurasia til sine mål. Ressurser spiller en rolle i dette. Midt under det vedvarende behovet for olje og naturgass, så vel som det raskt voksende behovet for kritisk viktige mineraler, blir Russland ansett som en essensiell landmasse med et stort utvalg av naturrikdommer.
Dersom krigen mot Russland er et «mellomtrinn» til krig mot Kina, blir kontrollen over Svartehavet ansett som et mellomtrinn for oppstykkingen av Russland. Denne artikkelen vil gjennomgå den kritisk viktige betydningen av Svartehavsregionen, der denne krigen finner sted, fra et geostrategisk og økonomisk standpunt.
Svartehavsregionens geostrategiske betydning
Det å få direkte tilgang til den tidligere Sovjetunionens ressurser, som var stengt for imperialismen i syv tiår etter Oktoberrevolusjonen i 1917, har nå i flere tiår vært et hovedmål for imperialistmaktene. Svartehavsregionen, som danner en forbindelse mellom Øst- og Sørøst-Europa, Russland, Kaukasus og Midtøsten, er i denne sammenhengen av strategisk betydning.
For amerikansk imperialisme, som allerede var midt i en langtrukken økonomisk og politisk nedgang, framstod oppløsingen av Sovjetunionen og det stalinistiske byråkratiets gjenoppretting av kapitalismen som en gave fra himmelen. Den amerikanske styringsklassen proklamerte, beruset av triumfalisme, 1991 som det «unipolare øyeblikk». Pentagon fastslo i et strategidokument fra 1992 at USAs strategi «nå på nytt må fokusere på å utelukke framveksten av enhver potensiell framtidig global konkurrent».
Zbigniew Brzezinski, en av de mest innflytelsesrike utenrikspolitiske rådgiverne i Washington i det siste halve århundret, utdypet i hans bok The Grand Chessboard den prinsippielle betydningen av det geostrategene kaller «Eurasia» – landmassen som utgjøres av Europa og Asia – for USAs desperate bestrebelser for å bevare sitt globale hegemoni.
Innen Eurasia identifiserte Brzezinski det han kalte «det eurasiske Balkan», som regionen der de vesentlige konfliktene for kontrollen over hele Eurasia ville finne sted. Brzezinski skrev at denne regionen strakte seg «fra Krim i Svartehavet rett østover langs Russlands nye sørlige grenser, helt til den kinesiske provinsen Xinjiang, deretter ned til Det indiske hav og derfra vestover til Rødehavet, så nordover til det østlige Middelhavet, og tilbake til Krim.»
Nesten alle de 25 statene omrammet av denne regionen, fortsatte han, er «etnisk så vel som religiøst heterogene, og praktisk talt ingen av dem [er] politisk stabile. … Denne enorme regionen, ridd av flyktig hat og omgitt av konkurrerende mektige naboland, vil sannsynligvis bli en eneste stor slagmark, både for kriger mellom nasjon-stater, og mer sannsynlig, for langtrukken etnisk og religiøs vold.»
Brzezinskis bok var ikke så mye en «forutsigelse», men snarere et omriss av amerikansk imperialismes fundamentale strategiske målsettinger og betraktninger. Den regionen han kalte «det eurasiske Balkan» har faktisk de siste tiårene blitt snudd på hodet, gjennom en kombinasjon av amerikanske bombeangrep og invasjoner, og den systematiske underbyggingen av borgerkriger og etniske stridigheter.
Først med USAs invasjon av Irak i 1991, deretter invasjonen av Afghanistan i 2001, og så den andre invasjonen av Irak i 2003, har det også involvert store imperialistintervensjoner gjennom dronekrig og andre virkemidler for krigføring i Pakistan, og mange andre land. Gjennom hele 1990-tallet underbygget også USA og Tyskland etniske konflikter i det tidligere Jugoslavia, som i 1999 kulminerte med NATOs brutale bombing av Serbia.
