David de Jong, i originalutgave «Nazi Billionaires: The Dark History of Germany’s Wealthiest Dynasties», Boston: Mariner Books, 2022, 400 sider. Oversatt til tysk av Jörnn Pinnow og Michael Schickenberg, og utgitt av Verlag Kiepenheuer & Witsch, Köln 2022, med tittelen «Braunes Erbe. Die dunkle Geschichte der reichsten deutschen Unternehmerdynastien.»
Denne boka kommer til rett tid. Krigstrommene hamres igjen på tvers av Tyskland, i det den tyske styringsklassen hevder er en kamp for det ukrainske folkets frihet og demokrati. Alle som avviser konsekvensene av krigskostnadene – inflasjon, husleiegjeld, fattigdom og arbeidsledighet – kalles tilhengere av russisk tyranni; den som uttrykker frykt for atomkrig kalles en feiging.
I Nazi-milliardærer: Den mørke historien til Tysklands mest velstående dynastier, utgitt ved slutten av mai i år, viser den nederlandske finansjournalisten David de Jong hva den tyske styringsklassens virkelige holdning til demokrati var, og fortsatt er. «De herjer og plyndrer, de tilegner seg med falske forutsetninger, og alt dette hyller de som byggingen av imperiet. Og når det i deres kjølvann ikke er annet enn en ørken, da kaller de det fred.» Sitatet fra Tacitus’ Agricola er bokas epigraf.
De Jong gir en detaljert og godt belagt redegjørelse for den intime involveringen noen av Tysklands største forretningsdynastier hadde med Nasjonalsosialistene (nazistene), og viser hvordan de etter krigen var i stand til å fortsette å ansamle rikdom, fikk beholde avgjørende innflytelse i næringslivet og i finansielle sfærer, og til og med gjenoppta finansieringen av fascisttendenser.
De Jongs bok fokuserer på fem oligarkfamilier, med ei fortid – som i motsetning til Krupp, Thyssen, Siemens, Deutsche Bank eller Dresdner Bank – lenge har forblitt i mørket: Quandt-forretningsimperiet, August Baron von Finck, Friedrich Flick, Dr. Oetker og Porsche-Piëch-klanen. Mot slutten av boka tar de Jong for seg Albert Reimanns familie, og dens JAB Holding, aktiv i forretningssegmentet kaffe og snacks, og med ei nazifortid som først nylig har blitt offentlig kjent.
Bokas forfatter, selv fortsatt en ung mann, henvender seg på en tilgjengelig måte til dagens generasjoner, som konfronteres med gjenkomsten av det tjuende århundres ondskap, med krig, fascisme og sosial elendighet, men som vet lite om kapitalistelitens historie. Selv den eldre generasjon vil i hans bok komme over overraskende detaljer, hentet fra mer nylige kilder.
De sentrale budskapene i Nazi-milliardærer er vanskelig å overdrive: For det første, det var den styrende kapitalistklassen, ikke folket, som ønsket framveksten av Hitlers diktatur. Den finansierte nazipartiet massivt, for å forhindre et revolusjonært arbeideropprør i Tyskland.
For det andre, Tysklands styringsklasse håpet at Hitler-diktaturet ville reversere nederlaget fra den første verdenskrig og elevere landet til å bli den dominerende imperialistmakten på det globale markedet. For dette formål var den villig til å bruke alle virkemidler – fra illegal tilegnelse av jødisk eiendom og utnyttelse av tvangsarbeid, til elimineringen av såkalt ‘uverdig’ liv.
For det tredje, det var ingen nullstilling – Stunde Null – i 1945. Ikke bare var gamle nazister igjen snart tilbake i de viktigste posisjonene i Vest-Tysklands stats- og sikkerhetsapparat. Også i næringslivet var de gamle elitene raskt tilbake im Geschäft – i full vigør. Denazifiseringsprosessene kom de fleste uskadd igjennom – eller som Ferdinand Porsche skrev til en venn: «Jeg ble entbräunt [‘de-nazifisert’] uten kostnader». Bare noen få, som Krupp og Flick, ble dømt, om enn løslatt etter kort tid. Til og med det gamle lederskapspersonalet ble gjeninnsatt, til tross for deres nazifortid.
For det fjerde, De Jong peker på farene i vår egen samtid: Etterfølgerne og arvingene til disse forretningsdynastiene har ikke bare vært i stand til å ansamle seg fabelaktig rikdom, og igjen kunne utøve en dominerende innflytelse på næringsliv, politikk, Tysklands væpnede styrker og landets kultur, men har også igjen blitt donorer for høyreorienterte og fascistgrupper. Uten dem ville det høyreekstreme partiet Alternative für Deutschland (AfD) i 2017 ikke ha kommet inn i Bundestag, Forbundsdagen.
