Det tredje året av Covid-19-pandemien går mot en slutt, og etterlater i sitt kjølvann et grufullt antall dødsofre. Til tross for USAs president Joe Bidens erklæring i år at «pandemien er over» har Covid-19 i 2022 drept mer enn 250 000 amerikanere, et tall som er flere ganger høyere enn amerikanske dødsfall på slagmarken i ethvert enkeltår av den første eller den andre verdenskrig. Og med stigende antall infeksjonstilfeller og sykehusinnleggelser vil dødstallet bare stige.

Av inneværende års amerikanske Covid-19-ofre var tre fjerdedeler, eller 185 436 personer, over 65 år. I den siste uka rapportert av [den føderale folkehelseetaten] Centers for Disease Control and Prevention (CDC), har dette tallet steget til 92 prosent.

Om vi aksepterer karakteriseringen av vestlige regjeringers politiske orienteringer for å «la det rase» som Covid-19-respons som «sosialt mord,» da tar kapitalismen med overlegg livet av eldre amerikanere: En form for eugenikk, som påminner den barbariske praksisen «senicid» eller «geriatricid» som har vært praktisert av stammesamfunn.

For nesten ett år siden oppfordret Biden-administrasjonen til en «ny normal,» og til å «leve med» Covid-19. Under omikron-variantens oppsving, varianten Biden-administrasjonen erklærte å være «mild,» oppfordret Det hvite hus til en systematisk demontering av alle gjenværende tiltak for å stoppe sykdommens spredning.

CDC oppfordret til reduksjon av karantenetiden for de med Covid-19 ned til fem dager, oppfordret delstatene til å avslutte den daglige Covid-19-rapporteringen, underkjente PCR-testing og frarådet bruk av munnbind og ansiktsmasker. Helheten av systemet med kontaktsporing i USA er demontert.

Forskere og talsmenn for funksjonshemmede og pensjonister advarte for at disse retningslinjene ville føre til massedød blant eldre, etter hvert som sosial distansering ble praktisk talt umulig og viruset spredte seg ukontrollert.

Det ble raskt klart at dette var det tiltenkte resultatet. Pandemiens «nye normal» er å inkludere en betydelig høyere dødsrate for eldre amerikanere, for en ubestemt framtid.

CDC-direktør Rochelle Walensky sa i et intervju 10. januar at Covid-19-dødstallene hadde en «oppmuntrende» komponent: Sykdommen drepte hovedsakelig de som var funksjonshemmede, syke og eldre.

«Det overveldende antallet dødsfall – mer enn 75 prosent – har funnet sted blant personer som hadde minst fire ko-morbiditeter, så egentlig er dette mennesker som ikke var friske i utgangspunktet – og ja, virkelig oppmuntrende nyheter i sammenheng med omikron,» sa Walensky.

Da CDC-direktøren kom med disse kommentarene var andelen av de 65 år og eldre som hver uke døde av Covid-19 på 68 prosent, sammenlignet med 92 prosent i dag.

Det hvite hus’ demontering av alle gjenværende Covid-19-beskyttelsestiltak har gjort det stadig mer umulig for sårbare mennesker å unngå infeksjon.

På pleiehjem og sykehus ble leverandører og andre arbeidere med aktive Covid-19-infeksjoner oppmuntret til å stille på jobb, og i mange tilfeller også tvunget til det, og de spredte sykdommen til store deler av befolkningen, inkludert de mest sårbare.

Dr. Anthony Faucis uttalelse i januar om at «så godt som alle» ville pådra seg Covid-19 var mindre en analyse av virusets karakter enn det var konsekvensene av administrasjonens retningslinjer, og følgelig en intensjonserklæring.

Hovedarkitekten for Biden-administrasjonens plan for en «ny normal» var Ezekiel Emanuel, forfatteren av den notoriske 2014-artikkelen «Hvorfor jeg håper å dø ved 75,» der han erklærte at «samfunnet ... ville komme bedre ut dersom naturen går sin gang, raskt og umiddelbart.»

Emanuel og andre medlemmer av Bidens rådgivende panel for Covid-19 publiserte en serie artikler i Journal of the American Medical Association (JAMA) der de oppfordret til en «ny normal» for livet med Covid-19, som skulle avslutte tiltak for å telle antall tilfeller og spore infeksjoner.

Emanuel sa i et intervju på NBC: «Vi kan fortsette med vårt normale liv mens Covid er rundt, akkurat som vi gjør med influensaen.»

Planen ble hilst med forsideoppslag i New York Times og Washington Post. Ikke én av rapportene bemerket det faktum at Emanuel, arkitekten bak planen for den «nye normalen,» også var en ledende forfekter for å redusere forventet levealder.

Emanuel forklarte i et intervju med Massachusetts Institute of Technology 21. august 2019, hvorfor han ikke mente eldre amerikanere er verdifulle samfunnsmedlemmer. Han sa det sentrale spørsmålet var «hvorvidt vårt forbruket er verdt vårt bidrag».