Mer nylig har den geostrategisk betydningsfulle Xinjiang-provinsen i Kina, som grenser til Russland og Kasakhstan, blitt et sentralpunkt for amerikanske provokasjoner mot Kina, og bestrebelser for å destabilisere og få brutt i stykker landet. Også i Russland har underbyggingen av separatisttendenser og regionalistiske og politiske konflikter innen styringsoligarkiet, med det endelige mål å få stykket opp landet, vært en sentral komponent for amerikansk politisk orientering.
Svartehavsregionen, den vestlige enden av dette «eurasiske Balkan», har vært fokuspunktet for både NATOs utvidelse og flere av Washingtons kuppoperasjoner. Inntil de stalinistiske byråkratiene i årene 1989 til 1991 gjenopprettet kapitalismen i Sovjetunionen og i hele Øst-Europa, var Svartehavsregionen stort sett utenfor imperialismens direkte kontroll. Bare én av statene som grenser til Svartehavet, Tyrkia, var NATO-medlem.
Dette endret seg fullstendig med Sovjetunionens ødeleggelse i 1991. I dag, etter tre tiår med NATOs vedvarende utvidelse østover, er alle stater som grenser til Svartehavet, med unntak av Russland selv, enten medlemmer av NATO (Tyrkia, Romania, Bulgaria) eller de har stort sett blitt integrert inn i alliansen i alt annet enn det reint formelle, etter amerikansk imperialismes massive inngrep i deres politiske orienteringer (Ukraina, Georgia.)
Disse operasjonene inkluderte, i tillegg til NATOs utvidelse til Svartehavet og Østersjøen, «fargerevolusjonene» i 2003 og 2004-2005 – USA-sponsede kupp basert på mobiliseringen av sjikt av den privilegerte middelklassen, og deler av oligarkiet – som fant sted henholdsvis i Georgia og Ukraina.
Georgia provoserte i 2008 fram en krig med Russland, med støtte fra Washington, over de to utbryterregionene Sør-Ossetia og Abkhasia, på den østlige kysten av Svartehavet.
Disse operasjonene kulminerte med 2014-kuppet i Kiev, som ble sterkt støttet av Tyskland og USA, og ble gjennomført av høyreekstreme militser, som Høyre Sektor, og av en seksjon av det ukrainske oligarkiet, den gangen ledet av «sjokoladeoligarken» Petro Porosjenko.
Disse åpenlyse trekkene for å omringe Russland utløste frykt i Kreml for at Svartehavet skulle bli omgjort til en «NATO-innsjø». Dette har faktisk vært en målsetting for Washington, spesielt fordi de er fullt inneforestått med de militære og økonomiske konsekvensene som en full NATO-kontroll over Svartehavet vil bety for Russland.
Svartehavsregionens militære betydning i konflikten med Russland
Ben Hodges, en pensjonert US Army-offiser og tidligere kommanderende general for US Army i Europa, uttalte nylig rett ut at USAs mål i denne stedfortrederkrigen består av «endelig å knekke ryggen på Russlands evne til å projisere makt utenfor Russland, til å kunne true Georgia, true Moldova, og true våre baltiske allierte.»
Det å få undergravd Kremls posisjon i Svartehavsregionen er avgjørende viktig for å oppnå denne målsettingen.
Alton Buland, direktør for europeiske politiske orienteringer i det amerikanske forsvarsdepartementet [Pentagon], har beskrevet Svartehavet som «Russlands geostrategiske tyngdepunkt» og landets «port mot sør, porten til Midtøsten [og] ... porten til Asia».
Det er gjennom Svartehavet og via stredene Bosporos og Dardanellene at Russland har tilgang til Middelhavet. Denne tilgangen er imidlertid svært usikker ettersom Bosporos og Dardanellene kontrolleres av Tyrkia, et NATO-medlem, som Russland har en veldig anspent relasjon til. (Kontrollen over Bosporos og Dardanellene var et sentralt mål for Det russiske imperiet vis-a-vis Det osmanske imperiet i den første verdenskrig.)
