Opptrappingen av USA-NATO-krigen mot Russland og det massive angrepet på demokratiske rettigheter – legemliggjort av USAs Høyesteretts beslutning som avskaffe retten til abort – er to sider av den samme prosessen.
Vladimir Lenin definerte imperialisme, i hans banebrytende verk fra 1916, Imperialisme og sosialismens splittelse, som «reaksjon over hele linja». I krig så vel som innenrikspolitikk streber «finanskapitalen etter dominans, ikke frihet». Lenin skrev: «Forskjellen mellom det demokratisk-republikanske og det reaksjonært-monarkistiske, imperialistiske borgerskapet er utslettet, nettopp fordi de begge råtner i levende live.»
Lenins ord karakteriserer treffende det kapitalistiske verdenssystemets nåværende krise.
Under denne helgens G7-toppmøte møttes lederne for de store imperialistmaktene i de bayerske alper for å planlegge den neste fasen av krigen. Bak befolkningens rygg, uten offentlig diskusjon og uten en formell erklæring, har konflikten de facto utviklet seg til en krig mot Russland i Ukraina.
Omfanget av NATOs involvering ble avslørt i en artikkel publisert av New York Times på lørdag, med tittelen «Kommando-nettverk koordinerer våpenstrømmen til Ukraina, sier embetsrepresentanter». Artikkelen forklarer at USA og NATO har organisert «et hemmelig nettverk av kommandosoldater og spioner» som «haster til for å besørge våpen, etterretning og opplæring».
Artikkelen refererer til offisielle amerikanske og europeiske embetsrepresentanter som bekreftet at NATO-maktene har utplassert rådgivere på bakken i Ukraina, for å undervise og trene ukrainske soldater, mens det amerikanske militæret direkte underviser og trener soldater på baser i Tyskland. Dette er resultat av en flere-år-lang plan, som dateres tilbake til valgene i Ukraina i 2014 og Maidan-kuppet, om å forvandle Ukraina til et oppmarsjområde for krig mot Russland. Times-artikkelen fastslår: «Fra 2015 til tidlig i år underviste og trente amerikanske Spesialstyrker og instruktører fra Nasjonalgarden mer enn 27 000 ukrainske soldater ved Yavoriv Combat Training Center i det vestlige Ukraina, nær byen Lviv, sa offisielle Pentagon-representanter.»
Lederne av verdens selverklærte «demokratier» har etterlignet Hitler, den siste kapitalistpolitikeren som forsøkte å kolonisere Russland ved hjelp av militære virkemidler, både i deres valg av planleggingssted så vel som i deres krigsmål. Selve slottet der G7-lederne møttes i den bayerske byen Schloss Elmau var en militær ferieleir for nazistene under den andre verdenskrig.
Et kommuniké utstedt av G7-gruppa etter møtet i Schloss Elmau uttaler at den er beredt til å videreføre krigen «så lenge som det tar». Dette betyr at det ikke er noen grense for antallet liv regjeringene er villige til å ofre for å nå deres geostrategiske målsettinger.
Det første punktet på G7-toppmøtets agenda – om levekostnadene og matkrisen – gjør det klart at styringsklassen er inneforstått med at krigen baner vei for en kolossal konfrontasjon med arbeiderklassen.
Under disse betingelsene anser styringsklassen i hver og en av imperialistmaktene de mest grunnleggende demokratiske rettigheter som hindringer for deres forfølgelse av deres krigsmål. Selv om krigspropagandistene i de korporative mediene berettiger krig med begrunnelsen at Putin er en «fascist», fordrer krigens utviklings logikk «reaksjon over hele linja» i imperialistlandene.
Beslutningen til de fem ikke-valgte dommerne i USAs Høyesterett om å frata hundrevis av millioner amerikanere retten til abort må ses i denne konteksten.
Domstolen kunngjorde med utstedelsen av sin beslutning at den lanserte et angrep på alle grunnleggende demokratiske rettigheter. Samtidig som høyesterettsdommer Clarence Thomas eksplisitt refererte til prevensjonsmidler og ekteskap mellom personer av samme kjønn som hans neste målskiver, gjorde han det klart at alle saker som involverer vesentlig behøring rettsprosess nå må tas opp igjen til ny vurdering. Dette inkluderer grunnleggende rettigheter tilknyttet ransaking og beslag, ytrings- og forsamlingsfrihet, arbeidslivsreguleringer og andre sivile rettigheter.
Det demokratiske partiet og Biden-administrasjonen har tilrettelagt for Høyesteretts angrep på demokratiske rettigheter, med vedvarende bestrebelser for å appellere til og innordne seg med det ytre høyre. Når Biden snakker om hans «venner Republikanerne», appellerer han til to-parti-enhet i forfølgelsen av imperialistkrigsmål mot Russland. Denne tverr-parti-enigheten bare legitimerer den ekstreme høyresiden og styrker det stadig mer fascistorienterte Republikanske partiet, som for mindre enn to år siden forsøkte å forhindre Biden fra å innta embetsvervet.