Millioner for undertrykkingen av et arbeideropprør
De Jong, tidligere økonomi- og aksjemarkedsjournalist for Bloomberg News, sier han ønsket å besørge et lite bidrag for å kaste lys over saker som holdes i mørket. Selv om han selv har slektninger som mistet livet i Holocaust, eller knapt overlevde, vokste han opp stort sett uvitende om nazistenes forbrytelser. Hans bestefar ville ikke snakke om det. Bare ved starten av sommeren i Nederland, da tyske ferierende fylte strendene, spøkte han hånlig om «nok en invasjonen».
I bokas forord beskriver forfatteren Hitlers beryktede hemmelige møte den 20. februar 1933 med industriens og finansens topprepresentanter, tre uker før han kom til makten. Hitler vektla, der han talte til to dusin selskapsledere – blant dem Günther Quandt, Friedrich Flick, August Baron von Finck, Kurt Schmitt (Allianz), direktører i kjemikonglomeratet IG Farben og Wintershall, Gustav Krupp von Bohlen und Halbach, og Reichsbank-presidenten Hjalmar Schacht (samlingens organisator) – at året 1918 hadde vært et katastrofalt vendepunkt i tysk historie, som begynte med det tyske nederlaget i den første verdenskrig og Den russiske revolusjonen. Nå, sa Hitler, var øyeblikket kommet for å avgjøre tvekampen mellom venstre og høyre, én gang for alle. «Vi må først få alle maktmidlene i vår hånd, for at vi skal få knust den andre siden ettertrykkelig.»
Krupp, som talte som Vorsitzender des Reichsverbandes der Deutschen Industrie, styreleder for Riksforbundet for tysk industri, takket Hitler og oppfordret til en rask innenlandsk stabilisering og en sterk stat, og sa at bare på den måten kunne «landets økonomi og næringsliv utvikle seg og blomstre». Deretter oppfordret Göring, vert for forsamlingen, de tilstedeværende til å donere penger til NSDAPs valgkamp for valget den 5. mars, som med all sannsynlighet ville bli det siste «for de neste ti år, forhåpentligvis de neste 100,» og bankmannen Hjalmar Schacht åpnet et valgkampfond med tre millioner Reichsmark (i dagens penger rundt € 14 millioner). Møtet ble avsluttet med Schachts proklamasjon: «Und nun, meine Herren, an die Kasse!» – «Og nå, mine herrer, til kassaapparatet!».
Mindre kjent enn dette møtet i 1933 er samlingene som begynte i 1931, på Hotel Kaiserhof i Berlin. To år etter børskrakket på Wall Street den 25. oktober 1929, «Den svarte fredagen», steg antallet arbeidsledige i Tyskland raskt, og nådde i 1931 nesten seks millioner. Den tyske bankkrisa hadde brutt ut sommeren samme år og betalingstransaksjoner var på randen av kollaps. Lange køer med forargende mennesker foran de lukkede bankavdelingene ble brutalt spredt av politiet.
Det var mot dette bakteppet at nazipartiet søkte etter finansieringsmidler for sin Sturmabteilung (SA) for å drukne et forestående arbeideropprør i blod. Partiet henvendte seg til Berlin-journalisten Walther Funk, seinere sjef for die Reichspresse, om bistand til å skaffe midler fra næringslivet.
Det første møtet på Kaiserhof fant sted den 3. februar 1931, mellom Hitler og August von Finck, sønn av Wilhelm von Finck, en bayersk bankmann som var blitt adlet først i 1911, og som hadde steget opp til å bli en av de rikeste finanskapitalistene, først og fremst gjennom aksjespekulasjoner i inflasjonsperioden. Han ledet Tysklands største private bank, Merck Finck & Co., og kontrollerte forsikringsselskapene Allianz og Münchner Rückversicherung.
Hitler la utførlig fram for ham «enhver kapitalists mareritt, der han ‘mante fram spøkelset av arbeidsløse masser som reiste seg i et venstreorientert opprør.’» Finck sa seg enig med Hitler, og lovet over fem millioner Reichsmarks for bevæpningen av SA «skulle det komme til et putsch, og kanskje til en borgerkrig». Kort deretter ga Günther Quandt og andre industriledere også deres tilsagn, i en størrelsesorden av 25 millioner Reichsmark.