** image 5; caption: Bosporus-stredet (rødt), og stredet ved Dardanellene (gult) [Kilde: User:Ineriot / CC BY-NC-SA 4.0]
Svartehavsstatenes nærhet til Russland betyr også at store deler av det europeiske Russland, der hoveddelen av landets befolkning er bosatt, lett kan bli målrettet av amerikanske sjø- og landbaserte mellomdistansemissiler, utplassert i Ukraina eller i hvilket som helst annet NATO-medlemsland i regionen, som Romania eller Bulgaria.
Russland har i denne konteksten gjort sin posisjon i Svartehavet til en vesentlig militær prioritet, spesielt i løpet av de ti siste årene. Av seks militærbaser som Russland etter 1991 beholdt fra den tidligere Sovjetunionen, er tre lokalisert ved Svartehavet, deriblant landets marinehavn ved Svartehavet på Krim, halvøya i Svartehavet som Russland annekterte i 2014 etter det vestlig orkestrerte kuppet i Kiev. US Naval War College observerte i 2019 at annekteringen av Krim muliggjorde for Russland å gjenopprette landets «maritime dominans i Svartehavet».
Russlands militærbase på Krim er betydningsfull ikke bare i konflikten med Ukraina. Det er også punktet hvorfra Kreml kontrollerer sine militære operasjoner i Syria, der det har rast en borgerkrig siden 2011, og en de facto stedfortrederkrig mellom USA og Russland, som har støttet Assad-regimet mot den USA-støttede islamistiske opposisjonen.
Det å få kuttet Russland av fra Svartehavet og dermed Middelhavet, vil derfor i vesentlig grad undergrave landets posisjon i Midtøsten, så vel som i Nord-Afrika hvor Russland fortsatt har betydelige økonomiske og militære interesser, da særlig i Libya, som har blitt kastet ut i en borgerkrig av NATO-angrepet på landet i 2011.
Vel vitende om Svartehavets geostrategiske og militære betydning for Russland har NATO i løpet av de siste årene iscenesatt flere provokasjoner der, også under det umiddelbare oppløpet til den russiske invasjonen av Ukraina.
Dette har omfattet de massive Sea Breeze-marinemanøverne i Svartehavet i 2021, som involverte rekordantallet 32 land, 5 000 tropper, 32 skip og 40 fly. Dette innebar også flere provokasjoner, blant annet fra Storbritannias side, som i juni 2021 sendte et krigsskip inn i farvann Russland gjør krav på utenfor Krim, som fikk det russiske flyvåpnet til å slippe ei bombe i destroyerens kurs. USA sendte også provoserende flere krigsskip inn i Svartehavet både våren og høsten 2021, vel vitende at Kreml anså dette som ei «rød linje», med tanke på landets nasjonale sikkerhetsinteresser. NATO hadde i februar 2022 18 krigsskip utplassert i Svartehavet.
Storbritannia oppfordret i forrige måned om en NATO-ledet marineintervensjon i Svartehavet mot Russland, for å «beskytte cargoskip som frakter ukrainsk korn» under dekke av et «humanitært oppdrag» for å avverge en global sultkrise. Ankara har imidlertid siden begynnelsen av den russiske invasjonen av Ukraina stengt stredene ved Dardanellene og Bosporos, fra Egeerhavet til Svartehavet, både for Russlands og NATOs krigsskip.
Hellas har, selv om det ikke grenser direkte til Svartehavet, men er NATO-medlem, de siste årene blitt et stadig mer sentralt land i USA-NATOs planer for Svartehavsregionen. Den greske havnebyen Alexandroupoli i det nordlige Egeerhavet har blitt forvandlet til en viktig amerikansk base og oppmarsjområde. Siden Ankaras stenging av stredene inn til Svartehavet, har byen blitt anvendt for militære leveranser til Ukraina i NATO-krigen mot Russland.
