I dagene etter kollapsen av kuppforsøket til den fascistiske krigsherren, eks-fangen og milliardæren Jevgenij Prigozjin og hans leiesoldathær Wagner, har Kreml gjort det klart at de vil tillate opprørerne å fortsette deres operasjoner i nabolandet Belarus.

Vladimir Putin fordømte kuppmakerne på mandag, i hans første tale til nasjonen etter kuppforsøket, uten å navngi Prigozjin, for å ha «forrådt deres land, deres folk». Han hevdet de væpnede styrkers handlinger, og en «konsolidering av hele samfunnet» hadde sørget for at blodsutgytelse ble forhindret.

Han sa: «Dét resultatet – brodermord – er nøyaktig hva Russlands fiender ønsket: Både nynazistene i Kiev og deres vestlige støttespillere, og ulike typer forrædere mot nasjonen. De ønsket at russiske soldater skulle drepe hverandre, at tjenestemenn og sivile skulle dø, slik at Russland til slutt skulle tape, og vårt samfunn falle fra hverandre, drukne i blod og innbyrdes stridigheter.»

Likevel, etter effektivt sett å ha beskyldt Prigozjin og Wagner for å ha spilt i hendene på Kiev og NATO, og forsøkt å provosere fram en borgerkrig, gikk Putin deretter hen til å hylle Wagner-leiesoldatene for deres «mot i kampene» i Ukraina, og han inviterte dem til å «fortsette deres tjenester» for Russland ved å inngå en kontrakt med det russiske forsvarsdepartementet og andre sikkerhetsagenturer, eller ved å returnere til deres kjære. De som vil – kan dra til Belarus.»

Alexander Lukasjenko, presidenten i Belarus, har siden bekreftet at Prigozjin befinner seg i der i landet og at hans krigere er velkomne til å sette opp deres leirer der. «Vær så snill, kom igjen, vi har et gjerde, alt er der. Sett opp teltene deres. Vi skal hjelpe til med det vi kan.»

Mens noen rapporter indikerer at Wagner-krigere i Russland vil måtte overlevere deres tunge våpen til Den russiske nasjonalgarden, er disse rapportene ikke bekreftet. Størstedelen av Wagners utstyr og forsyninger gjennom årene har blitt levert av den russiske hæren. Russiske medier antyder at Wagner fortsetter å rekruttere åpent i mange russiske byer.

Bemerkelsesverdig er at Putins uttalelse ble bekjentgjort etter at Prigozjin publiserte et 11-minutters lydopptak på hans Telegram-kanal, der han forsvarte sitt kuppforsøk som en legitim «demonstrasjon». I lydopptaket hevder Prigozjin at han aldri ønsket å utfordre regjeringen, men bare militærledelsen, for å bevise dens ineffektivitet og for å forhindre dens «ødeleggelse» av Wagner, som tidligere ble beordret til å underordne seg hærens kommando. Wagner har siden på sin Telegram-kanal i praksis truet med at organisasjonen vil gjenoppta ikke bare operasjoner, men også kuppforsøket. Leiesoldathæren publiserte tirsdag en video som viste menn som ropte ut: «Vi blir aldri lei av å gjenta det! Vi kommer tilbake! Og igjen!»

Putins uttalelse kom også etter at utenriksminister Sergei Lavrov mandag kunngjorde i et intervju med «Russia Today» at russiske etterretningsagenturer ser inn i vestlige spioners involvering i kuppforsøket.

Også på mandag utvekslet USAs president Joe Biden med NATO-ledere, for med hans ord, å koordinere «vår respons og …. hva man kan forvente». Biden sa da: «Vi gjorde det klart at vi ikke var involvert. Vi hadde ingenting med det å gjøre. Dette var del av en kamp innen det russiske systemet.»

Arbeidere kan ikke feste mer lit til Bidens uttalelser enn alle andre av de utallige løgnene den amerikanske presidenten har gytt ut om krigen, eller andre aspekter av hans politikk.

Prigozjin lanserte hans kuppforsøk på fredag, med en klar appell til en betydelig pro-NATO-seksjon av den russiske staten og oligarkiet. Eks-oligarken Mikhail Khodorkovskij, en sentral skikkelse i disse regimeskifteoperasjonene, oppfordret lørdag befolkningen til å «gripe til våpen» for å støtte Prigozjin. Khodorkovskij la tirsdag ut en melding på hans Telegram-konto, der han sa det viktigste med kuppforsøket var at det «fant sted», og at Prigozjin initierte det ved å benekte at NATO hadde noe med krigen i Ukraina å gjøre.

