Det hvite hus og helheten av amerikanske media har siden starten av Ukraina-krigen i 2022 proklamert at konflikten var en «uprovosert krig» startet av én enkelt mann, Vladimir Putin, den 24. februar 2022.

Formuleringen «uprovosert» har blitt allestedsnærværende i amerikanske medias beskrivelse av krigen. Washington Post, New York Times og kringkastede nyheter har brukt formuleringen hundrevis av ganger.

Thomas Friedman, Times’ overordnede når det gjelder å transkribere CIAs etterretningsorienteringer, skrev i en artikkel publisert onsdag: «Fra starten av denne krigen har det bare vært ett sted å være for å forstå dens timing og retning – og det er i Vladimir Putins hode … denne krigen oppsto fullt og helt derfra.»

Mantraet om den «uprovoserte krigen» har for Ukraina blitt det «masseødeleggelsesvåpen» var for Irak-krigen, eller hva «Remember the Maine» var for den spansk-amerikanske krigen.

Ideen bak den endeløse repetisjonen er teorien «jo større løgna er, jo lettere vil den bli trodd». Offentligheten er forventet å akseptere at dette er historiens første krig uten noe historisk forspill eller noen økonomiske motiver, den første krigen basert fullt og helt på én manns psykologi.

Men på tirsdag publiserte Washington Post et intervju med NATO-generalsekretær Jens Stoltenberg, som der uttalte at krigen i Ukraina «ikke startet i 2022. Krigen startet i 2014».

Stoltenberg fortsatte: «Og siden da har NATO implementert den største forsterkningen av vårt kollektive forsvar siden slutten av den kalde krigen ... NATOs allierte reduserte fram til 2014 deres forsvarsbudsjetter. Siden 2014 har alle allierte, på tvers av hele Europa og i Canada, økt deres forsvarsutlegg betydelig. … dette er en enorm transformasjon av NATO, som startet i 2014.»

Ifølge Stoltenberg begynte altså ikke krigen i februar 2022, med den russiske invasjonen av Ukraina, men i 2014, åtte år tidligere.

Denne innrømmelsen bekrefter to poeng som World Socialist Web Site har kommet med gjentatte ganger siden krigsutbruddet. For det første, konflikten har en historisk bakgrunn. For det andre, 2022-invasjonen var en desperat respons på NATOs eskalerende tiltak for å bringe Ukraina inn i sin omløpsbane.

Stoltenberg uttaler at krigen begynte i 2014 men han forklarer ikke hva som faktisk skjedde. Det året begynte i Ukraina med den USA-støttede regimeskifteoperasjonen, som styrtet regjeringen til president Victor Janukovitsj, som hadde opponert mot tiltak for å integrere Ukraina inn en politisk assosiasjons- og handelspakt med EU, som i seg selv var forberedelser for integrering inn i NATO.

Kuppet ble finansiert av det USAs viseutenriksminister Victoria Nuland skrøyt var «mer enn $ 5 milliarder» i amerikansk finansiering.

Spydspisser i omveltingen av Janukovitsj-regjeringen var fascistiske og voldsomt antirussiske organisasjoner, deriblant organisasjonen Høyre Sektor og partiet Svoboda. Regjeringen til Petro Porosjenko, som ble installert etter kuppet, utførte i de påfølgende årene systematisk og gjennomgående vold og undertrykking av den russisktalende befolkningen i Øst-Ukraina, som fra 2014 til 2022 førte til mer enn 14 000 menneskers død.

Den USA- og NATO-støttede regimeskifteoperasjonen hadde, som WSWS i 2014 bemerket [engelsk tekst], «intensjonen å provosere fram en konfrontasjon med Russland».

Kuppet provoserte faktisk fram en respons fra Kreml, som forsto at de nye makthaverne ville overlate kontrollen over Krim-halvøya, hjemstavn for den russiske Svartehavsflåten, til NATO. Det ville tillate USA å stasjonere sin egen flåte ved havna i Sevastopol, og besørge USAs militære dominans over Svartehavet.

Som respons annekterte Russland Krim etter et referendum der det overveldende flertallet av enklavens befolkning støttet å forlate Ukraina.