«Korn, oljefrø og mineraloljer»: Rørledninger og Svartehavsregionens økonomiske ressurser
Svartehavsregionen var et sentralt krigsteater i begge verdenskrigene på 1900-tallet. Spesielt tysk imperialisme forsøkte å få brakt regionen, og spesielt Ukraina, under sin direkte kontroll. Den tyske historikeren Christian Gerlach, som bemerket parallellene mellom tyske krigsmål i begge verdenskrigene, skrev at nazistenes okkupasjonspolitikk i den tidligere Sovjetunionen – som resulterte i minst 27 millioner døde – var fokusert på utbyttingen av noen få råvarer: «korn, oljefrø og mineraloljer.» (Christian Gerlach: Krieg, Ernährung, Völkermord. Deutsche Vernichtungspolitik im Zweiten Weltkrieg, Zürich 2001, s. 14)
Amerikansk og tysk imperialismes krigspolitikk i dag, som er fundamentalt innrettet mot å underlegge seg hele regionen på nytt, og transformeringen av den til imperialistmaktenes koloniale vedheng, står i denne tradisjonen.
Landbruk
Matkrisen utløst av krigen har framhevet Svartehavsregionens sentrale betydning for det globale kornmarkedet. Hele regionen, og spesielt Russland og Ukraina, regnes faktisk som «brødkurva» ikke bare for Europa, men for store deler av Afrika og Midtøsten.
Ukrainas største eksportprodukter er alle relatert landets landbruksindustri. I 2020 var lista toppet av oljefrø (som stod for 10,1 prosent av eksportene, til en verdi av $ 5,32 milliarder), etterfulgt av mais (9,29 prosent, eller $ 4,89 milliarder) og hvete (8,76 prosent, eller $ 4,61 milliarder.)
Russland var i 2021 verdens ledende eksportør av hvete. Landet står også for 2,3 prosent av verdens marked for mais. Sammen med Ukraina er Russland også en ledende produsent og eksportør av solsikkeolje, så vel som av bygg. Romania er også en vesentlig produsent av landbruksprodukter. Romania var i 2021 Europas største produsent av både mais og solsikker, og var blant EUs fem øverste produsenter av hvete- og soyabønner.
Kontroll over disse ressursene lover enorme profitter, spesielt i tider med matkriser da landbruksgigantene kan engasjere seg i massive spekulasjoner om priser for mais og andre kornprodukter. Den globale matvaregiganten Cargill, et av verdens største selskaper og ett av fire som kontrollerer over 70 prosent av det globale landbruksmarkedet, oppnådde allerede i fjor $ 5 milliarder i profitter av en omsetning på $ 134 milliarder. Cargill-familiens samlede formue steg under pandemien gjennomsnittlig med $ 120 millioner dagen, og er nå satt til å vokse betydelig mer gitt de rekordhøye matvareprisene.
Gass og olje
Svartehavsregionen er i tillegg til dens egne enorme landbruks- og råstoffressurser, av essensiell betydning for Russlands oljeeksporter, og for transporten av olje- og gassreserver fra Kaukasus og Sentral-Asia.
En Carnegie Foundation-analyse, ei Washington-basert tankesmie, observerte i 2021: «Svartehavet er en viktig handels- og transporthovedåre for Russland. Både Russland og sentralasiatiske land er svært avhengige av den russiske havna Novorossiysk, for deres eksporter på kjøl av korn og olje.»
Så langt fra å være noe «imperialist»-land er Russland, for alle formål og hensikter, framfor alt et land som er råvareleverandør for verdensøkonomien. Olje og gass, i tillegg til kull og andre mineraler, er Russlands viktigste eksportprodukter. Råolje og raffinerte petroleumsprodukter utgjorde til sammen 37 prosent av Russlands eksporter (til en verdi av mer enn $ 74,4 milliarder), etterfulgt av petroleumsgass (6 prosent av eksporten, til en verdi av nesten $ 20 milliarder), gull (5,67 prosent, til en verdi av $ 18,7 milliarder), kull (4,4 prosent, til en verdi av $ 14,5 milliarder), platina (3,2 prosent, til en verdi av $ 10,5 milliarder), og deretter på lista er hvete.
