Storbritannias streikebølge vokser til tross for alt av fagforeningsbyråkratiets bestrebelser for å få den under kontroll. Både torsdag og fredag så streikeaksjoner fra over 200 000 arbeidere.

En to-dagers streik torsdag og fredag av 115 000 postarbeidere ved Royal Mail [engelsk tekst], som er organisert i fagforeningen Communication Workers Union (CWU) sammenfalt med en 48-timers arbeidsnedleggelse av 70 000 universitetsansatte ved alle av de høyere utdanningsinstitusjonene i Storbritannia [engelsk tekst], og opptil 50 000 læreres streiker i Skottland. Alle de tre gruppene arbeidere har planlagt ytterligere streikerdager, deriblant neste ukes aksjoner av de universitetsansatte og postarbeiderne, 30. november og 1. desember. På fredag kunngjorde fagforbundet Education Institute of Scotland ytterligere 16 dager med streiker på rad i januar og februar.

Hos Storbritannias største arbeidsgiver, det offentlige helsevesenet National Health Service (NHS), er en avstemming for streikeaksjoner nå avsluttet av 300 000 medlemmer av sjukepleiernes fagforening Royal College of Nursing (RCN), som har planlagt to dager med streiker neste måned. Nesten en halv million NHS-arbeidere organisert i Storbritannias største fagforbund for offentlig ansatte, Unison, avsluttet fredag deres avstemming for autorisering av streik. Andre fagforeninger for helsetjenestearbeidere holder også avstemminger, deriblant 30 000 medlemmer av jordmødrenes fagforening Royal College of Midwives. Unite-fagforbundet avslutter avstemmingene blant deres NHS-medlemmer neste uke. Titusenvis av junior-leger skal stemme over arbeidskamp på nyåret.

Transportarbeidernes fagforbund, Rail, Maritime and Transport (RMT), har annonsert en serie på ytterligere åtte dager med nasjonale streikeaksjoner fra 13. desember til 7. januar, for deres 40 000 medlemmer, ved Network Rail og togoperatørene [TOCs]. Streiker av tusenvis av medlemmer av lokførerforeningen ASLEF fortsetter, med en nasjonal streik – deres femte i år – som finner sted i dag, lørdag.

Som respons på denne eskaleringen av klassekampen publiserte avisa Times en bekymret lederartikkel fredag under overskriften «All Out». Artikkelen pekte på postarbeidernes og utdanningsarbeidernes streiker, og erklærte: «Om Storbritannia virkelig står overfor en ny misnøyens vinter, så begynte den for alvor i går. Over hele landet startet hundretusenvis av arbeidere kamphandlinger designet for å lamme offentlige tjenester ...»

Lederartikkelen advarer: «Med inflasjonen som er på 11,1 prosent og viser få tegn til å avta på kort sikt, krever arbeidere uunngåelig at deres svinnende lønnspakker øker med en sammenlignbar rate. Hver arbeidsgiver i offentlig og privat sektor står overfor et uunngåelig press fra deres arbeidere.»

11,1 prosent er for det laveste inflasjonsmålet. Den mer nøyaktige RPI-indeksen, Retail Price Index, er allerede på over 14 prosent.

Times rådgir regjeringen at «ministre ikke må inngå noen kompromisser» med de streikendes krav.

Som alltid er tilfelle med lederskribenter for styringseliten søker de å framstille deler av fagforeningsbyråkratiet som uvillige til å se fornuft. RMTs Mick Lynch og UCUs Jo Grady er kategorisert som «stabeinte fagforeningsledere,» som «i det store og hele ikke har klart å erkjenne at også de må inngå kompromisser».

Det motsatte er sannheten. Hver eneste streik som fortsetter, eller – som i utdanningssektoren og NHS – kommer i gang til tross for uker med intensive forhandlinger mellom fagforeningene og regjeringen/arbeidsgiverne, der begge parter insisterer at avtaler fortsatt var mulige, for å unngå arbeidsnedleggelsene.

Times selv rapporterte om forhandlingene mellom RMT og transportminister Mark Harper, at han nå håper togstreiker «vil være over før jul».

Harper sa tre ganger at det var en «delt enighet om at konflikten hadde pågått for lenge» og at «det er realisme i denne prosessen fra både fagforeningene og arbeidsgiverne.»

Lynch selv beskrev møtet som «produktivt», der han sa han mente regjeringen har «kvittet seg med de krigerske monstrene som vi pleide å møte,» og han snakket også om en «delt enighet» for «de to sidene – fagforeningene og arbeidsgiverne» til «å få brakt denne tvisten til et opphør».

Byråkratiene i alle fagforeningene som streiker spør bare om minimale innrømmelser, som de deretter kan selge til deres medlemmer som en «seier». Hvor tynnslitt deres agenda er ble eksemplifisert av dokumenter lekket denne uka til pseudo-venstre-partiet Socialist Workers Party, der RMT klager over at «Tory-regjeringen nekter å tillate jernbanefagforeningene og togselskapene diskutere» en avtale og «direkte blander seg inn i våre forsøk på å komme til et forlik».

Avtalen RMT ønsker å diskutere er «et lønnstilbud på 4 prosent i år, deretter 4 prosent neste år og ytterligere £ 500 – men bare dersom fagforeningslederne samtykker i å overvåke nedskjæringene.» Hva RMT ønsker er indikert av avtalen hos ScotRail, som er en 5 prosent ettårig avtale, pluss £ 750 for å akseptere ny teknologi og nedskjæringer, og avtalen hos Transport for Wales bestående av «et lønnstilbud på bare 4,5 prosent, som går opp til 6,6 prosent med ‘produktivitetselementer.’»

Streikebølga i Storbritannia er del av den voksende bølga av arbeiderkamper internasjonalt. Streiker i alle sektorer fortsetter over hele Europa [engelsk tekst], deriblant forrige ukes én-dags nasjonale streik over lønninger for offentlig ansatte i Portugal, og oljeraffineriarbeidernes arbeidsnedleggelser i Frankrike og Nederland. Mandag gikk 48 000 akademiske arbeidere i utdanningssystemet University of California ut i streik med krav om lønninger og rettigheter som holder tritt med inflasjonen. Denne uka stemte også arbeidere i en tredje jernbanefagforening i USA for å avvise en nasjonal utsalgsavtale for godsjernbanene, som var meklet fram av Det hvite hus.

Arbeiderklassen møter i hvert land et fagforeningsapparat, som består av godt betalte byråkrater, en styrke dedikert til å undertrykke klassekampen på vegne av selskapene og staten. Etter hvert som klassekampen utvides må arbeiderklassen utvikle organisasjonsformene for å forhindre fagforeningsbyråkratiets sabotasje av deres kamper.

Arbeidere må snarest gå for å etablere deres egne grunnplankomitéer, demokratisk valgte og uavhengige av fagforeningsbyråkratienes døde hånd. Den iternasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI) har opprettet Den Internasjonale Arbeiderallinansen av Grunnplankomitéer – International Workers Alliance of Rank-and-File Committees (IWA-RFC) – for å gi veiledning til aksjonskomitéene, og for å koordinere dem internasjonalt.