Følgende tale ble holdt av Andre Damon, skribent og redaktør for World Socialist Web Site og medlem av den politiske komitéen i Socialist Equality Party (USA), den amerikanske seksjonen av Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI), til Det internasjonale online-stevnet 1. mai 2023, avholdt søndag 30. april, norsk tid. For å se alle talene fra stevnet, besøk wsws.org/mayday.

Kjære venner og kamerater,

Når vi i dag møtes for å feire 1. mai, er verden i krig.

Den tidligere Sovjetunionen har blitt ei slagmark. Hundretusener er døde eller såret på begge sider, der unge rekrutter og eldre menn blir sendt i døden over noen få meter land. Krigen i Ukraina har fordrevet millioner av mennesker og har hatt ødeleggende kulturelle og sosiale konsekvenser.

Men i imperialistenes planer er dette bare en åpningstrefning.

Masser av tropper er i bevegelse rundt om i verden. Over hele Europa dannes det nye kamplinjer, fra Østersjøen til Svartehavet. Mens over 150 NATO-tropper i aktiv tjeneste allerede er inne i Ukraina, har titusenvis flere blitt utplassert til Russlands grenser, beredte, med ordene til én kommandant, til å «slåss i kveld».

I Stillehavet blir øykjeden rundt det kinesiske fastlandet, et av verdens mest folkerike og økonomisk vitale områder, forvandlet til en militarisert bastion for krig med Kina.

Akkurat i dette øyeblikket diskuterer og forbereder krigsplanleggere i Pentagon scenarioer der store deler av menneskeheten blir drept i en strategisk utveksling av atomvåpen, og menneskelig sivilisasjon kollapser i en påfølgende nukleær vinter.

Krigen i Ukraina ble provosert fram, oppildnet og blir forlenget av USA. Det globale utbruddet av amerikansk imperialisme etter oppløsingen av Sovjetunionen (USSR) har forvandlet seg til en krig mot Russland og til aktive forberedelser til krig med Kina.

USA proklamerer at dette er en tidsalder for «stormaktskonflikt» der de forbereder seg, med ordene fra fjorårets NATO-erklæring, for «krigskamp mot atomvåpenbestykkede likeverdige konkurrenter».

Bush-administrasjonen lanserte for 20 år siden invasjonen av Irak, en brutal, illegal og kriminell krig som drepte mer enn 1 million mennesker og ødela et helt samfunn.

Det var en krig promotert med løgner. Det hvite hus konspirerte med media for å propagere en batant usannhet: Påstanden at Irak utviklet masseødeleggelsesvåpen, for å berettige okkupasjonen og plyndringen av landet.

Løgnene som førte til invasjonen av Irak blir ikke i dag ansett som et forferdelig avvik, men som en modell til etterfølgelse for oppnåelsen av styringsklassens målsettinger.

Den medieorkestrerte løgna først framført om «masseødeleggelsesvåpen» har blitt en permanent tingenes tilstand. Finanssystemet er solid. Covid-19 er «mildt». Barn får ikke Covid-19. Pandemien er over. Munnbind virker ikke. Løgnene hoper seg oppå hverandre, inntil det er nesten umulig å skille sannhet fra det usanne.

Alt om krigen har blitt solgt til publikum gjennom løgner. «Dette er ikke en stedfortrederkrig ... NATO er ikke involvert», sa Det hvite hus. «Jeg vil ikke sende amerikanske soldater for å slåss i Ukraina,» erklærte Biden. Alle disse løgnene har falt til jorda, den ene etter den andre, som dominobrikker, inntil det eneste som gjenstår er realiteten at to atomvåpenmakter er i krig med hverandre.

Kampen mot krig fordrer ikke bare tilbakevisingen av de blatante usannhetene som imperialistene berettiger deres forbrytelser med, men også en seriøs forklaring.

«Hva var så denne imperialistkrigen?» spurte Leo Trotskij, om den første verdenskrigen.

Det var produktivkreftenes opprør, ikke bare mot de borgerlige eiendomsformene, men også mot kapitaliststatenes grenser. Imperialistkrigen uttrykte det faktum at produktivkreftene er uutholdelig begrenset innen nasjon-statenes begrensninger. Vi har alltid hevdet at kapitalismen er ute av stand til å kontrollere produktivkreftene den selv utvikler, og at det bare er sosialisme som er i stand til å innkorporere produktivkreftene som har vokst ut av kapitaliststatenes grenser til en høyere økonomisk enhet.

Disse ordene, skrevet for å beskrive det 20. århundre, gjelder med enda større gyldighet for det 21., som nå gjenopplever det industrielle barbariet fra slagmarkene i Verdun og Somme, men nå utkjempet med droner og KI-drevne våpen.

Overalt bestreber den gamle, reaksjonære samfunnsordenen seg voldelig imot de globaliserte produktivkreftene; for å bekjempe den progressive makt og kraft inkorporert i kunstig intelligens (KI) og de globale kommunikasjonsnettverkene, og igjen blir slammet fra den mørke middelalderen mudret opp og spydd ut i den offentlig bevisstheten, for å korrumpere opinionen og betinge den offentlige bevisstheten for en ny verdenskrig.

Russiske musikere blir ikke tillatt å opptre i Amerika med mindre de sverger deres troskap til krigsinnsatsen. Amerikanske forskere og vitenskapsrepresentanter, som tar til orde for åpent vitenskapelig samarbeid med deres kinesiske kolleger, blir beskyldt for å ha skapt Covid-19.

Den rasistiske injurieringen har nok en gang reist sitt uhyrlige hode. Antivitenskapelig trangsynthet og bigotteri blir overalt promotert, der styringsklassen bestreber seg for å gjenoppta Scopes-rettssaken for endelig å få satt forskerne og vitenskapens representanter på plass.

Ingen må undervurdere trusselen reist av imperialistenes krigsplaner – bevæpnet med det 21. århundres våpen og det 21. århundres propagandametoder. Det har tross alt aldri vært ført en verdenskrig der flere kombattanter har hatt atomvåpen.

Men det ville være en langt større feiltakelse å undervurdere kreftene som blir brakt til torgs i kampen mot denne krigen. For til tross for alt av ødeleggelsespotensielet som kan slippes løs av disse moderne krigsinstrumentene, de kreative og progressive krefter smidd av denne moderne verden er sterkere.

Arbeiderklassen, forent i en global produktiv prosess, sammenkoblet gjennom globale kommunikasjonsmekanismer, er umåtelig mye kraftigere enn de reaksjonære kreftene.

Men det å få mobilisert denne store sammfunnskraften fordrer perspektiv og lederskap. Vi samles her i dag for å bygge dette lederskapet: For å forene trotskistbevegelsens krefter, fra Australia til Sri Lanka, til hele den eurasiske landmassen og Amerika, for å proklamere kampen for fødselen av et nytt sosialistisk samfunn fra det gamles lidelser.

Vil det være mulig å bygge et revolusjonært lederskap for å få stoppet en tredje verdenskrig og redde den menneskelige sivilisasjon? Dét spørsmålet vil bli avgjort gjennom kamp – gjennom handlingene til dem som er samlet her i dag, og alle dem de vil inspirere og utdanne.

Jeg oppfordrer alle deltakere på årets 1. maistevne innstendig: Gjør deres del for å ta opp og føre fram kampen mot krig, som kampen for sosialisme.