Familien Quandt
Utgangspunktet for De Jongs bok var undersøkelser han gjorde for Bloomberg News i 2012, der han kom over det lite iøynefallende nettstedet til et tysk investeringsforetak kalt «Harald Quandt Holding,» som hevdet kundebesittelser under dets veiledning for den forbløffende høye summmen $ 18 milliarder. Det Bad Homburg-baserte investeringsforetaket sporet sine røtter til den eneste overlevende etterkommeren etter Magda Goebbels, kona til nazistenes propagandaminister Joseph Goebbels. Harald Quandt, hennes sønn fra hennes første ekteskap med Günther Quandt, ble adoptert av Goebbels, og vokste opp i hans husholdning.
Etter krigen ble Harald Quandt styreleder i IWK, tidligere DWM (Deutsche Waffen- und Munitionsfabriken), som med gjenopprustingen vokste til å bli en av de største våpenprodusentene, og blant annet utviklet Leopard-tanksen. Etter hans død i en ulykke i 1967 hadde Harald Quandt Holding tilsyn med arven, som ble delt mellom hans fem døtre.
Mer kjent ble greina av selskapsimperiet under ledelse av Herbert Quandt, Günther Quandts sønn fra hans første ekteskap. Selskapspatriarken Herbert mangedoblet formuen etter hans far, en tøyfabrikkant som produserte uniformer under den første verdenskrig. Herbert Quandt bygde seg opp under krisa og inflasjonen i Weimar-republikken, ved å kjøpe opp konkursrammede selskaper, deriblant AFA-Batteriewerke Hannover og Hagen (nå Varta), og Deutsche Waffen- und Munitionsfabriken (DWM).
Han opprettholdt de tetteste, til og med private, relasjoner til NSDAP-ledelsen, var blant de mest skruppelløse forfektere av teorien om den arise rase, profitterte på våpenproduksjon og benyttet seg av rundt 50 000 tvangsarbeidere i hans selskaper. På eiendommen til batterifabrikken i Hannover opererte han sin egen konsentrasjonsleir, komplett med galger og en henrettelsesplass. Under nazitiden gjorde han sønnen Herbert til personaldirektør.
Quandt-familien kom uskadd gjennom de-nazifiseringen. Günther Quandt ble klassifisert som en «Mitläufer» (en passiv tilhenger) etter halvannet års fangenskap i amerikanske fangeleirer. I likhet med de andre selskapspatriarkene fra nazitiden som de Jong lister opp, med unntak av Friedrich Flick, ble han aldri stilt for retten.
Da Günther Quandt døde i 1955 ble det holdt en minnegudstjeneste på Goethe-universitetet i Frankfurt, der Hermann Josef Abs, en av Nazi-Tysklands mest innflytelsesrike bankmenn og etter krigen styreleder i Deutsche Bank, proklamerte: «Han underkastet seg aldri servilt den overveldende mektige staten.» Den samme Abs hadde på Quandts 60-årsfest i 1941 erklært det stikk motsatte: «Deres mest framtredende egenskap er imidlertid Deres tro på Tyskland og der Führer.»
Quandts barnebarn Susanne Klatten og Stefan Quandt er i dag Tysklands rikeste søskenpar. De kontrollerer BMW, og Stefan Quandt er eneaksjonær i det strategisk betydningsfulle selskapet Management-Holding Delton, som utvider hans innflytelse inn i helsevesenet og til logistikk- og teknologi-bransjene. Han har eierandeler i det tysk-amerikanske droneforsvarsselskapet Dedrone Inc, ratingagenturet Scope og energiprogramvareselskapet Kiwigrid. Han har forøvrig også siden juni 2019 sittet i representantskapet for den innflytelsesrike avisa Frankfurter Allgemeine Zeitung.
Da ARD under perioden med finanskrisa i 2007/2008 kringkastet dokumentarfilmen «Das Schweigen der Quandts» [engelsk omtale; ‘Familien Quandts taushet’], og med det løftet sløret på familiens naziinvolvering, bestilte arvingene en historiker til for første gang å utarbeide familiens krønike. Men da Bonn-historikeren Joachim Scholtyseck tre år seinere presenterte et 1 200-siders akademisk dokument som klart identifiserte Quandt-imperiet som «en del av naziregimet», feide Stefan Quandt det til side. Günther Quandt «forfulgte ikke målet om å drepe mennesker. Dette er noe som ligger mitt hjerte nært, som hans barnebarn. Den linja ble ikke krysset. Anvendelsen av tvangsarbeid var nødvendig i den tidens system, for å opprettholde produksjonen. De tyske mennene var jo ved fronten.»
August Baron von Finck – som far som sønn: Millioner til AfD!
I hvilken grad etterkrigstidens kapitalistøkonomi, under dekke av demokratisk utvikling, har beholdt sin gamle tilhørighet til fascismen demonstreres ved at den beholdt det inkriminerte tidligere nazilederskapet og, enda mer, den økonomiske støtten til dagens nye høyreekstreme grupper, helt opp til det høyreekstreme politiske partiet Alternative für Deutschland, AfD.
