Samtidig som Frankrikes president Emmanuel Macron lover å kutte € 13 milliarder i året fra pensjonene, har han som mål å øke militærutleggene med € 118 milliarder [NOK 1 260,65 milliarder] i løpet av de seks neste årene. Der han sist fredag talte på flybasen i Mont-de-Marsan, kunngjorde han en økning på nesten 40 prosent i militærutleggene, til € 413 milliarder i perioden 2024 til 2030 [NOK 4 412,29 milliarder].

Der Macron og alle NATO-maktene bruker milliarder av euro på å føre krig mot Russland i Ukraina avslører denne planen styringselitens utilslørte forakt for opinionen og arbeiderklassens sosiale behov. 80 prosent av det franske folket motsetter seg Macrons pensjonskutt. Likevel vil han overføre hundrevis av milliarder av euro fra pensjonister over til bankene og militæret, der han argumenterer for at ytterligere, store opptrappinger av krigen er uunngåelige.

Slike kunngjøringer viser at å få stoppet desimeringen av arbeidernes levestandarder ved innstramminger og inflasjon fordrer at det bygges en bevegelse mot NATOs imperialistkriger.

Med NATO på randen av å starte en storskala global krig mot Russland, forlangte Macron at Frankrike skulle forberede seg på ytterligere, eksplosiv militæreskalering og høyintensitetskriger. «Vi må aldri komme én krig for seint. Vi må være én krig foran,» sa Macron, og insisterte på at Frankrike måtte være beredt for «mer brutale og flere kriger».

Han annonserte en omfattende modernisering av stridshodene, Frankrikes utskytingssystemer for nukleærmissiler, og en økning av størrelsen på landet ubåtflåte bestykket med ballistiske missiler. Macron berømmet Frankrikes nukleæravskrekkingsprogram, og sa: «Avskrekking er ett av anliggendene som gjør Frankrike til et annerledes land i Europa. I Ukraina ser vi igjen dette anliggendets vitale betydning. Det fortjener de betydelige innsatsene vi anvender for det.»

Budsjettet allokerer enorme ressurser på de nyeste metodene for spionasje og dronekrigføring. Macron kunngjorde en 60 prosent økning av budsjetter for militær etterretning og cyberkrigføring, en utvidelse av Frankrikes flåte av rekognoserings- og drapsdroner, og byggingen av nye luftvernsystemer for å skanne etter fiendtlige droner, mange som kan unndra seg radar. Budsjettet tillater også å bygge et nytt hangarskip, erstatte alle Mirage-jetfly med nyere Rafale-jagerfly og anskaffelsen av store mengder av det nye pansrede kjøretøyet Scorpion.

Macron oppfordret til en kraftig økning i det franske militær-industrielle kompleksets evne til å sette ut store mengder tunge våpen for anvendelse i utenlandske kriger. Han forlangte å «bygge opp våre lagre av ammunisjon, logistikkkapasitet og støtte», og sa: «Vi må være mer årvåkne, forsterke den nasjonale beredskapen for nødssituasjoner og ha de nødvendige midlene tilgjengelige for militær intervensjon på kort varsel, selv langt fra Frankrikes storbyer.»

Macron oppfordret til at Frankrike raskt skulle kunne utplassere 20 000 soldater i stand til tunge kombinerte våpenoperasjoner.

Han avsluttet med å skryte av at hans presidentskap ville forankre den militære overkommandoens enormt utvidede fullmakter i det franske offentlig liv, uansett hva opinionen måtte mene. Med henvisning til militærbudsjettene for periodene 2019 til 2023 og 2024 til 2030, sa Macron: «Samlet sett vil de to siste lovene for militærbudsjettet ha ført til en dobling av våre militærutlegg. … Dette er betydelige ressurser, som forsterker forsvarsutlegg, med en vekst uten presedens på fem tiår.»

Denne doblingen av franske militærutgifter – til nivåer ikke sett siden den blodige kolonikrigen i Algerie fra 1954 til 1962 – er, som han sa, «en dyp endring som nå vil bli irreversibel».

Det Macron ikke forklarte, men som er selvinnlysende av de antidemokratiske implikasjonene av denne uttalelsen, er: Om arbeideres sosiale og politiske forlangender skulle forpurre Macrons «irreversible» beslutning om å overøse overkommandoen med hundrevis av milliarder euro, da må de knuses.

Hans forsøk på å presentere hans militæroppbygging som et defensivt tiltak for å avskrekke angrep på fransk jord er grunleggende uærlige. Det motbevises for det første av det faktum at han oppfordrer om å eskalere utgifter til offensive våpen som skal utplasseres utenlands, langt fra Frankrikes grenser. Dessuten, i og med at Frankrike, i likhet med USA, har erklært at landet kan bli det første som anvender atomvåpen i en krig, vil ikke Macrons oppfordring om en nukleæroppbygging så mye avskrekke som å true andre land.

