Midt i ei revolusjonær krise for klassestyre i Storbritannia bruker [sentralorganisasjonen] Trades Union Congress (TUC) alle sine krefter for å sikre en Labour-regjering under sir Keir Starmer, og et korporativt partnerskap mellom fagforeningene, regjeringen og big business.

TUCs årlige konferanse denne uka var en diskusjon om hvordan å redde britisk imperialisme ved å få på plass en regjering som, med Starmers ord, ville gi økonomien «den stabiliteten den trenger». Liz Truss, statsminister for Konservativ-regjeringen, kastet torsdag ettermiddag kortene og trakk seg etter bare 45 dager i embetet, som gjør henne til den kortest sittende statsminister i britisk historie. Hun fratrådte bare timer etter at Starmer henvendte seg til TUC i en gjennomregisert avslutningstale.

TUC-konferansen i Brighton var den siste med Frances O’Grady som sentralorganisasjonens generalsekretær. Hun forlater vervet på slutten av året for da å gå inn i [Parlamentets øvre kammer] House of Lords på Labour-benkene, som en trofast tjener for den politiske eliten. Under lederperiodene til O’Grady (2013 til 2022) og hennes forgjenger sir Brendan Barber (2003 til 2012), har arbeidere lidd historiske nedganger i deres lønninger, arbeidsvilkår og rettigheter. TUC hadde forut for hennes tale kalkulert at gjennomsnittsarbeideren siden 2008 har blitt fratatt totalt £ 24 000 [NOK 285 377] i reelle termer. Hver og én er satt til fratas ytterligere £ 4 000 [NOK 47 563] i løpet av de tre neste årene.

O’Grady, fagforeningsbyråkratiets gallionsfigur, fikk i 2021 totale godtgjørelser for £ 167 229 [NOK 1 988 470].

Konferansen forpliktet seg ikke til noe som helst, til tross for venstreretorikken fra noen få, deriblant [transportarbeiderfagforbundet] RMTs leder Mick Lynch, og [telekom-fagforbundet] CWUs leder Dave Ward, under betingelser av den verste levekostnadskrisa siden andre verdenskrig.

De forsamlede byråkratene ville bare gå så langt som til å vedta et bevisst vagt resolusjonsforslag som «krever at fagbevegelsen organiserer koordinerte arbeidslivskamper». Ingen handling ble kalt. I stedet oppfordret forslaget til «ei arbeidsgruppe sammensatt av fagforeninger i offentlig og privat sektor for å planlegge og koordinere tiltak om lønninger og arbeidsplasser». TUC skulle «avtale et program for høsten 2022 med ‘town hall’-møter og samlingsstevner over hele landet, og tilknytte seg samfunnsorganisasjoner for å bygge kollektivisme, solidaritet og mobilisering».

TUC er bittert fiendtlig innstilt til enhver seriøs eskalering av Storbritannias streikebølge, som ville gå på tvers av sentralorganisasjonens ønskede resultat av en Starmer-regjering i samarbeid med fagforeningsbyråkratiet for å undertrykke klassekampen.

Starmer ble gitt æresplass under konferansen for å annonsere dette partnerskapet til styringsklassen. Han var ekko av innholdet i lord Kitcheners oppfordring til armérekruttering under den første verdenskrig, «ditt land trenger deg,» og etterspurte de tilstedeværende fagforeningsledernes tjenester, som alle har flere tiårs erfaring med deres politi-overvåking av arbeiderklassen.

Der Starmer oppfordret til et parlamentsvalg sa han en Labour-regjering ville oppheve antifagforeningslover og bringe fagforeningsbyråkratiet inn i hjertet av regjeringen, i en korporativ allianse med big business. Som hans modell refererte han til O’Grady og hennes samarbeid med Boris Johnsons regjering for å få gjennomført big business-redningspakka på £ 410 milliarder [NOK 4,9 billioner] under pandemien, for deretter å orkestrere en masseretur til arbeid under utrygge betingelser.

Starmer sa at O’Grady «ledet arbeidsgiverne og regjeringen til permitteringsprogrammet – en tre-part-avtale for de vanskelige tidene, en sann kollektiv overenskomst for nasjonen ... Og mitt Labour Party støttet det hvert skritt av veien.»

Labour-lederen gjorde hans agenda krystallklar: «Jeg er ikke bare pro-business, jeg vil samarbeide med næringslivet for å drive Storbritannia framover ... Og jeg vil si det samme om fagforeningers relasjon til CBI [Confederation of British Industry].»