Harald Quandt hentet på begynnelsen av 1950-tallet inn to av Joseph Goebbels’ nærmeste medarbeidere fra Hitlers propagandadepartement til høye stillinger i Quandt-gruppa, blant annet Werner Naumann, som Hitler i hans politiske testamente hadde valgt som Goebbels’ etterfølger. Naumann hadde også vært en av Haralds mor Magdas elskere. Da Harald ansatte ham som styremedlem i Busch-Jaeger Dürener Metallwerke AG var Naumann nettopp løslatt fra fengsel av de britiske okkupasjonsmyndighetene i Tyskland.
Også Rudolf-August Oetker, tidligere Waffen-SS-offiser, søkte seg til nazitilhengere og hyret inn hans gamle SS-kamerat Rudolf von Ribbentrop, sønn av Hitlers utenriksminister gjennom mange år. Han donerte til «Stille Hilfe» (Taus bistand) for nazigjerningsmenn som var fengslet, og seinere, på 1960-tallet, promoterte han det nynazistiske partiet Nationaldemokratische Partei Deutschlands (NPD). Flick var også en av NPDs sponsorer, der det vrimlet av gamle og nye nazister.
Ferry Porsche, sønn av selskapsgrunnleggeren Ferdinand, som med hans jødiske medgründer Adolf Rosenbergers utvikling av VW-bilmodellen i en slik grad hadde imponert Hitler, søkte imidlertid etter krigen ikke gjenkomsten av hans tidligere administrerende direktør, som var blitt kjøpt ut for småpenger, fengslet av nazistene i en konsentrasjonsleir og drevet i eksil. Sammen med hans SS-offiserskamerat Albert Prinzing sørget han i stedet for gjeninnsettingen av ei rekke nazikriminelle, blant dem Fritz Huschke Baron von Hanstein, som i kraft av hans posisjon som SS Hauptsturmführer (kaptein) hadde deltatt i «Umsiedlung,» dvs. fordrivelse av jøder og polakker til okkuperte polske territorier, som fra da av skulle lede Porsches PR-arbeid; og fra 1957 for ei stund sågar Joachim Peiper i salgsavdelingen, en dømt krigsforbryter og Himmlers tidligere adjudant.
August Baron von Finck jr. engasjerte seg spesielt sterkt i støtte for gamle og nye høyreekstremister. Umiddelbart etter Tysklands gjenforening i 1990 begynte den særdeles velstående finansinvestoren å besørge sjenerøse donasjoner til høyrepopulister. I årene fra 1992 til 1996 donerte han rundt 8,5 millioner deutschmark (DM) i kontanter til Manfred Brunner, grunnleggeren av «Bunds Freier Bürger», som tok til orde imot innføringen av euro. Han donerte i 2003 € 6 millioner til «Bürgerkonvent», en lobbyorganisasjon som forfektet en mindre føderal regjering og for en reduksjon av de sosiale ytelsene. Den mangeårige styrelederen for den nå nedlagte organisasjonen var Beatrix von Storch, nå en av AfDs lederskikkelser.
På høyden av finanskrisen i 2010 ble August Baron von Finck aktiv innen gullhandel. For rettighetene til å bruke Degussa-varemerket (akronym for Deutsche Gold-und Silber-Scheide-Anstalt) betalte han € 2 millioner. Kjemikonglomeratet var involvert i produksjonen av Zyklon B, som ble brukt til å gasse ihjel over én million mennesker i dødsleirene. Mesteparten av plyndrede gulltenner og fyllinger havnet i Degussas smelteovner, som foredlet og solgte gullet og sølvet.
Da det høyreekstreme partiet AfD kort før Bundestag-valget i 2013 kom fra døpefonten, valgte man bemerkelsesverdig nok Dagmar Metzger som pressetalskvinne, og dermed ansvarlig for gullhandelsselskapet Degussas PR-arbeid.
For å omgå lovkrav om tilskudd til politiske partier åpnet AfD en online-butikk for gullhandel, og besørget seg dermed ekstra inntekter utover de statlige subsidiene allerede innvilget partiet. Graving foretatt av nyhetsmagasinet der Spiegel i 2014, en kilde de Jong baserer seg på, avslører at en av de to leverandørene til gullskjeften var Degussa.
Dette slutter sirkelen: Et ekstremt høyreorientert partis inntreden i Bundestag, Forbundsdagen, i 2017 kunne basere seg på den samme finansmannen som en gang lovet fem millioner Reichsmark for å bevæpne SA mot arbeidere som begynte å røre på seg.