Sammenbruddet av Silicon Valley Bank (SVB) – den nest største bankkollapsen i nominelle termer i USAs historie – og den pågående turbulensen i banksystemet, som reiser utsiktene til flere sammenbrudd, er nok et uttrykk for USAs og den global kapitalismens historiske krise.
Denne stadig dypere råten og forfallet utgjør den underliggende pådriveren for to forbundede utviklingstrekk i USA og i verdenspolitikken: Den raske eskaleringen i retning av en tredje verdenskrig og det pågående og intensiverende angrepet på arbeiderklassen i USA og internasjonalt, der styringsklassene bestreber seg for å få arbeiderklassen til å betale for den eksistensielle krisa i deres utdaterte og reaksjonære private profittsystem.
Biden-administrasjonens forpliktelse til å gjøre «hva enn er nødvendig» for å beskytte finansinvestorers, spekulanters og de velbeslåttes penger og formuer har igjen avslørt kapitalistregjeringers sanne karakter, som den administrative eksekutivkomitéen for det styrende finansoligarkiets affærer.
Det er ingen penger til livsviktige helsetjenester, det offentlige utdanningsvesenet og andre av arbeiderklassens sosiale behov, der den nå rammes av den verste inflasjonen på mer enn fire tiår, men over natta finner man milliarder, billioner, for å forsvare finansoligarkiets rikdommer.
Samtidig blir det heller ikke spart på utgiftene hva angår utviklingen av midler nødvendige for å føre krig – USA-NATO-krigen i Ukraina, der formålet er oppløsingen og oppdelingen av Russland og pådriveren for krig mot Kina, som USA anser som sin globale hovedrival.
Det er en dyptliggende og organisk sammenheng mellom SVB-fiaskoen og muligheten for finanssystemets implosjon, og pådriveren for krig.
Det kontinuerlige utbruddet av finanskriser, til tross for alle påstander fra tilsynskontrollører og finansmyndigheter om at man har lært, har tatt sine forbehold og har iverksatt sikkerhetstiltak, er et uttrykk for den historiske nedgangen av amerikansk imperialismes økonomiske makt, som den bestreber seg for å løse gjennom militære midler.
Leo Trotskijs forutseende analyse fra 1928, rinner en i hu. Han bemerket at amerikansk imperialismes aggressive karakter ville framstå mer åpent, mer nakent brutal under betingelser av dens historiske tilbakegang enn under dens framvekst, blodig og voldelig som den var.
SVBs sammenbrudd og opphør, og sjokkbølgene det sender gjennom finanssystemet, der de fulle og hele konsekvensene enda gjenstår å se, er nok et uttrykk for den essensielle dynamikken, man kunne si en bevegelseslov, som driver amerikansk kapitalisme.
Trekker vi opp de 50 siste årenes utviklingslinjer kommer denne dynamikken klart og tydelig til skue: Tiltakene truffet av styringsklassen og dens stat for å prøve å avverge eller lindre ei krise på ett punkt skaper bare forutsetningene for dens utbrudd, i enda mer voldelig form, på et annet.
Som respons på nedgangen i den amerikanske kapitalismens posisjon overfor dens rivaler trakk USAs president Nixon i august 1971 gullstøtten fra den amerikanske dollaren, og avsluttet med det etterkrigstidens monetære system.
En av konsekvensene av den beslutningen, som ble truffet for å støtte opp og styrke USAs posisjon, var å besørge næring til veksten av finansspekulasjon, som i tiltakende grad karakteriserte den amerikanske kapitalismens modus operandi gjennom 1980-tallet, da hele strekk av industrien som hadde dannet den amerikanske kapitalismens grunnlag, og etterkrigstidens boom, ble lagt øde.
Den utviklende krisa disse tiltakene foranlediget brøyt i oktober 1987 fram i form av et Wall Street-krasj, fortsatt det største stupet på én enkelt dag, som var på mer enn 22 prosent.
Alan Greenspan, den gang styreleder for US Federal Reserve, garanterte som respons på denne krisa – kjent som the Greenspan put – at Fed ville understøtte finansmarkedene, og det førte i løpet av de to neste tiårene til en ekspanderende spekulasjonsorgie, og i sin tur til utbruddet av den amerikanske og globale finanskrisa i 2008.
Fed og den amerikanske regjeringen organiserte da en redningsaksjon for bankene som beløp seg til hundrevis av milliarder dollar, samtidig som arbeidsledigheten steg til tosifrede tall, og førte til at arbeiderklassens familier mistet deres hjem og arbeidsbetingelsene ble dårligere, ikke minst gjennom utbredelsen av to-sjikts avlønningssystemer organisert av Obama-administrasjonen i samspill med fagforeningene.
