World Socialist Web Site intervjuet en jernbanearbeider, en veteran med mer enn tre tiår i bransjen, om de pågående nasjonale streikene i Storbritannia og jernbanearbeidernes kamp i USA.

Han sa til vår reporter: «Vi sender vår solidaritet og oppfordrer til en felles kamp mot disse globale jernbaneselskapene. Dét er den eneste veien framover. For å kunne organisere en slik internasjonal kamp er det nødvendig å organisere seg uavhengig av fagforeningene i begge land, som gjør alt hva de kan for å utsette og sabotere kampene.»

«Fagforeningene i Storbritannia brukte dronningas død til å kalle av streiker for en lengre periode. Flertallet av jernbanearbeiderne er veldig harme over den beslutningen. Det er det samme slags tiltak som fagforeningene på jernbanene i USA gjør når de appellerer til jernbaneselskapene og statens instanser for å prøve å avverge en streik.»

** image; caption: Network Rail-arbeidere under vedlikehold av sporgangen ved Clapham Junction, London [Foto: WSWS]

Spurt om streikene i Storbritannia, forklarte arbeideren: «Streiken her ble utløst av et angrep på bred front mot alle aspekter av arbeidslivet, fra lønninger til det mest grunnleggende vedlikeholdet for å opprettholde sikkerheten, til den fullstendige privatiseringen av det som gjenstår av Network Rail, og overleveringen av hele oppsettet til private selskaper.»

Der han uttalte seg om de «katastrofe sikkerhetsbetingelsene som jernbanearbeidere i Amerika står overfor» sa han: «Nå så mange av dem jobber fra 80 til 100 timer i uka, da tvinger selskapene dem inn i situasjoner der alt blir farlig. Og det har vært også mange tilfeller av sikkerhetshendelser her. Mange arbeidere har forlatt bransjen av den grunn, fordi den er så farlig.»

«Det de prøver å få til i Storbritannia er å kutte 50 prosent av sikkerhetsinspeksjonene, og jeg som har vært på jernbanene i 35 år, jeg vet at det betyr at de fleste reisene vi har å gjøre, vi vil ikke kunne vite tilstanden til sporene vi kjører på, der vi fyker avgårde i 180 kilometer i timen! Og dét utsetter ikke bare jernbanearbeidere for fare, det setter det reisende publikums liv i alvorlig fare.»

«Det kommer til å bli like hensynsløst og brutalt her som det våre amerikanske brødre og søstre står overfor, som har provosert fram den nåværende nasjonale streiken.»

WSWS spurte hva jernbanearbeideren syntes om de brutale betingelsene som amerikanske jernbanearbeidere blir utsatt for, inkludert mangelen på rett til sykefravær.

«Vel, det har åpenbart vært katastrofalt, spesielt under Covid. Arbeidere som kommer syke på jobb, eller utsettes for å tape lønn. Det er som et valg mellom ei kule eller gift. Uansett øker det presset på arbeiderne, til å stille på jobb når de er syke.»

«Som en jernbanemann vet jeg at dette har implikasjoner ikke bare for dine kolleger, men også for hvordan du faktisk gjør jobben din, hvordan du holder sporet trygt. Det er ekstremt kriminelt, og det tar ingen hensyn til arbeidernes liv, hvilken innvirkning dette har for dem hjemme, på sporet og for jernbanen i sin helhet. Det er et hensynsløst jag etter profitt på bekostningen av liv.»

«Jeg måtte en gang jobbe 60-timers uker, etter at fagforeningen gikk med på det. Vi tvang fram en streik over saken, og fagforeningen måtte omstøte den ordningen de hadde gått med på. Det ødela nesten familielivet mitt, i en lengre periode. Jeg fikk ikke sett barna. Jeg måtte sove, stå opp, gå på jobb, sove, stå opp, gå på jobb, og alle på jobben var bleike som spøkelser. Det kom til det punktet at vi ikke orket lenger. Jeg kan ikke forestille meg hva ytterligere 20 til 40 timer på toppen av dét gjør med våre amerikanske brødre og søstre. Det forklarer intensiteten i kampen de ønsker å føre.»