Havneanlegget Novorossiysk, ved Russlands Svartehavskyst, er landets største enkelthavn, og landets tredje viktigste knutepunkt for eksport av råolje. Ifølge EIA passerte 459 000 fat olje hver dag i 2020 gjennom havna i Novorossiysk.
Gitt landets ekstremt høye avhengighet av olje- og gasseksport vil det å kutte Russlands tilgang til Svartehavet og Middelhavet være den økonomiske ekvivalenten av å «knekke ryggen» på landet.
Svartehavet er også kritisk viktig for tilgangen til ressursene i Sentral-Asia og Kaukasus.
Etter ødeleggelsen av Sovjetunionen kom energiselskapenes direktører i flokk og følge til regionen, for å forhandle lukrative kontrakter med de tidligere stalinistiske byråkratene-nå-blitt-oligarker, for tilgangen til disse ressursene. Som World Socialist Web Site bemerket i 1999 [engelsk tekst] var et sentralt mål for de imperialist-utløste krigene på Balkan på 1990-tallet å etablere tilgang til Det kaspiske hav, beliggende øst for Svartehavet, som var forstått å være hjemstavn for verdens største uutnyttede oljereserver, anslagsvis 17 til 33 milliarder fat olje, og 232 billioner kubikkmeter gass.
Siden Det Kaspiske hav er landlåst ble spørsmålet om rørledningsinfrastruktur sentralt for kontrollen over disse ressursene. Fram til i dag er Russlands rørledninger sentrale, selv om de ikke lenger besørger eksklusiv tilgang til disse ressursene, og de går alle gjennom Svartehavet. Den kaspiske rørledningen, operert av et multinasjonalt konsortium som inkluderer både russiske statseide selskaper og den amerikanske energigiganten Chevron, transporterer olje fra oljefelt i Kasakhstan, såvel som fra russiske felt i den kaspiske regionen, til den russiske Svartehavshavna i Novorossiysk, og derfra sendes oljen på tankskip ut over hele verden.
USA og EU har i løpet av de to siste tiårene presset på for å få satt en stopper for forskjellige andre rørledningsprosjekter, som ville ha gått gjennom Svartehavet og passert utenom Ukraina. Samtidig har de fulgt opp rivaliserende prosjekter, som har som mål å knytte EU direkte til gass- og oljefelt i den kaspiske regionen og Sentral-Asia.
Følgelig har USA pushet, med $ 4 milliarder, Baku-Tbilisi-Ceyhan-rørledningen (også kjent som BTC-rørledningen), som leverer olje fra Aserbajdsjan over Georgia til Tyrkia, og går utenom Russland. Rørledningen har vært en viktig faktor [engelsk tekst] for amerikanske operasjoner i Georgia, der Washington i 2003 finansierte et kupp, og i 2008 oppildnet til en krig med Russland.
Disse rørledningskrigene har også innebært også torpederingen av rivaliserende russisk-støttede prosjekter. Det største av dem, bortsett fra de russisk-tyske Nord Stream-rørledningene, var prosjektet South Stream-rørledningen [engelsk tekst] til en verdi av $ 50 milliarder, som skulle transportere russisk gass fra Svartehavskysten gjennom Bulgaria, Serbia og Ungarn til Østerrike, via den ene ruta, og gjennom Hellas til Italia, via ei annen. Med en årlig kapasitet på 63 milliarder kubikkmeter ville rørledningen ha dekket en tiendedel av Europas totale gassbehov på den tiden. Kreml ble i 2014 tvunget til å avbryte prosjektet, rett etter kuppet i Ukraina.
Disse rørledningskrigene har tre hovedmål:
For det første, imperialistmaktene prøver å få direkte kontroll over den tidligere Sovjetunionens enorme ressurser, og å forhindre at Russland, men også Kina, som har økt sin økonomiske involvering i regionen betydelig, skal kunne kontrollere dem.
