De styrende klassenes ideologer har gjennom årene gjentatte ganger beskyldt marxister for overdrivelse og til og med «katastrofitt,» da de utledet kapitalismens stadig dypere motsetninger, som truer selve framtiden for sivilisasjonen.
De som er enige i slike vurderinger, i det uendelige gurglet ut gjennom media og akademiske kanaler, ville ha nytte av å undersøke rapporten «Global Risks Report 2023» fra World Economic Forum (WEF), utarbeidet for den årlige samlingen som finner sted denne uka i Davos, Sveits .
Rapporten maler et knusende bilde av et sosioøkonomisk system i full fart mot katastrofe, utenfor kontrollen til de styrende elitene WEF taler for.
Rapportsammendraget begynner med å bemerke at de første årene av det inneværende tiåret «har vært varsler av en spesielt ødeleggende periode i menneskehetens historie».
Deretter følger et avsnitt som er verdt å sitere i sin helhet:
Der 2023 starter står verden overfor et sett med risikoer som føles både helt nye, og merkverdig kjente. Vi har sett gjenkomsten av «eldre risikoer» – inflasjon, levekostnadskriser, handelskriger, kapitalutstrømming fra framvoksende markeder, utbredt sosial uro, geopolitisk konfrontasjon og atomvåpenkrigføringens spøkelse – som få av denne generasjonens business-ledere og offentlige beslutningstakere har erfart. Disse blir forsterket av relativt nye utviklinger i det globale risikolandskapet, medregnet uholdbare gjeldsnivåer, en ny æra av lav vekst, lave globale investeringer og de-globalisering, en nedgang i menneskelig utvikling etter tiår med framgang, rask og ubegrenset utvikling av teknologier med dobbel anvendelse (sivil og militær), og det tiltakende presset fra klimaendringers innvirkninger og ambisjoner i et stadig mer krympende tidsvindu for en overgang til en 1,5 °C-verden. Sammen konvergerer disse til å forme et unikt og usikkert og turbulent tiår foran oss.
Den marxistiske analysen av den nåværende situasjonen presenteres i World Socialist Web Site’s Perspektiv-artikkel for Det nye året (2023: Kapitalismens globale krise og den internasjonale arbeiderklassens voksende offensiv), som bemerker at den verdenskapitalistiske krisas akkumulerende trykk i 2022 «nådde det som tilsvarer kritisk masse: Det vil si, det har nådd det punkt der krisas dynamikk har passert regjeringers evne til å kontrollere forflyttingen i retning av en sosial katastrofe.»
Alt i Global Risks Report bekrefter, på sin egen måte, denne analysens sannferdighet, og det er sannsynligvis grunnen til at WEF-dokumentet har fått liten eller ingen dekning i såkalte hovestrømsmedier.
Rapporten risser opp ei rekke fordypende kriser, inkludert de stadig mer forverrende økonomiske utsiktene, intensiveringen av geopolitiske konflikter og spenninger som ikke er begrenset til Ukraina, men som strekker seg langt breiere, den raske forverringen av helsestatusen og av helsevesenet, og effektene av klimaendringer, både angående været og tapet av biologisk mangfold.
Én av de mest betydningsfulle endringene i 2022 var avsluttingen av regimet med ultralave styringsrenter, som ble initiert som respons på den globale finanskrisa i 2008 og forlenget etter finanskrisa i mars 2020, ved starten av Covid-19-pandemien.
Den monetære innstrammingen implementert av US Fed og andre store sentralbanker for å undertrykke arbeiderklassens globale oppsving av lønnskrav, styrer verdensøkonomien ut i resesjon.
Men ifølge WEF-rapporten:
Selv om noen økonomier erfarer en mykere-enn-forventet landing, vil slutten på lavrente-æraen ha betydelige konsekvenser for regjeringer, selskaper og individer. Følgekonsekvensene vil merkes mest akutt av de mest sårbare delene av samfunnet og allerede skjøre stater, og vil bidra til stigende fattigdom, sult, voldelige protester, politisk ustabilitet og til og med statskollaps. ... Regjeringer vil fortsatt å stå overfor en farlig balansegang mellom å beskytte et bredt spekter av deres innbyggere fra en forlenget levekostnadskrise uten å innforlive inflasjon – og å imøtekomme gjelds- og betjeningskostnader der inntektene kommer under press fra en økonomisk nedgang, en stadig mer presserende nødvendig overgang til nye energisystemer, og mindre stabile geopolitisk omgivelser.