NATO-maktene, som offentlig hevdet å støtte en våpenhvile i Øst-Ukraina under rammeverket av «Minsk-avtalene», jobbet i stedet systematisk for å sluse våpen for milliarder av dollar inn i Ukraina som forberedelser til en krig, med mål om å gjenerobre Øst-Ukraina og Krim-halvøya.

Den ukrainske regjeringen godkjente i 2021 en strategi for den militære gjenerobringen av Krim-halvøya, som deretter de facto ble kodifisert med avtalen Det amerikansk-ukrainske strategiske partnerskap i november 2021.

Der han før krigsutbruddet forlangte forsikringer om at Ukraina ikke ville bli med i NATO, forklarte Putin at dersom Ukraina ble medlem av NATO, da ville hele NATO-alliansen bli forpliktet til å støtte Ukraina i en krig for å gjenerobre Krim, som han sa ville føre til en atomkrig mellom NATO og Russland.

Invasjonen av Ukraina i februar 2022 var reaksjonen fra Putin-regjeringen, som representerer en fraksjon av det russiske oligarkiet, der den bestrebet seg for å forsvare sine interesser, samtidig som den håpet å kunne oppnå en slags innordning med imperialistmaktene.

USA og NATO er imidlertid fast bestemt på gjennom krig å realisere målene som motiverte 2014-kuppet. Stoltenberg erklærte seinere i intervjuet med Post at «alle NATO-allierte er enige om at Ukraina vil bli medlem av alliansen», der han direkte motsa de allestedsnærværende påstandene fra amerikanske media og det politiske etablissementet om at den russiske regjeringens bekymringer om Ukrainas tilslutning til NATO ganske enkelt var påfunn.

Stoltenbergs erklæring er i realiteten et løfte om å kaste NATO hodestups inn i direkte konflikt med Russland.

Løgna om den «uprovoserte krigen» har blitt akseptert og promotert ikke bare av det politiske etablissementet og de statskontrollerte media i USA, men også, så skammelig det er, av det store flertallet av akademikere. Foruten møtene holdt av International Youth and Students for Social Equality (IYSSE), har det ikke vært noe seriøst forsøk på campusene for å forklare krigens underliggende bakgrunn og årsaker.

Av spesiell betydning er den voldsomme pro-krig og pro-imperialisme posisjonen inntatt av nominelt «sosialistiske» organisasjoner – som faktisk representerer privilegerte seksjoner av den øvre middelklassen – som fullstendig har tilsluttet seg og støttet propagandanarrativet.

Pro-CIA pabloist-publikasjonen International Viewpoint, publiserte for eksempel 1. mai en uttalelse fra «Den russiske sosialistbevegelsen» som fordømmer «halv-solidaritet og falsk pasifisme» som «gjør enhver form for tilpasning til ens egen regjerings militære forberedelser moralsk problematisk».

Det er med andre ord «venstresidens» oppgave å støtte USAs og NATO-maktenes militære handlinger, fordi å gjøre noe annet ville være å tjene som «instrument for aggressoren» – Russland. Uttalelsen avsluttes med en oppfordring om «økte våpenoverføringer til Ukraina som vil gjøre landet i stand til å returnere sine annekterte territorier». På alle punkter gjenspeiler bare International Viewpoint Stoltenbergs egne uttalelser.

Alle de sosiale kreftene som har forsvart Washingtons propagandanarrativ står avslørt av krigen. USAs tiltak utgjør så langt fra «defensive» handlinger for å redde ukrainske liv fra russiske angrep, men viser derimot at Washington er fast bestemt på å føre krig til den siste ukrainer for å nå sine mål om å gjenerobre Krim-halvøya og påtvinge Russland et strategisk nederlag.

Jo mer krigen fortsetter og utvides, jo mer nakent kommer dens imperialistiske karakter fram i dagen. Det blir nå klart at amerikansk imperialisme, slett ikke tilfreds bare med oppløsingen av Sovjetunionen, bestreber seg for Russlands militære nederlag, oppløsing og erobring, som opptakten til tiltak for militært å underlegge seg Kina.