Krigens intensivering og abortforbudet henger uløselig sammen, og understreker den grunnleggende sannheten at demokrati er uforenlig med imperialisme. Historikeren Richard Hofstadter refererer i hans bok fra 1948, The American Political Tradition, til forleggeren Frank Cobbs erindring om en diskusjon med daværende president Woodrow Wilson, kort før Wilsons beslutning i 1917 om USAs deltakelse i den første verdenskrig.
Wilson sa, ifølge Cobb, «at når en krig kommer igang, var det bare krig, og det var ikke to ting om den saken. Den fordret illiberalitet hjemme for å styrke mennene ved fronten. Vi kunne ikke slåss mot Tyskland og opprettholde idealene om Regjering, som alle tenkende menn delte.» Cobb siterte Wilson for å si: «For å slåss må du være brutal og hensynsløs, og ånden av hensynsløs brutalitet vil trenge inn i selve fiberet av vårt nasjonale liv, og infisere kongressen, domstolene, politimannen på gatepatrulje ...»
Dette er tilfelle i ethvert imperialistsenter, der tre tiår med nonstop imperialistkrig har kvalt demokratiet og næret den ekstreme politiske reaksjonens krefter. I Storbritannia er Boris Johnson kanskje den mest forhatte statsministeren i landets historie, for hans nakne korrupsjon og søvngjengerske underdanighet overfor London-bankene. Johnson-regjeringen forsøker å deportere asylsøkere fra land ødelagt av imperialistkrig til Rwanda, i et trekk som til-og-med Den europeiske menneskerettighetsdomstolen dømte er åpenbart illegalt.
I Frankrike, hvor Emmanuel Macron blir hånet som «de rikes president», fikk ytrehøyre-fascistsiden flere stemmer enn i noe tidligere presidentvalg. En ikke-valgt forvaltningsdomstol forbød nettopp muslimske kvinner å bruke badedrakter som samsvarer med deres religiøse tro, i en blatant handling av grusom diskriminering av landets store immigrantbefolkning.
Krigen vil bli ført på grunnlag av et massivt angrep på de økonomiske og sosiale rettighetene til arbeiderklassen i alle land. Regjering etter regjering pøser milliarder av dollar inn i bevæpningen av Ukraina, uten noen gang å spørre allmennheten. Det er stigende krav om budsjettbalanseringer for å bane vei for ytterligere militærutgifter. For å betale for krig skal helsetjenester og velferdsprogrammer sløyes, samtidig som pandemien sprer seg og med regjeringer som vedtar budsjettpolitiske retningslinjer innrettet på å øke arbeidsledigheten og senke lønningene.
Krigen har forverret en levekostnadskrise som tvinger milliarder av arbeidere til å konfrontere uforlignelige nivåer av økonomisk motgang. Imperialistregjeringene ofrer millioners liv i Asia og Afrika, som står overfor ulike grader av sult, i et forsøk på å svekke den russiske regjeringens tilknytninger til den globale økonomien. I Europa og Nord-Amerika skyter kostnadene for mat, gass, energi, husleier og grunnleggende tjenester i været, på grunn av krigen, samtidig som de korporatistiske fagforeningsbyråkratiene undertrykker lønninger.
Betingelser oppstår for en revolusjonær eksplosjon over hele verden. Protester mot de stigende levekostnadene undertrykkes med dødelig brutalitet i land som Peru, Sri Lanka, Ecuador, og andre.
I Europa vokser streikene på tvers av transportbransjene, deriblant aksjonene til britiske jernbanearbeidere, havnearbeidere i Tyskland og Hellas, lufthavnarbeidere i Frankrike, Danmark og Nederland, og piloter og kabinpersonell på tvers av hele kontinentet, ved flyselskapene Easy Jet, Ryan Air, British Airways og SAS. Ei rekke kraftfulle streiker har funnet sted i tungindustrien i USA, og nå er det titusenvis av havne- og jernbanearbeidere som truer med streiker.
Styringsklassen har respondert med å forby streiker og klandring av arbeidere for å undergrave krigsbestrebelsen. I Storbritannia fordømmer Toryene streikende jernbanearbeidere som «Putins agenter», mens domstolene i USA har forbudt jernbanearbeidere fra å streike på grunn av den nasjonale sikkerheten. Dette er den moderne versjonen av Hitlers «knivstikk-i-ryggen»-narrativ, der han klandret tyske arbeidere og 1918-revolusjonen for tysk imperialismes nederlag i den første verdenskrigen. I Spania forbød den «demokratiske» PSOE-Podemos-regjeringen luftfartarbeidere å delta i en europeisk streik av tilsvarende grunner.
Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI) og dens nasjonale seksjoner, Socialist Equality Parties, oppfordrer til utviklingen av en mektig bevegelse av den internasjonale arbeiderklassen mot imperialistkrig. Kampen mot krig må bli knyttet til forsvaret av demokratiske rettigheter, forankret i arbeidernes voksende kamper over hele verden, og baseres på et sosialistisk program i opposisjon til det kapitalistiske profittsystemet.