For det andre, imperialistmaktene sikter også på å underminere den russiske økonomien, som er sterkt avhengig av denne olje- og gasseksporten, og i forlengelsen, også Putin-regimet.
Og for det tredje, rørledningskrigene er innrettet på å besørge imperialistmaktene, og spesielt USA, en geostrategisk fordel, i olje- og gasselskapenes konkurranse om markedsandeler.
USA, som tidligere var verdens største netto gassimportør, har gjennom utvinningen av skifergass [‘shale gas’], blitt en stor gasseksportør, og konkurrerer nå direkte med Russland om det europeiske markedet. I januar 2022, rett før den russiske invasjonen av Ukraina, passerte USAs eksport av flytende naturgass (LNG) til Europa i volum, for første gang Russlands leveranser via gassrørledninger. Som respons på innledningen av krigen i Ukraina skrotet Tyskland nesten umiddelbart den russisk-tyske gassrørledningen Nord Stream 2, samtidig som Det hvite hus kunngjorde en økning av USAs LNG-forsendelser til Europa, fra 22 til 37 milliarder kubikkmeter.
Amerikanske skifergass-selskaper opplevde allerede for første kvartal i år et flerfoldig sprang i profitter: Pioneer Natural Resources økte sine profitter med en faktor på fem, og Continental Resources mer enn tredoblet sine.
Konflikten med Kina i Svartehavsregionen
Mens Russland har vært hovedmålet for imperialistintervensjonen i Svartehavsregionen, har rivalisering med Kina i løpet av de siste tiårene også blitt en sentral vurdering for både USA og EU.
For Kina er Svartehavsregionen den enkleste og raskeste forbindelsen mellom Øst-Asia og Europa. Belt and Road Initiative (BRI), opprinnelig tenkt som et infrastrukturprosjekt til $ 40 milliarder, er planlagt å gå gjennom Kaukasus og Øst-Europa, deriblant gjennom Aserbajdsjan, Ukraina, Georgia og Tyrkia. BRI har gjort svært langsomme framskritt de siste årene. Ikke desto mindre har Kina utviklet betydelige økonomiske relasjoner med mange land i regionen, særlig Ukraina, som i 2017 sluttet seg til BRI.
Kina ble i 2019 Ukrainas viktigste handelspartner, og degraderte da Russland til plass nr. 2. Ukraina har også blitt Kinas nest største leverandør av mais og landets største leverandør av våpen. President Volodymyr Zelenskyj uttalte tidlig i 2021 at han håpet hans land ville bli «ei bru til Europa for kinesisk business».
Kinas voksende rolle i Ukraina har imidlertid vært en vesentlig torn i øyet spesielt for USA, og Washington har intervenert kraftig for å underminere det voksende økonomiske samarbeidet mellom Ukraina og Kina. Følgelig, da USA våren 2021 støttet Kievs provokasjoner mot Russland i Svartehavet, kansellerte den ukrainske regjeringen i siste øyeblikk en multimilliarder-avtale som ville ha tillatt Kina å overta det ukrainske selskapet Motor Sich, en av verdens største produsenter av motorer for fly og helikoptre, på grunn av et massivt press fra Washington, og til betydelige kostnader for den ukrainske regjeringen.
Men også EU ser på Kinas voksende innflytelse i regionen som en utfordring for sine egne økonomiske og strategiske interesser, som de europeiske imperialistmaktene i tiltakende grad bestreber seg for å hevde uavhengig av Washington.
En nylig analyse fra den EU-baserte tankesmia Global Security bemerket:
«USA er involvert i [Svartehavs] regionen for å motvirke Russlands geopolitiske og energibaserte interesser, i tillegg til å begrense Kinas tiltakende innflytelse, landets BRI, og den kinesiske Digitale Silkeveien, utført gjennom utviklingsbistand, militærstøtte med dødelige våpen, og støtte for Three Seas Initiative (3SI), og Clean Network [5G-initiativ lansert av den gang utenriksminister Mike Pompeo]. I konkurranse med russiske energiinteresser (spesielt Nord Stream 2) er USA også på jakt etter et marked for sin energieksport.»
