Begynnelsen på FNs klimatoppmøte COP27, som nå pågår i Sharm el-Sheikh i Egypt, har blitt overskygget av pådriveren for å øke produksjonen av olje- og naturgass i USA og Europa, som resultat av USA-NATO-krigen mot Russland i Ukraina. Spesielt Biden-administrasjonen har siden krigen startet lovet å levere Europa titalls milliarder kubikkmeter naturgass, som samtidig lover en tilsvarende økning av klimagassutslippene, og avslører hans administrasjons miljøvernpretensjoner, og forøvrig den amerikanske regjeringens som helhet.

Som det nå har vært kjent i flere tiår, og igjen ble gjort klart under det siste møtet til Det mellomstatlige panelet for klimaendringer (IPCC), er det et presserende behov for å få redusert mengden klimagasser i atmosfæren, for å bremse og reversere den globale oppvarmingen. Hvert år dør rundt om i verden tusenvis av arbeidere og slitere, og millioner blir fordrevet, spesielt i de mest fattige regionene, som resultat av mer eller mindre uregulerte utslipp av karbondioksid og metan til atmosfæren, mens verdens selskaper og nasjoner konkurrerer med hver andre om global dominans.

De kolossale oversvømmelsene i Pakistan, som begynte i juni, er blant de mest framskredne uttrykkene for klimakrisa. Vann i stie strømmer kom fossende ned fra tinende isbreer i Himalaya som sammen med uvanlig kraftige monsun-regnskyll har drept minst 1 700, skadet mer enn 12 000 og fordrevet minst 33 millioner.

Klimamodeller forutser at slike katastrofer vil bli stadig mer regelmessige dersom den nåværende oppvarmingstrenden fortsetter. Og flommer, orkaner, skogbranner, polare virvler (‘polar vortexes’) og andre former for ekstreme værfenomener er kjent for å være forvarsler for enda mer dødelige klimainduserte katastrofer.

Ingen av disse anliggendene blir imidlertid tatt seriøst opp på COP27. Det har vært mange taler fra forskjellige figurer, inkludert statsoverhoder, som etterlyser «klimarettferdighet», kodeord for økt finansiering for å bekjempe innvirkningene av klimaendringer i fattige utviklingsland. FNs generalsekretær António Guterres advarte for at verden er på «motorveien til et klimahelvete, med foten på gasspedalen».

Men som med alle tidligere klimatoppmøter, fra fjorårets COP26 i Glasgow i Skottland til Paris-avtalen i 2015 og Kyoto-protokollen fra 1997, ingen av de ulike talene og avtalene hanskes med den underliggende årsaken til klimakrisa: Kapitalismen og pådriveren for privatprofitt.

Den pågående krigen i Ukraina fungerer som et eksempel på denne prosessen. Bare én dag etter at det russiske militæret ble provosert inn i sin invasjon skrev ei USA-basert lobbygruppe for flytende naturgass (LNG), kalt LNG Allies, et brev til Biden-administrasjonen og forlangte minst $ 300 millioner i ny infrastruktur for å etablere «virtuelle transatlantiske gassrørledninger,» for å styrke den innenlandske produksjonen.

Brevet oppfordret også energidepartementet om «umiddelbart å godkjenne» søknader om ytterligere eksport av LNG, under dekke av å bidra til å forhindre «energiusikkerhet» i Europa. Administrasjonen gikk raskt til verks, og godkjente to slike søknader i mars og ytterligere to i april. Den bemerket da at den forventet at USAs eksport av råvaren skulle øke med 20 prosent innen utgangen av 2022.

Disse endringene kom parallelt med en kunngjøring om enighet mellom Biden og EU-kommisjonens president Ursula von der Leyen om at USA i 2022 ville besørge ytterligere 15 milliarder kubikkmeter LNG for å bidra til å «få slutt på EUs avhengighet av russisk fossil brensel». Ifølge en artikkel i Bulletin of Atomic Scientists vil omtrent halvparten av USAs gassproduksjon gå til eksport når de pågående planene for infrastruktur for fossil brensel er fullført.

Dette har resultert i en finansiell bonanza for gasselskapene. Cheniere, som er basert i Houston, Texas, har så langt i år økt deres profitter med $ 3,8 milliarder. Sempra, en naturgassleverandør til nesten 40 millioner innbyggere i California, Texas og Mexico, så en økning i deres aksjekurs på mer enn 25 prosent i ukene etter at krigen startet.

Militærer selv er også enorme kilder til utslipp av klimagasser. En rapport fra Boston University publisert i 2019, med tittelen «Pentagons drivstoff-forbruk, klimaendringer, og kostnadene av krig», forfattet av Neta Crawford, med-direktør for Costs of War-prosjektet, fant at det amerikanske militæret er blant de største forurenserne i verden, og frigjør mer klimagasser enn hele land, deriblant Sverige og Danmark. Rapporten bemerket eksplisitt at krigene i Afghanistan, Pakistan, Irak og Syria har sluppet ut minst 400 millioner tonn karbondioksid til atmosfæren, omtrent en tredjedel av Pentagons totale utslipp siden 2001.

På COP27 blir det imidlertid ikke henvist til disse fakta. I stedet kom den ukrainske presidenten Volodymyr Zelenskyj med kritikk av Russland, og hevdet at «bevisste russiske handlinger» har «ført til ei energikrise som har tvunget dusinvis av land til å gjenoppta kullfyrt kraftproduksjon». Han fortsatte, igjen med henvisning til Russland: «Det er fortsatt mange for hvem klimaendringer bare er retorikk eller markedsføring, og ikke ekte handling.»

I virkelighetens verden har ingen regjering, fra Russland, til Ukraina, til USA, noen plan for «virkelig handling» for å håndtere klimaendringene. Nylige estimater tyder på at det trengs $ 100 milliarder hvert år for å reversere den globale oppvarmingen, et tall som har aldri har vært oppnådd. Derimot har det blitt besørget titalls milliarder dollar for å finansiere det ukrainske militærets innkjøp av avanserte våpensystemer fra USA og landets allierte, som er nødvendige for at Ukraina kan krige mot Russland. Og det er for ikke å snakke om de billionene som har blitt brukt til å redde amerikanske banker og storselskaper siden 2008.

Disse svimlende summene som blir brukt på krig og redningsaksjoner stoppet ikke John Kerry, Demokratenes tidligere presidentkandidat og nåværende president Bidens spesialutsending for klima, fra tirsdag å uttale: «Ingen regjering i verden har nok penger til å iverksette overgangen.» Han fortsatte: «Entiteten som kan hjelpe mest er den private sektoren, med den riktige strukturen.»

Kerry uttrykker, i to enkle setninger, hele den kapitalistiske sosiale ordens orientering. Det finnes ikke penger til å håndtere dagens enorme presserende sosiale problemer – klimaendringer, sosial ulikhet, Covid-19 – men derimot uendelige summer til krig og finansoligarkiets berikelse. Og alle initiativer som settes opp for angivelig å håndtere disse anliggendene må underordnes privat profitt.