Storbritannias [sentrale fagforbund] Trades Union Congress (TUC) har kunngjort en «dag for den nasjonale retten til å streike» med protester den 1. februar, mot Conservative-regjeringens foreslåtte antistreikelover. TUCs generalsekretær Paul Nowak sa det var planer om å «holde arrangementer over hele landet mot dette ondskapsfulle nye lovforslaget – som er uanvendelig og nesten helt sikkert illegalt».

Han beskrev lovgivingen [engelsk tekst] som et angrep på «den fundamentale retten til å streike,» og innfører «drakoniske» restriksjoner som «vil skyve maktbalansen enda mer til fordel for slette bosser og gjøre det vanskeligere for folk å vinne bedre lønninger og betingelser».

Men midt i den største streikebølga på generasjoner, med hundretusener av arbeidere engasjert i kamphandlinger og hundretusener flere i ferd med å avslutte deres avstemminger om å autorisere arbeidslivsaksjoner, vil ikke TUC organisere noen koordinert aksjon, ikke engang for én dag.

Ifølge Guardian ble planene for en dag med protester «diskutert av fagforeninger som representerer ansatte i NHS, [det offentlige helsevesenet] National Health Service, jernbanene og utdanningsvesenet og offentlig ansatte» i TUCs hovedkvarter i London. Men et forslag om koordinerte streiker «fikk ikke samlet nok støtte».

En fagforeningskilde sa til avisa: «Én av tingene som ble seriøst diskutert på møtet, som [noen fagforeninger] prøvde å få over streken, var en koordinert aksjonsdag den 1. februar. Det ser imidlertid veldig, veldig, veldig usannsynlig ut til skulle å skje. Men noen fagforeninger vil likevel gå ut sammen den 1. februar som del av deres rullerende arbeidskamper, som uansett finner sted.»

Fagforeningene for arbeidere i helsevesenet spilte en åpent avskyelig rolle. Guardian skriver at «Pat Cullen, generalsekretær for [sykepleierfagforeningen] Royal College of Nursing (RCN), gjorde klart hennes motstand mot koordinert handling fra forskjellige fagforeninger, og sa RCN ikke ville slutte seg til et slikt trekk.» Artikkelen fortsetter: «Offisielle representanter for andre fagforeninger sa de fryktet at enhver samordnet arbeidsnedleggelse, som involverer massive forstyrrelser av ei rekke viktige offentlige tjenester, kan redusere offentlighetens støtte til den pågående streikekampanjen.»

Pseudo-venstre-partiet Socialist Workers Party (SWP), med kunnskap om møtet gjennom deres medlemmer i fagforeningsbyråkratiet, skriver: «Noen av helsevesenets fagforbundslederne var sterkest mot en dag med streiker. De fryktet at en ‘generalstreik’ ville tape den ‘spesielle saken’ for NHS, og skade helsetjenestearbeidernes ‘reine rrenomé.’»

Så spesielt etsende som deres unnskyldninger er, Cullen og helsevesenets fagforeninger er bare det mest frekke uttrykket for hele byråkratiets bestrebelser for å undertrykke Storbritannias streikebølge.

Over hele lengden av deres måneder-lange tvister har jernbanefagforeningene, [kommunikasjonsarbeiderfagforbundet] Communication Workers Union (CWU) og [forelesernes fagforening] University and College Union (UCU) knapt engang overlappet deres separate streikedager. Transport- og jernbanefagforeningene Rail, Maritime and Transport (RMT), ASLEF og TSSA har kalt ut deres medlemmer – alle i samme jernbanebransjen – på forskjellige dager. CWU holdt deres tvister i Post Office, Royal Mail og BT atskilt, og solgte ut BT-streiken i desember i fjor. Fagforeningen PCS, Public and Commercial Services, kalte bare ut 5 000 av deres 100 000 medlemmer med mandat til å streike, i ei rekke små, isolerte aksjoner.

Eventuelle tillitsvalgte på TUCs møte som presset på for en dag med koordinerte streiker gjorde det ikke fordi de er nærmere arbeiderne eller ønsker å føre klassekampen, men fordi de er mer bekymret for konsekvensene av å bli sett å gjøre så lite. Som PCS-leder Mark Serwotka advarte hans TUC-medbyråkrater i oktober i fjor:

«Jeg har holdt ei rekke taler i løpet av årenes løp der jeg har sagt at når historien er skrevet, da vil fagbevegelsen bli sett som å ha mislyktes i å bekjempe innstramminger, og den leksa må vi lære. Og en del av lærdommen vi må lære, mener jeg, er at å la de individuelle kampene utkjempes på egen hånd er et feilgrep.»

Onsdag kveld ble PCS den første fagforeningen til å varsle en én-dagsstreik den 1. februar, i et forsøk på å demme opp for omdømmeskaden fagforeningene har påført seg. Den har dessuten sagt at for første gang vil alle de 100 000 streikeberettigede medlemmene delta. Ytterligere 33 000 PCS-medlemmer stemmer for tiden for streikeaksjoner på tvers av fem ytterligere avdelinger av embetsverket.

