Masseprotester brøyt torsdag kveld ut i byer over hele Frankrike, etter at statsminister Elisabeth Borne kunngjorde hennes regjerings planer om å pålegge president Emmanuel Macrons pensjonskutt uten avstemming i Nasjonalforsamlingen. Raseriet stiger i arbeiderklassen, som er på vei mot en direkte konfrontasjon med Macron-regjeringen, med revolusjonære implikasjoner.

Macrons politi-stat-maskin tramper ned demokratiet og folkets vilje. Han har ignorert motstanden mot hans nedskjæringer fra tre fjerdedeler av det franske folk, og de landsdekkende proteststreikene mot kuttene fra millioner av arbeidere, som nå har vedvart i to måneder. Med 60 prosent av befolkningen som støtter en generalstreik for å blokkere økonomien og tvinge Macron til å trekke tilbake kuttene, tiltar streikene og protestene i Frankrike.

Politiet angrep de tusener som protesterte i Marseille, Lyon, Lille, Toulouse, Bordeaux, Nantes, Rennes, Brest, Dijon, Angers og Besançon. Titusenvis samlet seg torsdag på Concord-plassen i Paris, der politi bevæpnet med tåregass, vannkanoner, gummikulevåpen og angrepsgeværer voktet strategiske bygninger, deriblant presidentens Elysée-palass, Nasjonalforsamlingen og den amerikanske ambassaden. Sammenstøt brøyt ut etter at politiet stormet protesten; bål brant i gatene i det sentrale Paris der demonstranter tok opp kamp med opprørspolitiet. Minst 120 ble arrestert.

Det oppstår en objektiv revolusjonær situasjon i Frankrike og på tvers av Europa, der klassekampen bryter ut samtidig med den blodige NATO-Russland-krigen i Ukraina. Millioner streiker mot inflasjon og lønnsnedskjæringer i Tyskland og Storbritannia, streikene fortsetter i Nederland og Portugal, og på torsdag var det en generalstreik i Hellas. Macron har ingenting annet enn represjon å tilby, selv om det sosiale raseriet på tvers av Europa antar titaniske dimensjoner.

Macron fortalte hans ministerråd torsdag formiddag at han ville aktivere Artikkel 49 punkt 3 i Frankrikes konstitusjon. 49.3 tillater regjeringen å tvinge Nasjonalforsamlingen til å vedta lovgivning uten avstemming, med mindre Forsamlingen stemmer for å felle regjeringen. Bornes kunngjøring kom samtidig med rapporter om at Macrons parti, nå omdøpt til Renaissance, som bare har et mindretall i Nasjonalforsamlingen ikke fikk samlet tilstrekkelig oppslutning for pensjonskuttene fra det høyreorienterte gaullistpartiet Republikanerne, Les Républicains (LR).

Macron fortalte hans ministerråd at dersom pensjonskuttene ble framlagt for Nasjonalforsamlingen og ble nedstemt, ville resultatet bli katastrofalt – midt i ei voksende finanskrise, frykt for europeiske bankers kollaps, og tiltakende spekulasjoner om den franske statsgjelda. Det ville også, helt klart, gå på tvers av Macrons bestrebelser for å finansiere hans militærbudsjett på € 413 milliarder og hans deltakelse i NATO-krigen med Russland i Ukraina via pensjonsnedskjæringene.

Macron sa: «Min politiske interesse og min politiske vilje ville være å gå til en avstemming (om kuttene i Nasjonalforsamlingen). Av dere alle, det er ikke jeg som risikerer min stilling og et sete i parlamentet. Men jeg vurderer at i den aktuelle situasjonen ville den finansielle og økonomiske risikoen være for stor.»

Macron slapp fra seg løgna at hans pensjonsnedskjæringer er diktert av nødvendigheten av å sikre det franske pensjonssystemets finansielle bærbarhet. I sannhetens navn er de en enorm utdeling til bankene og krigsmaskina.

Frankrikes børsindeks CAC-40, som i tidlig handel hadde falt kraftig, steg igjen etter at Borne sa hun i parlamentet ville anvende 49.3. Med finansbransjens representanters forventninger om ytterligere massive profitter, steg CAC-40 med 120 poeng for å avslutte handelsdagen over 7 000.

Macron-regjeringen lover å banke igjennom nedskjæringene, koste hva det koste vil. Borne ga et fjernsynsintervju i beste sendetid på TF1 der hun forsvarte hennes historikk, avfeide journalisters spørsmål om den massive folkelige motstanden mot kuttene, og sverget at kuttene ville finne sted.

Fagforeningsalliansen som har kalt ut de to siste månedenes landsdekkende streiker og protester, deriblant det sosialdemokratiske fagforbundet Confédération française démocratique du travail (CFDT) og det stalinistiske fagforbundet Confédération générale du travail (CGT), holdt også en kort pressekonferanse torsdags kveld. De kalte en ytterligere én-dags proteststreik for den 23. mars.