Det er forøvrig stadig mer åpenbart at forestillingen er falsk om at et land pålitelig kan avskrekke angrep på sine styrker og sitt territorium ved å utvikle atomvåpen. Russland har et av verdens største atomvåpenarsenaler, i stand til å ødelegge hele verden flere ganger. Likevel bevæpner NATO Ukraina, ved Russlands grenser, og hjelper Ukraina til å lansere angrep på russisktalende regioner som Krim, der Russland opprettholder væpnede styrker, og Moskva hevder er del av Russland.

NATO-krigen mot Russland i Ukraina er kulminasjonen av tre tiår med NATO-kriger siden den stalinistiske oppløsingen av Sovjetunionen i 1991. NATO-landene var aggressorene i disse konfliktene, og de angrep land som Irak, Jugoslavia, Afghanistan, Libya, Syria og Mali i kriger som til sammen krevde millioner av liv. Det russiske kapitalistregimets invasjon av Ukraina i fjor var uten tvil reaksjonært. Den kom imidlertid etter et NATO-støttet kupp i Kiev i 2014 som installerte et høyreekstremt regime i Ukraina som angrep russisktalende områder av landet på Russlands grenser.

Macron kritiserte i 2019 offentlig USAs politikk overfor Russland i magasinet The Economist, og kalte NATO «hjernedød,» for å risikere en direkte krig med Russland, og uttalte: «Når USA er veldig harde mot Russland, da er det en form for statlig, politisk, og historisk hysteri.»

Etter tre år med voksende klassekonflikt og økonomisk krise siden utbruddet av Covid-19-pandemien, har Macron imidlertid snudd 180 grader om, og omfavner nå krigen mot Russland, og lovet nylig å sende Kiev franskproduserte stridsvogner for å angripe Russland.

Macrons pensjonskutt illustrerer hvordan den franske imperialismens plyndringspolitikk i utlandet er uadskillelig fra dens pådriver for å plyndre arbeiderklassen hjemme. Nedskjæringen av hundrevis av milliarder euro fra pensjoner er ikke bare ment å frigjøre ressurser til franske militæroperasjoner i utlandet, men også for å generere massive profitter og skattekutt for vesentlige franske selskaper.

Rapporter på sosialmedier har bekreftet at forordninger i Macrons lov om pensjonsnedskjæringer eksplisitt fastslår at hensikten med å kutte pensjonene er å la staten redusere selskapsbeskatningen. Den aktuelle passasjen erklærer: «Denne utgiftsdempingen vil tillate, uten å true målet om å kontrollere budsjettunderskuddet, å fortsette strategien for å kutte obligatoriske skatter lansert i forrige periode … Den vil særlig bli forfulgt med to års undertrykking av selskapsbeskatningen betalt på merverdi, som spesifisert av 2023-finansloven.»

Arbeidere og ungdommen kan ikke bekjempe innstramninger og krig ved å overlate det politiske initiativet i hendene på arbeiderbyråkratiene og deres politiske pseudo-venstre-allierte, som Frankrikes pabloistiske middelklasseparti Nytt Antikapitalistisk Parti (NPA). Faktisk har NPA, i likhet med det stalinistiske byråkratiet [engelsk tekst] i fagforbundet Confédération générale du travail (CGT), eksplisitt støttet NATO-krigen i Ukraina.

Det NPA-tilknyttede nettstedet Révolution permanente argumenterte i deres eneste artikkel om Macrons militærbudsjett, for at arbeidere og ungdommer må støtte fagforeningsbyråkratiene der de protesterer mot pensjonskuttene. Nettstedet skrev: «Rett etter en spesielt massiv protest mot pensjonskuttene, er Macrons nye kunngjøring en provokasjon mot alle de som protesterte. Vi må hevne denne fornærmelsen ved å mobilisere i gatene, på arbeidsplassene og skolene, få Macron til å trekke tilbake kuttene og avvise den reaksjonære militære eskaleringen han vil påtvinge oss.»

Macrons militærbudsjett viser at det å stoppe det sosiale angrepet på arbeiderklassen også fordrer å få stoppet den eskalerende kampanjen for imperialistkrig som pensjonsnedskjæringene anvendes til å finansiere. Det er ikke nok å «avvise» denne eskaleringen. En internasjonal massebevegelse av ungdommer og arbeidere må bygges, uavhengig av krigsorienterte middelklassepartier og fagforeningsbyråkratier, mot imperialisme og krig, og i en kamp for sosialisme.