Labour i regjeringsposisjon ville «opprette et nytt strategiråd for næringslivet» [‘Industrial Strategy Council’] som leverer «et reelt partnerskap mellom regjeringen, næringslivet og fagforeningene. Dette er hvordan vi kan besørge Storbritannia den stabiliteten det trenger for høyere investeringer.»

Starmer forklarte hvordan han trengte fagforeningene til å stramme skruene på en arbeiderklasse som allerede er blødd hvit av innstramminger og fallende lønninger. Umiddelbart etter kunngjøringen av hans strategiråd for næringslivet, sa han: «Men når vi snakker om økonomisk stabilitet, her vil jeg være ærlig og oppriktig. Skaden Toryene har påført vår økonomi og våre offentlige tjenester betyr at ting kommer til å bli veldig harde og vanskelige.»

Han advarte: «Nå og under min Labour-regjering. Vi kan ikke ta noen risiko med de offentlige finansene. Vi må gjenopprette økonomisk stabilitet, være partiet for solide, tilforlatelige penger. Dere har alle sett skaden som kan gjøres av finanspolitisk uansvarlighet når man mister kontroll over økonomien, slik Toryene har gjort.»

I nasjonens interessen må Labour og fagforeningene «i fellesskap skape en moderne næringslivsstrategi». Labour «vil styrke fagforeningenes rolle i vårt samfun». Dette vil være til fordel for big business, da: «Disse tingene ikke er en hindring for vekst eller høyere produktivitet. De går hånd i hånd med det.»

Starmer har motarbeidet hver en streik arbeidere har tatt siden han ble partileder, og har forbudt medlemmer av Labours skyggekabinett å delta på streikevakter. Han fortalte TUC-konferansen at han ikke ville «unnskylde seg for tilnærmingen til spørsmål om arbeidskamp, som en potensiell Labour-regjering». Dersom dette er hans holdning nå, hvilke angrep på arbeiderklassen vil Labour slippe løs så snart der er i regjeringsposisjon, under denne statens mann?

Ingen av de tilstedeværende på TUC-konferansen hadde noe problem med denne arbeiderklassens fiende. Det forsamlede byråkratiet reiste seg fulltallig for å gi Starmer stående applaus. O’Grady sa: «Jeg ser fram til å samarbeide med partiet og hele bevegelsen, for å hjelpe til med å vinne en Labour-regjering ved det neste valget.»

TUC omfavnet sir Keir fordi hans tale reflekterte en diskusjon innen styringskretser om at fagforeningsbyråkratiet burde bringes inn i en tettere allianse med staten. Dette ville bli gjort ikke bare for å styrke apparatets politioperasjoner mot arbeiderklassen, men for å bidra til å fremme britisk imperialismes pådriver for krig mot Russland.

TUC vedtok et forslag som oppfordrer «Generalrådet til å innkalle til et stort nasjonalt initiativ som involverer velvillige produsenter, fagforeninger, yrkesfaglige organer og administrasjoner av industriområder, for å etablere en nasjonalkommisjon for produksjon, for å føre tilsyn med en gjenopplivning i alle næringslivssektorer, og planlegge en foryngelse av utviklingen av produksjon og ferdigheter.»

Denne foryngelsen ville bidra til å reversere «nedgangen for britisk forsvarsproduksjon». Forslaget forlanger «umiddelbare økninger av forsvarsutgiftene». Det insisterer på at «forsvarskontrakter skal plasseres i Storbritannia såframt det er mulig, og skipsbyggingsordrer skal plasseres med britiske verft.»

Der forslaget erklærer sin støtte til Storbritannias rolle i å besørge milliarder av pund for finansieringen av Ukraina for NATOs stedfortrederkrig mot Russland, hevder det: «TUC erkjenner videre at kutt i forsvarsproduksjonen har behindret Storbritannias evne til å bistå det ukrainske folket under brutale angrep fra Putins regime.» Forslaget fordømmer TUCs tidligere «politiske retningslinje vedtatt i 2017, til fordel for å diversifisere vekk fra forsvarsproduksjon» som «ikke lenger egnet formålet».

Starmer tok opp tråden i hans avslutningstale, og oppfordret til «reell uavhengighet fra tyranner som Putin, som gjør våpen av eksporter av fossilt brensel og truer vår sikkerhet».

TUC-konferansen byr arbeidere en sterk og klar advarsel. Den bekrefter at etter hvert som britisk imperialismes krise og angrepet på levestandardene utdypes, beveger fagforeningsbyråkratiet seg i låste taktskritt med Starmers Labour Party, som skjener sterkt til høyre.