Fredagens minibudsjett er den britiske Conservative-regjeringens plyndringstokt, smash and grab raid, på vegne av de superrike og storselskapene.

Finansminister Kwasi Kwarteng leverte en uttalelse som varte knappe 30 minutter, der han kunngjorde politiske orientering som reduserer skattene for de rikeste med titalls milliarder pund.

Skattekuttene for de rikeste er utvilsomt de største noen regjering har utført på 50 år.

Med ett slag reverserte Kwarteng en heving av selskapsskatten planlagt av Johnson-regjeringen, som statsminister Liz Truss erstattet for bare 17 dager siden. Han kunngjorde: «Storbritannias selskapsskattesats vil ikke stige til 25 prosent – den vil forbli på 19 prosent. Vi vil ha den laveste satsen for selskapsbeskatning i G20.» Dette sparer selskapene «nesten £ 19 milliarder i året», sa finansministeren.

Deretter annonserte han et enda større skattekutt for den rikeste 1 prosenten, de som tjener mer enn £ 150 000 i året. De betalte tidligere en skatt på 45 prosent i den høyeste skatteklassen, kjent som «Tilleggssatsen» [«Additional Rate»]. Kwarteng hevdet: «På 45 prosent er satsen for øyeblikket høyere enn toppraten i G7-land som USA og Italia. Og den er til og med høyere enn i sosialdemokratier som Norge. Men jeg kommer i dag ikke til å kutte denne tilleggsskatten ... jeg kommer til å avskaffe den helt. Fra april 2023 vil vi ha én enkelt høyere skattesats på 40 prosent.»

Én enkelt høyere skattesats dekker alle inntekter fra £ 50 271 og opp. De 660 000 personene som tjener over £ 150 000 i året vil spare et gjennomsnitt på £ 10 000. Torsten Bell fra tankesmia Resolution Foundation, meldte i en tweet: «Noen av dere som tjener £ 1 million? Dere får et skattekutt på £ 55 000 neste år – dobbelt så mye som en typisk inntektsbringer tar med hjem i året.»

Kostnaden for å avskaffe tilleggsskattesatsen ble listet av regjeringen til £ 2 milliarder, men ifølge kommentatorer, deriblant Institute for Fiscal Studies (IFS), er den på nærmere £ 6,6 milliarder.

Det som ble tilbudt Storbritannias 31 millioner arbeidere var knøttlite, og vil snart bli spist opp av de stigende levekostnadene. Et kutt av den grunnleggende skattesatsen fra 20 pence til 19 pence april neste år vil se arbeidere spare bare £ 170 i gjennomsnitt. En arbeider med £ 20 000 i året sparer bare £ 74,30. Reverseringen av en planlagt heving på 10 prosent i avgiftene til skattebidraget for National Insurance, den britiske varianten av folketrygden, satt for innføring i november, vil spare de lavest betalte husholdningene, som tjener bare £ 12 000 i året – 63 pence per måned, ifølge IFS. En arbeider med ei årslønn på £ 20 000 sparer £ 93 årlig.

Kwarteng kunngjorde avskaffelsen av det begrensede taket for bankfolks bonuser, satt på tvers av hele EU i 2014, som betyr at ingen bonus kan være mer enn 200 prosent av årslønna. «En sterk britisk økonomi har alltid vært avhengig av en sterk sektor for finansielle tjenester ... Vi trenger globale banker for å skape arbeidsplasser her, investere her ... så vi kommer til å kvitt oss med det.»

Finansministeren ville «bekrefte på nytt Storbritannias status som verdens senter for finansielle tjenester» med «ei ambisiøs pakke med reguleringsreformer seinere i høst.»

Det var ingenting i Kwartengs tale som ikke var til fordel for big business – der ordet business ble referert til 28 ganger, nesten én gang i minuttet. Han bekreftet at kostnadene for frysingen av energiprisene annonsert av Truss ved hennes tiltredelse ville bli £ 60 milliarder i løpet av de neste seks månedene. Men dette er ytterligere et massivt tilskudd til energiselskaper som allerede drukner i profitter.

I likhet med de andre utdelingene til de rike skal dette betales av ytterligere statlige låneopptak, som har økt med £ 72 milliarder, der budsjettunderskuddet ble revidert fra £ 161,7 milliarder i april 2022 opp til £ 234 milliarder i september. Dette er en massiv ytterligere låneforpliktelse, etter at tiltakene truffet under pandemien tvang Johnson-regjeringen til å øke låneopptaket til £ 323 milliarder for budsjettåret 2020/2021.

