United Auto Workers, bilarbeiderfagforeningen i USA, avholder i Detroit denne uka sin 38. kongress, som finner sted hvert fjerde år.

Kongressen skal for første gang på 70 år stemme over etableringen av direkte valg av organisasjonens lederskap. Dette er påkrevd etter et referendum avholdt under tilsyn av en rettsoppnevnt monitor, som overvåker UAW på grunn av korrupsjonsskandalen som har oppslukt fagforeningens topplederskap. Kongressdelegatene skal også nominere kandidater til disse valgene, som er planlagt å finne sted i oktober og november.

World Socialist Web Site har støttet William Lehman for UAW-president, en 34-år-gammel arbeider ved Mack Trucks. I et brev til alle UAW-medlemmer [engelsk tekst] sendt ut til titusenvis av arbeidere i forrige uke, skisserte Lehman grunnlaget for hans kampanje.

Lehman skriver at «tiår med konsesjonskontrakter overvåket og pålagt av UAW har skapt en situasjon der en stor del av våre medlemmer er fattige.» Arbeidere konfronterer skyhøy inflasjon, spredningen av Covid gjennom fabrikkanleggene, og intensivert utbytting av bilprodusentene og andre selskaper.

UAW har i løpet av det siste året jobbet for å tvinge gjennom konsesjonskontrakter i møte med voksende motstand fra grunnplanet, inkludert «nei»-avstemmingsresultater på mer enn 90 prosent ved Volvo Trucks, Dana, Deere, og nyligst, ved bildelprodusenten Ventra.

Brevet peker på den massive korrupsjonsskandalen som har implisert et dusin av UAWs øverste funksjonærer, deriblant to presidenter før den nåværende presidenten, Ray Curry. Lehman forklarer imidlertid at korrupsjon ikke kan forstås som noe adskilt fra UAWs egen karakter. «Korrupsjonen er produkt av UAW-byråkratiets underordning av våre interesser til selskapenes pådriver for profitt,» skriver han.

Lehman forklarer at UAW «bare er en fagforening i navnet». Alle de tradisjonelle funksjonene assosiert med fagforeningene har blitt forlatt. UAW er kontrollert av et massivt apparat, med eiendeler for mer enn $ 1 milliard og et årlig lønnsbudsjett på mer enn $ 75 millioner, som eksisterer for å undertrykke opposisjon og utøve politifunksjon overfor arbeiderklassen.

Lehmans kampanje har ikke som mål å reformere UAW-byråkratiet. «Min kampanje,» forklarer han, «har som målsetting å bli spydspiss for en massebevegelse av arbeidere på grunnplanet, for å bryte apparatets diktatur og overføre makt og kontroll over alle beslutningsprosesser til grunnplanet i bilfabrikkene, og alle andre arbeidslokaliseringer».

Kampanjen fremmer et kampprogram, som omfatter massive lønnsøkninger, obligatoriske lønnsjusteringer til levekostnadene (COLA; Cost of Living Adjustments), slutt på alle ansettelser med forskjellige avlønningsnivåer (‘tiers’) og deltidskontrakter, fullfinansiering av pensjoner og helsetjenester av høy kvalitet for arbeidere og pensjonister, og en reetablering av 8-timersdagen.

Mest betydningsfullt er imidlertid det faktum at Lehman setter fram et sosialistisk og internasjonalistisk perspektiv, som UAW og alle fagforeningene i så lang tid har ekskludert og barrikadert.

UAW og de andre industrifagforeningene ble etablert på 1930-tallet, gjennom militante og opprørske klassekamper ledet av sosialister. Heksejakta mot sosialister på 1940- og 1950-tallet, som i UAW ble ledet av Walter Reuther, var tilknyttet arbeidernes underordning til kapitalistsystemet og Det demokratiske partiet.