Det er alle muligheter for at andre fagforeninger også kan kunngjøre streik den 1. februar, som del av deres pågående rullerende aksjoner. Men dette vil ikke strekke seg til noe breiere initiativ mot regjeringen. De fleste fagforeningene vil begrense seg til å delta i en samling av protester som en del av byråkratiets «juridiske og parlamentariske» kampanje mot antistreikelovene. Nowak og andre fagforeningsledere har allerede lovet å overholde lovgivingen, og har oppfordret arbeidere til å avvente domstolene, eller en Labour-regjering som de hevder vil oppheve den.

Motsetningen mellom arbeiderklassens besluttsomhet for en kamp mot Tory-regjeringen og fagforeningsbyråkratiets desperate ønske om å forhindre en, er ekstrem.

Klassekampen i Storbritannia er på sitt høyeste nivå på flere tiår. Flere arbeidsdager gikk tapt på grunn av streiker i de fem månedene fra juni til oktober i fjor enn i noen tilsvarende periode tilbake til 1990, mer enn én million. Offisielle tall er enda ikke tilgjengelige, men analyseforetaket Capital Economics og fagforeningene anslår begge at mer enn én million dager gikk tapt bare i desember 2022, det høyeste månedlige tallet siden juli 1989.

I mellomtiden har fagforeningsbyråkratiet forflyttet seg i motsatt retning. Det er enda mer fiendtlig innstilt til arbeiderklassens kamp i dag enn for ti år siden. Den 30. november 2011 sluttet opptil to millioner offentlig ansatte seg til en én-dagsstreik organisert av 37 forskjellige fagforeninger mot angrep på deres pensjoner under innstrammingsregimet til David Camerons Conservative-regjering.

Det som skjedde etterpå er av svært viktig lærdom for arbeidere i dag. Presentert av pseudo-venstre-grupper som begynnelsen av en gjenopplivning av militant fagforeningsvirke, markerte streiken i november 2011 i stedet begynnelsen på byråkratiets endelige svik av pensjonskonflikten.

TUC kalte i løpet av uker av all framtidig handling, og individuelle fagforeninger begynte å gå i forhandlinger for å gi regjeringen det den ønsket. Innen februar 2012 var det bare National Union of Teachers (NUT), University and College Union (UCU), Public and Commercial Services (PCS) og Education Institute of Scotland (EiS) som ville gå med på å avholde avstemminger for nok en felles aksjonsdag i mars det året. Da det kom til stykket, trakk PCS og EiS seg ut, og NUT og UCU begrenset deres handling til London.

Under dagens langt mer eksplosive sosiale betingelser er byråkratiet så skrekkslagen for at klassekampen skal komme ut av deres kontroll at dets svik er enda mer nakent.

Deres pseudo-venstre-forsvarere blir tvunget til å jobbe overtid for produsering av unnskyldninger. World Socialist Web Site skrev 4. januar, som respons på en eksklusiv artikkel i Socialist Worker som hevdet at fagforeningene planla «en forent dag med streiker som kan involvere over én million arbeidere, onsdag den 1. februar». Vi bemerket artiklenes mange forbehold, og de faktiske handlingene gjennomført av fagforeningene som det ble sagt var involvert, og kalte den angivelige koordinerte streikeplanen en svindel.

Vi skrev om SWPs opplysning om en mulig fagforeningsledet aksjonsdag: «Overlatt til dem selv ville det stort sett bli passivt, og slutten av en prosess i stedet for en begynnelse,» skrev vi. «Dette er en ekstraordinær uttalelse. ‘Prosessen’ er aldri definert, men kan bare være den mest obskure referansen til byråkratiets tiltenkte svik mot streikebølga i Storbritannia.»

WSWS insisterte 6. januar på at fagforeningene ikke ville bekjempe antistreikelovene, og forklarte at TUC «på forhånd hadde fraskrevet seg enhver kamp mot lovgivningen,» med fagforbundets ledelse «efterfulgt av helheten av byråkratiet, inkludert dets nominelle venstreside og militante representanter.»

Det har vist seg at WSWS og Socialist Equality Party (SEP) fikk rett. Fagforeningsbyråkratiet og dets pseudo-venstre-støttespillere leder arbeiderklassen til noe som ville bli et bittert nederlag.

For arbeidere som erkjenner den presserende nødvendigheten for felles, fullt mobilisert aksjon i avvisingen av regjeringens antistreikelover og til forsvar for lønninger, jobber og vilkår, er oppgaven å etablere nye kamporganisasjoner i stand til å gjøre dette arbeidet i trossing av fagforeningslederskapene.

SEP oppfordrer til byggingen av grunnplankomitéer på hver eneste arbeidsplass, og har sammen med sine søsterpartier rundt om i verden grunnlagt Den Internasjonale Arbeiderallianse av Grunnplankomitéer – International Workers Alliance of Rank-and-File Committees (IWA-RFC) – for å bistå i denne kampen. Kontakt IWA-RFC og WSWS i dag.