De som protesterte mot statlige låneopptak da, som Janet Daley fra pro-Tory avisa Telegraph, var likevel ekstatiske. «Dette var intet mindre enn et revolusjonært budsjett,» erklærte hun, og beskrev Tory-erkehøyrefløy-regjeringene til Johnson, Theresa May og David Cameron, som forfektere av «Stor Stat-høybeskatningsintervensjoner, velvillig omfavnet det siste tiåret,» som nå var over.

Responsen på budsjettets tildelinger var imidlertid fientlig på de globale markedene. Det kommer samtidig med borgerlige forlangender om mer innstramminger for arbeidere, og en nedskjæring av offentlige utgifter. Bank of England erkjente én dag tidligere at Storbritannia offisielt var i resesjon, og økte styringsrenta med 0,5 prosent til 2,25 prosent, det høyeste nivået siden desember 2008, med ruinerende effekt for de millioner som betaler på boliglån.

Minibudsjettet utløste et umiddelbar run on the pound der investorer trakk deres støtte og solgte seg ned på britiske statsobligasjoner. Pundet falt til sitt laveste nivå mot dollar siden 1985, og stupte 3,5 cent fra dagen før, ned til kursen $ 1,09. Mot euro falt pundet til € 1,132, det svakeste nivået siden februar 2021. Børsindeksen FTSE 100 falt med 2,3 prosent.

Lawrence Summers, tidligere amerikansk finansminister i Clinton-administrasjonen, så sågar for seg at pundet kunne falle til under paritet mot den amerikanske dollaren: «Siden Brexit, hvor langt Bank of England kom bak svingen, og nå denne finanspolitikken, jeg tror Storbritannia vil bli husket for å ha ført den verste makroøkonomiske politikken i et større land på svært lang tid.»

Måkingen av titalls milliarder over til finansaristokratiet ble ledsaget av en krigserklæring mot arbeiderklassen, som skal betale for hver penny som overleveres de rikeste.

I et skittent tiltak kunngjorde Kwarteng en pådriver for å tvinge 120 000 personer som lever på velferdsytelsen Universal Credit ut i arbeid, og erklærte: «Vi skal gjøre arbeid lønnsomt, ved å redusere folks trygdeytelser dersom de ikke oppfyller deres forpliktelser for å søke seg arbeid.»

Påleggingen av kostnadene for det som er en uforlignelig velsignelse for big business, skal utføres ved et frontalangrep på grunnleggende demokratiske rettigheter, framfor alt streikeretten.

Kwarteng skummet: «I en så kritisk tid for vår økonomi er det rett og slett uakseptabelt at streikeaksjoner forstyrrer så manges liv. Andre europeiske land har definerte Minimum Service Nivåer for å stoppe militante fagforeninger som stenger ned transportnettverk under streiker. Så vi vil gjøre det samme.»

«Og vi vil gå videre. Vi vil lovfeste forpliktelser for at fagforeninger legger fram lønnstilbud til deres medlemskaps avstemming, for å sikre at streiker først kan kalles når forhandlingene virkelig har brutt sammen.»

Dette trekket ville forhindre streiker som den til arbeidere i det offentlig helsevesenet, National Health Service, som det nå stemmes over. Det ville være en lisens for arbeidsgiverne og fagforeningene til å strekke ut forhandlinger og «nye avtaler» i det uendelige.

Pådriveren for å ødelegge arbeideres levestandarder og fjerne demokratiske rettigheter er nært knyttet til britisk imperialismes militære konfrontasjon med Russland i Ukraina.

Da Truss talte til FNs generalforsamling i New York denne uka, gjentok hun hennes løfte om å bruke 3 prosent av Storbritannias BNP på forsvaret innen 2030, dvs. ytterligere £ 157 milliarder, og å «opprettholde eller øke vår militære støtte til Ukraina, så lenge det tar.»

Der hun uttalte seg om hennes hjemlige agenda, sa Truss til media at den offisielle sørgeperioden over dronninga hadde forhindret henne fra å gå fram for å lovfeste «minimumsnivåer av service på jernbanene». Men dette vil bli gjort «så snart som mulig». Truss la til: «Jeg ønsker å innta en konstruktiv tilnærming med fagforeningene,» men dette betyr å kalle av alle streiker: «Jeg vil fortelle dem at de har å komme seg tilbake i arbeid.»

Tiltakene vil kaste bensin på bålet til arbeiderklassens opposisjon, som så Storbritannias streikebølge kalt «Misnøyens sommer», og vil sikre at de neste rundene av aksjoner vil bli enda mer eksplosive, spesielt da dette vil bringe arbeidere i direkte konflikt med staten og regjeringen.