«EU ønsker å skape et tredje spillerom mellom Kina og USA, slik at unionen kan handle uavhengig. Unionen har handlet relativt autonomt og gjennom mangfoldige politiske orienteringer, initiativer og partnerskap, for å aktualisere sin Europeiske Strategiske Autonomi.»
Konklusjon
Svartehavsregionen har på ny framkommet, som i de to siste verdenskrigene, som et sentralt slagfelt mellom forskjellige kapitaliststater, med imperialistmaktene fast bestemt på å underminere både russisk og kinesisk innflytelse, samtidig som de konkurrerer seg imellom om dominans i regionen.
Ett uttrykk for disse rivaliserende bestrebelsene har vært gjenoppstandelsen av det såkalte «Intermarium» (som betyr «mellom havene»), en allianse av østeuropeiske stater som strekker seg fra Østersjøen over Svartehavet og til Adriaterhavet. Under Trump vippet Washington i retning av eksplisitt å støtte denne alliansen [engelsk tekst], der Polens regjering anført av ytrehøyrepartiet Lov og Rettferdighetspartiet (PiS) lenge har vært spydspissen.
Intermarium, et konsept opprinnelig utviklet [engelsk tekst; artikkelserie i fire deler] av mellomkrigstidens polske diktator Józef Piłsudski, som bygde Polen opp som et bolverk for imperialismen i regionen, var hovedsakelig rettet mot Sovjetunionen og Den russiske revolusjonens innflytelse over massene i Øst-Europa. Det ble etablert allianser med høyreorienterte antikommunistiske krefter i hele regionen, og med eksilanter fra den tidligere Sovjetunionen, med sikte på å mobilisere nasjonaliststyrker innen Sovjetunionen for å destabilisere landet innenfra, og berede veien for en gjenoppretting av kapitalisme.
Alliansen er i dag gjenopplivet og kalles Three Seas Initiative (3SI), under EUs og NATOs paraply. Akkurat som i mellomkrigstiden er Intermarium i all hovedsak avhengig av støtte fra de store imperialistmaktene, og baserer seg på høyreekstreme nasjonalistkrefter. I Øst-Europa er alliansen støttet av høyreekstreme krefter som Polens regjeringsparti Lov og Rettferdighet (PiS), og av den nyfascistiske Azov-bataljonen i Ukraina.
Mens denne alliansen i dag primært er rettet mot russisk og kinesisk innflytelse, fra både Washingtons og Warszawas side, er den også ment å undergrave den betydelige posisjonen til tysk imperialisme i Øst-Europa. Berlin, den dominerende imperialistmakten i EU, er bemerkelsesverdig nok ikke medlem av alliansen. Den tyske regjeringen har nylig, i frykt for å bli presset ut, forsøkt å etablere bedre relasjoner til Three Seas Initiative, til tross for klar og tydelig motstand fra Polen.
Verdenskapitalismens krise driver imidlertid imperialistmaktene, uansett disse skiftende alliansene, uavvendelig i retning en ny global brannstorm. Den imperialistiske stedfortrederkrigen i Ukraina, en de facto konfrontasjon mellom verdens største atomvåpenmakter, ville bare bli åpningskapittelet i en slik konflikt. Men den internasjonale arbeiderklassen vil ha sitt å si, med i dette laget.
Som Leo Trotskij understreket følger ikke marxister krigskartet, men derimot kartet over klassekampen. Kapitalistregjeringene er bare i stand til å «løse» kapitalismens krise ved å ty til katastrofale kriger. Arbeiderklassen derimot, må utvikle sin egen respons på denne krisen ved å føre en internasjonal klassekamp på sosialistisk basis, der den slåss for å få slutt på kapitalisme og det utdaterte nasjon-stat-systemet – rotårsakene til krig.