Utvisningen av sosialister fra UAWs lederskap satte i gang en degenereringsprosess som til slutt førte til utslettelsen av fagforeningene som arbeiderklasseorganisasjoner i enhver meningsfull betydning av ordet. Med utgangspunkt i redningen av Chrysler i 1979 gikk UAW-apparatet, som respons på den langtrukne nedgangen for amerikansk kapitalismes globale posisjon med på ei rekke konsesjonskontrakter, som samtidig etablerte en stadig mer direkte relasjon mellom fagforeningen og selskapsledelsen.

«Jeg er sosialist,» erklærer Lehman. «Sosialismen erkjenner at samfunnet er inndelt i klasser. Det foregår akkurat nå en klassekrig, men bare én klasse fører kamp. Sosialisme betyr å sette verdens produktivkrefter under arbeiderklassens demokratiske kontroll, og en distribuering av ressurser som ikke er for å berike en håndfull milliardærer, men for å imøtekomme hele menneskehetens behov.»

Brevet erklærer kampanjens opposisjon til både Det demokratiske og Det republikanske partiet, som «til tross for alt av deres innbyrdes strid … er kontrollert av styringseliten». Det legger til:

UAW er del av dette nettverket av politisk kontroll, som tar sikte på å frata arbeidende mennesker enhver stemme overhodet. Og jeg synes det er kvalmende at etter tiår der vi har blitt fortalt det «ikke er penger» til skoler, offentlig infrastruktur eller sosiale tjenester, der finner de to partiene – deriblant politikere valgt med UAW-støtte – $ 40 milliarder for å eskalere en krig mot Russland over Ukraina som vil kunne utslette menneskeheten.

Biden-administrasjonen promoterer fagforeningene aggressivt, både som et instrument for å undertrykke klassekampen og som en mekanisme for å disiplinere arbeiderklassen inn bak styringsklassens pådriver for krig. UAW-president Curry omfavner eksplisitt USAs krig mot Russland over Ukraina i hans publiserte rapport til kongressen, så vel som Biden-administrasjonens antiKina-agitasjon.

Lehmans brev erklærer også opposisjon mot nasjonalismen promotert av UAW, og støtte til nettverket Den Internasjonale Arbeideralliansen av Grunnplankomitéer – International Workers Alliance of Rank-and-File Committees (IWA-RFC). «Vi konfronterer gigantiske transnasjonale selskaper, og vi må se oss selv som del av en internasjonal bevegelse for å kunne vinne.»

Under oppløpet til kongressen har Lehman deltatt i møter med Ford-arbeidere fra Tyskland og India, sponset av IWA-RFC, for å diskutere den internasjonale arbeiderklassens forente kampanje mot nedskjæringer av arbeidsplasser og selskapenes utbytting.

Det er ingen tvil om at UAW-apparatet vil gjøre alt i sin makt for å blokkere Lehmans kampanje. Hva angår pseudo-venstre-organisasjonene, som poserer som «reformatorer» men faktisk arbeider for å styrke apparatet, har de vært helt tause. Det aller siste disse organisasjonene av den velstående middelklassen ønsker å se er en bevegelse av arbeidere nedenfra.

Will Lehmans kampanje for UAW-president markerer et nytt utgangspunkt for arbeiderklassen. Uansett om delegater ved UAW-konvensjonen nå nominerer Lehman og sørger for at hans navn står på stemmesedlene tiltrekker hans kampanje seg bred støtte fra arbeidere over hele landet. Den finner sted under betingelser av eksplosiv klassekamp i USA og over hele verden.

På hver eneste kontinent demonstrerer arbeidende mennesker mot de stigende levekostnadene, kraftig forverret av den USA-ledede krigen mot Russland i Ukraina. Denne bevegelsen må bryte ut av de prokapitalistiske og nasjonalistiske fagforeningenes tvangstrøye, for å kunne stoppe imperialistkrig og adressere den akutte levekostnadskrisa, og den må få en sosialistisk og internasjonalistisk karakter.

WSWS oppfordrer alle arbeidere i USA og over hele verden til å støtte Lehmans kampanje. Dere kan finne mer informasjon, og donere på www.WillForUAWPresident.org.