Rapporten advarer for at sosial uro og politisk ustabilitet ikke vil være begrenset til framvoksende markeder, der økonomiske trykk rammer de i kategorien mellom-inntekter:
Voksende frustrasjon hos innbyggerne over tap i menneskelig utvikling og synkende sosial mobilitet, sammen med et utvidende gap av verdier og likhet, reiser eksistensielle utfordringer for politiske systemer rundt om i hele verden.
Den globale oppbremsingen og utviklingen av resesjon i mange deler av verden vil forsterke geopolitiske spenninger og konflikter:
Økonomisk krigføring er i ferd med å bli normen, med tiltakende sammenstøt mellom globale makter og statsintervensjon i markedene over de to neste årene.
Økonomiske politiske orienteringer vil ikke bare bli brukt defensivt, men «i tiltakende grad offensivt, for å begrense andres framvekst.»
Rapporten peker også på USAs økning av militærutgifter som andel av BNP, så vel som andre land, og bemerker Japans beslutning om å doble landets militærutgifter:
De utbredte utleggene for forsvar, spesielt til forskning og utvikling, kan gjøre usikkerhet dypere og promotere et kappløp mellom globale og regionale makter i retning av mer avanserte våpen.
Dette vil bli ledsaget av framveksten av blokker som binder sammen land på tvers av sikkerhet, handel, innovasjon og investeringer.
Rapporten tar det ikke opp, men denne vurderingen blåser i lufta World Economic Forums tidligere uttalelser om at globaliseringen av produksjon og finans, gjennom operasjonen til det «frie markedet,» ville føre til fred og velstand.
Den analysen, som ble forfektet i årene etter oppløsingen av USSR, ignorerte det faktum, framhevet av trotskistbevegelsen, Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale, at en slik organisk fredfull utvikling var umulig fordi verden er ridd av motsetningen mellom global økonomi og nasjon-statssystemet som kapitalismen er forankret i.
WEF-rapporten inneholder lite analyse av pandemiens omfang, og abonnerer tilsynelatende på synspunktet, som motsies av bevisene, at Covid hører fortiden til. Men den peker faktisk på krisa i helsevesenet og trusselen om ytterligere pandemier, under betingelser der helsevesenet står overfor «tiltakende finansielt trykk».
Den sier:
Der Covid-19 forsvinner fra overskriftene ser det ut til at selvtilfredsheten begynner å feste seg om forberedelser for framtidige pandemier og andre globale helsetrusler. Helsetjenestesystemer står overfor arbeiderutbrenthet og vedvarende mangler, i en tid da finans- og budsjettpolitisk konsolidering risikerer å avlede oppmerksomhet og ressurser til andre felt. Hyppigere og mer utbredte utbrudd av smittsomme sykdommer mot et bakteppe av kroniske sykdommer over det neste tiåret risikerer å skyve utmattede helsevesen til randen av sammenbrudd rundt om i verden.
Helseproblemer vil også fortsette å vokse på grunn av innvirkningene av klimaendringer og sammenbrudd av økosystemer, som fører til økt forekomst av zoonotiske sykdommer – de som, i likhet med SARS og Covid, starter i dyr, men deretter hopper over inn den menneskelige befolkningen.
Et objektivt mål på menneskelig framskritt er stigningen i forventet levealder. I dag, for første gang siden den andre verdenskrig, begynner denne indikatoren å avta. Ifølge rapporten: «Folk lever flere år med dårlig helse, og vi kan snart møte en mer vedvarende reversering av forventet levealder utover pandemiens påvirkning.»
Om saksanliggendet klimaendringer, der utsiktene til å holde global oppvarming under 1,5 °C forsvinner bort i horisonten, bemerker rapporten at klima- og miljøanliggender er en kjernekilde til risiko for det neste tiåret, men samtidig er «risikoer som vi viser oss å være minst forberedt for.»
Den legger til:
Mangelen på dype, samordnede framskritt på klimamål har avslørt divergensen mellom hva som er vitenskapelig nødvendig for å oppnå netto null, og hva som er politisk gjennomførbart.