Emanuel fortsatte,

Disse menneskene som lever et energisk liv til 70, 80, 90 år – når jeg ser på hva disse menneskene «gjør,» nesten alt av det klassifiserer jeg som lek. Det er ikke meningsfylt arbeid. De kjører motorsykler; de går fjellturer. Som alt av det kan ha verdi – ikke misforstå meg. Men om det er det viktigste i ditt liv? Ummm, det er sannsynligvis ikke et meningsfylt liv.

Folk skal med andre ord bare leve så lenge de arbeider – det vil si, genererer selskapsprofitter. I den grad folk ikke arbeider, er de et sluk for samfunnet, og det beste ville vært om de døde så fort som mulig.

Emanuels argument er antitetisk til helheten av tradisjonen for amerikansk demokrati og tenkning fra Opplysningstiden, som i Uavhengighetserklæringen proklamerte at «liv, frihet og jakten på velvære (happiness)» faktisk er samfunnets eneste «meningsfulle» mål. Thomas Jefferson erklærte så berømt at «Omsorgen for menneskeliv og for velvære, og ikke deres ødeleggelse, er det første og eneste legitime mål for god regjering.»

Men Emanuels avskyelige argument er falskt, selv på dets egne meritter. Eldre mennesker som ikke «arbeider» bidrar enormt til samfunnet, ved å undervise, ha omsorg for og nære barn, ved å gjøre fortidens erfaringer, ferdigheter og visdom gjeldende i nåtiden, og ved å berike deres kjæres liv.

Som World Socialist Web Siteforklarte den gang var dette argumentet fundamentalt identisk med både den amerikanske eugenikkbevegelsen og berettigelsen for Nazistenes eutanasiprogram, som hevdet at å drepe en funksjonshemmet person ville frigjøre ressurser for en hel «sunn» familie.

Eugenikernes argumenter er alltid innrammet i begreper om «samfunnets» nødvendigheter. De uttrykker vitterlig kapitalistklassens selvsentrerte og egoistiske rovdriftsinteresser. Jo mindre penger som brukes på å forsørge pensjonister og syke, jo mer kan føres direkte inn i profittene til finansoligarkiet som dominerer samfunnet.

Det er en annen, like kritisk viktig målsetting for kampanjen for uttynningen blant de eldre. Amerikanske militærstrateger har i årevis forlangt reduksjonen av forventet levealder i USA, som et virkemiddel for å kutte utgiftene til de føderale rettighetsprogrammene Medicare og Medicaid.

Anthony Cordesman, fra Center for Strategic and International Studies (CSIS), skrev i 2013 en artikkel som presenterte vanlige amerikaneres stigende levetid som et stort strategisk problem for amerikansk kapitalisme.

«USA står ikke overfor noen utenlandsk trussel så alvorlig som landets manglende evne til å ta tak i ... økningen i kostnadene for å opprettholde føderale rettighetsprogrammer,» skrev Cordesman. Han sa dette er drevet «nesten utelukkende av økningen i føderale utgifter til store helseprogrammer, Social security (grunnpensjon) og kostnadene for netto renter på gjelden».

Der Biden-administrasjonen i tiltakende grad erklærer at dens fremste fokus er å «vinne konkurransen om det 21. århundre,» blir støtte til eldre mer og mer ansett som en hindring for kanaliseringen av sosiale ressurser til krigsforberedelser.

«Senicid» eller «geriatricid» ble tradisjonelt praktisert av stammesamfunn under betingelser av kronisk knapphet, der omsorg for de eldre kan ha betydd sult for andre medlemmer av stammen.

Men for amerikansk kapitalisme, den rikeste og mektigste sosiale orden som noen gang har eksistert, er det ingen slik knapphet.

Oligarkene som dominerer samfunnet erklærer snarere at de ikke har pengene til å betale for løftene gitt arbeidere under sosialprogrammene New Deal og Great Society, som promoterte ideen om at dersom de arbeider, da ville de leve ut deres liv etter pensjonering i fred, sikkerhet og velvære.

Oligarkene hevder fattigdom samtidig som de mesker seg, med tre milliardærer som kontrollerer like mye rikdom som den nederste halvdelen av hele verdens befolkning.

Parasittene som kontrollerer det amerikanske samfunnet forkynner at samfunnet ikke har råd til å la dets medlemmene leve i fred, velvære og trygghet. I realiteten er det samfunnet som ikke har råd til oligarkene.

Covid-19 er fortsatt en sykdom som kan forebygges, til tross for herjingene forårsaket av kapitalistpolitikken med masseinfeksjon. Sykdommens overføring kan stoppes gjennom en rigorøs anvendelse av massetesting, karantener og kontaktsporing, og viruset kan elimineres og utryddes.

Det å få slutt på Covid-19-pesten vil bety et frontalangrep på finansoligarkiets rikdommer og privilegier, og en slutt på den kapitalistiske sosialorden som så uhyrlig beriker de få, og dreper de mange.