I kjølvannet av krisa begynte Fed sitt program for kvantitative lettelser [QE, quantitative easing], der sentralbanken pumpet billioner av dollar inn i finanssystemet via oppkjøp av statsobligasjoner og pantesikrede verdipapirer. I stedet for å få slutt på de voldsomme og gjennomgående spekulasjonene som utløste 2008-krasjet, næret sentralbanken, den kapitalistiske statens viktigste finansgrein, dem ytterligere.
Dette betydde at Trump-administrasjonen, støttet av Demokratene, da Covid-19-pandemien rammet tidlig i 2020, nektet å iverksette de nødvendige folkehelsetiltakene, av frykt for at de ville kollapse den spekulative bobla.
Fed pumpet i stedet inn enda mer penger etter finansmarkedenes nedfrysing i mars 2020, da det i flere dager ikke var noe marked for amerikansk statsgjeld, angivelig den sikreste finanseiendelen i verden, og næret dermed enda mer spekulasjon og finansiell parasittisme.
Men den operasjonen hadde konsekvenser for realøkonomien. Nektingen av å eliminere Covid, sprøytingen av $ 4 billioner inn i finanssystemet, gjennomgående spekulasjon og de store råvarehandlernes og de gigantiske matvareselskapenes profittutskvising, sammen med den militære offensiven mot Russland i Ukraina, bidro til å utløse den høyeste inflasjonsraten på fire tiår.
I frykt for konsekvensene av et oppsving av lønnskrav fra arbeiderklassen – finanssystemets nemesis – endret Fed så kurs og innledet de bratteste rentehevingene siden tidlig på 1980-tallet, for å prøve å få knust det.
Nå har disse tiltakene lagt forutsetningene til rette for ei ny finanskrise, som det kan ses med SVB-sammenbruddet. SVB, som har vært tett involvert i høyteknologisektoren i California, mesket seg som så mange andre banker og finansselskaper på de billige pengene Fed besørget i 2020 og 2021.
Banken hadde så mye tilgjengelig cash at den måtte plassere store deler av dem i amerikanske statsobligasjoner, Treasury bonds, og pantesikrede verdipapirer, angivelig ultrasikre finanseiendeler.
Med Feds vending til et høyere renteregime, angivelig for å bekjempe inflasjonen, men i realiteten innrettet på å undertrykke arbeiderklassen, om nødvendig via resesjon, snudde situasjonen skarpt.
Markedsverdien av obligasjonene SVB holdt falt etter hvert som avkastningsrentene, the yield, steg i en slik grad at det har vært anslått at obligasjonene tapte $ 1 milliard for hver heving med 25 basispunkter (0,25 prosentpoeng) i Federal funds-raten, som nå er hevet med ca. 450 basispunkter.
Denne kollapsen i SVBs eiendelsbase fikk mange innskytere til umiddelbart å ville sikre deres innskuddsmidler, a run on the bank, som beløp seg til $ 42 milliarder, og resulterte i kollapsen.
SVBs omstendigheter er ikke gjenskapt overalt. Men alle områder av finanssystemet, den dominerende kraften i kapitalistøkonomien, har blitt så avhengige av tilstrømmingen av billige penger at de nå blir sterkt påvirket av rentehevinger, med innvirkninger som bare har begynt å gjøre seg gjeldende.
Hva er konsekvensene? De utledes fra nettopp finanskapitalens karakter.
Ved første øyekast ser den ut til å være i stand til å trylle fram stadig større pengebeløp, bare ut av pengene selv.
Men denne framtredelsesformen maskerer en dypere realitet. Finanskapital skaper ikke noen tillegg eller noen nye verdier. I den endelige analysen er den et krav på merverdien hentet ut fra arbeiderklassen i den kapitalistiske produksjonsprosessen.
Følgelig, der den kontinuerlig søker å unnslippe til et rike der penger avler mer penger, streber finanskapitalen alltid etter å intensivere utbyttingen av arbeiderklassen, framfor alt i krisetider, som 2008-erfaringen så billedlig viste.
Regjeringen og kapitaliststaten må samtidig, drevet av den stadig dypere økonomiske og sosiale krisa, få arbeiderklassen hjemme til å betale for krig ved massive nedskjæringer i sosiale utlegg.
I hver krise innretter samfunnets to hovedklasser seg og mer og mer direkte på deres fundamentale materielle interesser. Styringsklassens program utvikler seg tilsvarende: Redningsaksjoner for finansoligarkiet, kombinert med krig og sosial kontrarevolusjon.
Arbeiderklassen blir likeledes drevet inn på en kollisjonskurs med hele kapitalistsystemets apparat. Men, uansett hvor dyp krisa er for styringsklassen og dens system, for at denne kampen skal lykkes må arbeiderklassen bli politisk bevæpnet med et klart program og perspektiv: Erobringen av politisk makt og byggingen av en sosialistisk økonomi.
Og framfor alt, den må ha et revolusjonært parti i front. SVB-sammenbruddet og kapitalismens stadig dypere krise uttrykker derfor en klar oppfordring til byggingen av Den internasjonale komitéen og dens seksjoner, i USA og internasjonalt.