Dette er ei blindgate for arbeidere i Frankrike, og på tvers av Europa. Macron har gjort det umiskjennelig klart at det ikke er noe å forhandle med ham om, og at han er fast bestemt på å trå jernskodd over den offentlige opinionen. For å bryte Macrons bestrebelser for å utarme arbeiderklassen og slepe den inn i krig må arbeiderne først ta kampen ut av hendene til fagforeningsbyråkratiene og bygge deres egne grunnplankomitéer for å føre en politisk kamp for å få ned Macron-regjeringen.

I en atmosfære av panikk på tvers av det franske styringsetablissementet pusher nå borgerlige journalister og pseudo-venstre-politikere den linja at arbeiderne må begrense seg til å trygle og be Macron til å ombestemme seg, eller trygle og be parlamentarikere om å sensurere hans regjering og utlyse nyvalg. Dette er desperate bestrebelser for å kjøpe seg tid, besørge fagforeningsbyråkratiet spillrom for å få kontroll over situasjonen, og forhindre en revolusjonær kamp mot Macron.

«Dette er begynnelsen på noe som sklir ut av kontroll. … Representativt demokrati tillater ikke lenger folkets stemme å komme til uttrykk», kommenterte Marianne-redaktør Natacha Polony på kringkasteren BFM-TV, der redaktøren Bernard Duhamel desperat spurte: «Risikoen er at fagforeningen ikke holder. Vil lederskapene i fagforeningene klare å holde stand?»

Medlemmer av 2022-presidentkandidat Jean-Luc Mélenchons seineste valgallianse Ny folkelig union, Nouvelle Union populaire écologique et sociale (NUPES), har pushet illusjoner om at Macron og styringseliten plutselig skulle droppe nedskjæringene. «Vi er i ei vesentlig politisk krise», sa politiker Sandrine Rousseau fra De Grønne, Les Verts (LV), der hun bønnfalte det høyreorienterte gaullistpartiet Les Républicains (LR) om å besørge de avgjørende stemmene for et mistillitsvotum i Nasjonalforsamlingen og tvinge fram ett nyvalg. Hun la til: «Ting må roes ned, regjeringen har et ansvar for å roe ned ting.»

«Sosial harmoni må gjenopprettes. Monsieur Macron må ta til fornuft», erklærte François Ruffin fra Mélenchons eget parti Ukuelige Frankrike, La France insoumise (LFI). Fabien Roussel, partileder for det stalinistiske Franske Kommunistpartiet (PCF) lovet å organisere en underskriftskampanje for å samle sammen fire millioner underskrifter for å be Macron om å revurdere hans beslutning. «Hvilken av Republikkens presidenter ville opptre med forakt mot en slik begjæring?» spurte Roussel kynisk.

Dette er svindel. Dersom Macron er villig til å tråkke på 50 millioner menneskers opposisjon i Frankrike og på de 3 millioner streikende, da kan han med letthet avvise en begjæring med 4 millioner underskrifter.

Fagforeningsbyråkratiet signaliserer også iherdig, i deres bak-kulissene-samtaler med arbeidsgivere, og nå også i media, at det vil gjøre alt hva det kan for å knuse arbeiderne. Fagforeningsbyråkraten Jean-Christophe Deprat, funksjonær i fagforbundet Force ouvrière (FO), med ansvar for massetransporten i Paris, klaget sårt over «risikoer for at ting kommer ut av kontroll. Det risikerer å bli til et eneste stort rot, der alle gjør hva de vil.»

«En viss oppstand er mulig», advarte CGT-Energi-byråkraten Frédéric Ben. «Vi slåss mot radikaliseringen av bevegelsene ... men på ei streikevakt er det ikke bare CGT-medlemmer. Arbeidere, de bare gjør som de selv vil.»

Disse uttalelsene utgjør et løfte om ikke å mobilisere til noen motstand mot Macrons kommende angrep og tilslag. Opprørspolitiet brøyt allerede torsdag opp streikevakter som samlet streikende renovasjonsarbeidere i Paris, og de arresterte flere streikende arbeidere organisert av CGT-energi, for å ha distribuert gratis strøm til arbeideres boliger.

Bare den uavhengige organiseringen av arbeiderklassen på grunnplanet, bevæpnet med et revolusjonært sosialistisk perspektiv, kan beseire byråkratiets bestrebelser for å kvele arbeiderkampene og tildele Macron en seier. Det som oppstår i Frankrike er ikke ei nasjonal krise som kan løses med samtaler med Macron-Borne-regjeringen, eller med dens erstatning. Det er uttrykket i Frankrike for verdenskapitalismens uløselige økonomiske og militære krise.

Denne krisa kan ikke løses via reformer eller parlamentariske manøvrer, men bare ved overføringen av statsmakt til organisasjoner av arbeiderklassen i Frankrike, og tilsvarende over hele Europa og internasjonalt, som slåss for å bygge sosialisme.