Spurt om han trodde arbeidsgiverne pushet for det samme regimet i Storbritannia, advarte han: «Det ville bli resultatet dersom de nåværende streikene blir beseiret. Vi har ikke 80 til 100 timer i uka, vi kan ta oss fridager for avtaler, og så videre. Men dersom de får dette «Great British Railways»-prosjektet gjennom, da snakker de om å rive opp alle betingelsene våre, slik at vi står overfor de samme problemene som er å se i USA. Og derfor har vi en felles sak med ikke bare å drive tilbake, men å kunne motstå ethvert angrep, og dét fordrer en internasjonal organisering av jernbanearbeidere.»

«Én av uttalelsene til de påtroppende ministrene [i Liz Truss’ Conservative-regjering], det vi hørte fra Jacob Rees-Mogg, var at det ikke er en rettighet å kunne kreve betalt permisjon. Dette er den typen regjering som har blitt brakt inn her. Ett av dens hovedmål er å fjerne retten til å streike, og å fengsle arbeidere som prøver å forsvare seg mot slike angrep.»

Han sa at situasjonen i Storbritannia og USA er «utrolig lik. Det vi møter i Storbritannia er det samme som jernbanearbeidere i USA gjør. Det er en statlig trussel mot de mest grunnleggende demokratiske rettighetene som er oppnådd i begge land.»

«I statene luftet de å forflytte seg til å forby streikene, og i Storbritannia prøver de å få vedtatt lovgivning som gjør det ulovlig ikke å opprettholde en tjeneste under en streik.»

Vår reporter spurte om arbeiderens formening om møtet holdt av amerikanske jernbanearbeideres grunnplankomité, som ble arrangert av WSWS og nettverket International Workers Alliance of Rank-and-File Committees (IWA-RFC).

«Vi kan ikke stole på fagforeningene, verken i USA eller Storbritannia eller for den del noe annet sted. Vi må bygge grunnplankomitéer. Selv de mest grunnleggende aksjonsformene kan bare finne sted utenfor de utdaterte fagforeningsorganisasjonene. Møtet var et stort skritt framover.»

«Dette må bekjentgjøres blant de streikende i Storbritannia. Vi blir alle her stadig mer frustrerte over måten jernbanestreiken blir gjennomført av fagforeningene. Stemningen for en generalstreik for å konfrontere denne regjeringen, og nedkjempe den, er svært utbredt. Vi må fortelle alle om denne kritisk viktige begivenheten, og den burde gjentas over hele verden.»

Om betydningen av resolusjonen som ble vedtatt på møtet, sa han: «De amerikanske jernbanearbeiderne har tatt et standpunkt mot fagforeningenes kollaborering for å ødelegge deres levestandarder og demokratiske rettigheter. De har trukket opp streken i sanda, og det er dette de står og slåss for.»

«Det er en fornemmelse som vokser overalt i arbeiderklassen, at man ikke kan ta ett skritt lenger tilbake, fordi det er ei klippe bak oss, og virkelige farer; at alt er truet — tilgangen til mat, husly, helsetjenester og et velferdsnett. De prøver å presse oss over ei klippe, men de amerikanske arbeiderne har stilt stort opp for deres standpunkt, og dét må bekjentgjøres over hele verden.»

«Jeg vil si at når fristen går ut, da må det settes opp streikevakter, og de må få med kollegene ut.»

«Dersom de amerikanske jernbanearbeiderne virkelig går til denne aksjonen, da vil det få en innvirkning på arbeiderklassen overalt. Som med jernbanestreikene i Storbritannia, de startet ei hel bølge av arbeidskamper. De utløste den enorme spenningen som er overalt, og forlangender om en kamp mot angrepet på levestandarder.»

«Det som er så veldig viktig i resolusjonen er at den legger grunnlaget for en konflikt med fagforeningsbyråkratiet, som har ført jernbanearbeiderne til det punkt der de har 80 og 100-timers uker. Det la grunnlaget for en kamp mot disse organisasjonene, for å bryte fri fra deres kontroll.

«Det er nå muligheten til å forene denne kampen på tvers av hele USA, og over hele verden. Det er et enormt framskritt for den internasjonale arbeiderklassen.»