Det samme kan sies om spørsmålet om Covid-eliminering, som WEF imidlertid velger å unngå. Rapporten nærmer seg ikke engang en forklaring på masseinfeksjonspolitikken som føres av regjeringer over hele verden, fordi det ville bety å berøre det «helligste av det hellige» – kapitalistiske eiendomsrelasjoner, som den globale økonomien er basert på, og som umuliggjør anvendelsen av vitenskap der den er i konflikt med den private profittens interesser.
Der rapporten oppsummerer situasjonen sier den at nåværende og framtidige risikoer
samhandler med hverandre for å danne ei «polykrise» – ei klynge av relaterte globale risikoer med gjensidig påvirkende effekter, slik at den totale innvirkningen overstiger summen av hver del.
Eller, som World Socialist Web Site’s Nyttårsperspektiv forklarer, kapitalismens krise har nådd en «kritisk masse». Dette perspektivet understreker et annet avgjørende poeng – at kapitalistregjeringers handlinger blir stadig mer irrasjonelle, og i stedet for å lindre krisa, intensiverer de den.
Det samme poenget formuleres på en annen måte der WEF-rapporten konkluderer:
Uten å minimere behovet for en effektiv respons, overprioriteringen av nåværende utfordringer kan raskt falle ned i ei undergangsløkke av kontinuerlige globale sjokk, hvormed ressursene absorberes av krisehåndtering, i stedet for å rettes mot beredskap for framtidige risikoer. Komplekse utfordringer kan ikke løses med kortsiktige beslutninger – og likevel er langsiktig tenkning aleine utilstrekkelig i møte med kriser som utspiller seg i samtiden.
Bildet rinner en i hu av gutten som haster til for å stikke fingeren i diket, samtidig som hele strukturen gir etter for flommen.
Enhver som fortsatt lider under illusjonen at styringsklassene har en progressiv løsning på den stadig dypere krisa, burde lese det avsluttende avsnittet.
Der finner vi følgende:
I et komplekst risikoperspektiv må det bli en bedre balanse mellom nasjonal beredskap og globalt samarbeid. Vi har behov for å handle sammen, for å forme en vei ut av kriser som kommer oss imøte som fallende dominobrikker, og bygge en kollektiv beredskap for det neste globale sjokket, uansett hvilken form det måtte ta. Ledere må omfavne kompleksitet og handle etter en balansert visjon for å skape en sterkere, velstående delt framtid.
Med andre ord, de styrende elitene, framfor alt oligarkene samlet i Davos med deres kollektive fomue på billioner av dollar, som med deres handlinger over flere tiår har ført menneskeheten til ei eksistensiell krise, skal på en eller annen måte på et blunk gjøre helomvending og vise oss veien ut av uføret.
De har faktisk ingen politiske orienteringer for å stoppe den stadig dypere katastrofen, og de kan heller ikke utvikle noen, fordi i siste instans er det ikke er forankret i deres psyke, men i de objektive motsetningene i den kapitalistiske produksjonsmåten, som de forsvarer framfor alt annet.
De kapitalistiske styringsklassene, og deres politiske representanter, er hovedhindringene for menneskelig framskritt. Men det betyr ikke at de ikke har noe program. Det har de. Det er å legge hele byrden av deres systems krise på ryggen til arbeiderklassen og de undertrykte massene.
De er fordømt av historien, men er fortsatt en levende sosial kraft, med enorme ressurser og århundrer av kontrarevolusjonær politisk erfaring. Veien framover ligger ikke i appeller til dem om å endre kurs, men i å påkalle makten av en enda større sosial kraft – den internasjonale arbeiderklassen – for å få fjernet dem.
Men for at dén enorme kraften skal forvandles fra potensial til en faktisk virkelighet må arbeiderklassen bevæpnes med et klart utarbeidet program, basert på det historisk utviklede programmet og de strategiske lærdommene innhentet av den trotskistiske verdensbevegelsen, i dag utelukkende representert av Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI), i løpet av et århundre med uopphørlig politisk og teoretisk kamp.
Konklusjonen er ganske så enkel. Som WSWS’ Nyttårsperspektiv skisserte, menneskehetens framtid avhenger av sosialismens triumf, og oppnåelsen av dette nødvendige målet avhenger av byggingen av ICFI som verdenspartiet for sosialistisk revolusjon.