Men, som World Socialist Web Site understreket i sin uttalelse om det mislykkede kuppforsøket:

At kuppet ble forberedt med et eller annet betydelig nivå av NATO-involvering er klart nok. Men å framstille kuppet som først og fremst produktet av en CIA-konspirasjon ville være å ignorere de reelle splittelsene som eksisterer innen det russiske regimet, og de sosiale interessene som bestemmer dets politiske disposisjoner.  ... Prigozjins kuppforsøk avslører framfor alt selve Putin-regimets fallitt, et regime Prigozjin selv oppsto fra.

Denne vurderingen er fullt ut bekreftet. Belarus-presidenten Alexander Lukasjenko holdt tirsdag en pressekonferanse, der han fortalte journalister hvordan han lørdag meklet en avtale med Prigozjin, Putin og Alexander Bortnikov, lederen av FSB. Lukasjenko gjenga hendelsene som følger:

«Putin sa til meg: ‹Hør her, Sasja [kjælenavn for «Alexander» på russisk], det nytter ikke. Han [Prigozjin] tar ikke engang telefonen, han vil ikke snakke med noen.»

Da Lukasjenko spurte Putin om Prigozjins telefonnummer, svarte den russiske presidenten: «FSB har sannsynligvis telefonnummeret hans.»

Ifølge Lukasjenko besvarte Prigozjin «umiddelbart telefonen. Den første runden snakket vi i omtrent 30 minutter, på et stygt språk [mat’]. Ekstremt stygt språk. Det var 10 ganger flere obskøne ord enn gjengs ordforråd (jeg analyserte det seinere).»

Da Prigozjin forlangte et møte med Putin og at Kreml skulle «gi opp» den russiske forsvarsministeren Sergei Sjoigu og den russiske sjefen for generalstaben Valerij Gerasimov, svarte Lukasjenko:

«Jeg sa: ‹Zhenya [kjælenavn for «Jevgenij»], ingen vil gi deg Sjoigu eller Gerasimov, ingen, spesielt i denne situasjonen. Du kjenner Putin like godt som meg. Han vil ikke snakke med deg på telefonen, enn si møte deg i denne situasjonen.»

«De vil kvele oss! Vi drar til Moskva!» – repliserte Prigozjin.

«Jeg sa: ‹Halvveis dit, vil de bare knuse deg som ei vegglus. … Tenk på det,› sa jeg. Jeg sa også til Putin: ‹Vi kan ta’n ut. Det er ikke noe problem. Om ikke ved første forsøk, så ved andre...›»

Lukasjenko førte ytterligere seks eller syv samtaler med Prigozjin, som til slutt gikk med på å gi opp hans forlangender, men var bekymret for hva som ville skje med ham selv og hans krigere: «Vi stopper – de vil begynne å hamre oss.»

Lukasjenko svarte: «Det vil de ikke. Jeg garanterer deg. Det skal jeg ta meg av.»

Lukasjenko «tok seg av dét» ved å snakke med Alexander Bortnikov, lederen av FSB, som Prigozjin tilsynelatende desperat hadde forsøkt å ringe tidligere, og sa til ham: «Du må ta telefonen om Prigozjin ringer». Etter forhandlinger med Bortnikov følte Prigozjin seg trygg på at verken ham selv eller hans jagerfly ville bli «tatt ut», og kunngjorde en retrett.

Dette er gangsteres språk, metode og tankesett. Mens Lukasjenkos beretning uten tvil bare er en liten del av sannheten, er den en god del av den sosiale sannheten bak kuppet og dets kollaps. Uansett deres voldelige interne stridigheter, Prigozjin, Putin og Lukasjenko er alle de foraktelige sosiale produktene av det stalinistiske byråkratiets ødeleggelse av Sovjetunionen i 1991, som ga opphav til et kriminelt oligarki, som har hele sin sosiale eksistens og rikdom knyttet til den systematiske plyndringen og stjelingen av rikdommen skapt av arbeiderklassen.

Mens Wagner først ble dannet i årene 2014 og 2015, var framveksten av private hærer som vesentlige aktører i russisk politikk også nært knyttet til restaureringen av kapitalismen. Under de såkalte «oligark-krigene» på 1990-tallet opprettholdt praktisk talt hver eneste oligark sine egne private sikkerhetsstyrker eller sin paramilitære enhet. Overveldende rekruttert fra veteraner fra militærets spesialstyrker og den hemmelige tjenesten FSB, hjalp disse private hærene individuelle oligarker med å ta kontroll over kritisk viktige selskaper og råstoffressurser, og til å «nøytralisere» (og ofte drepe) andre rivaler blant oligarkene og mafiaen.

Den private sikkerhetssektoren omfatter i dag rundt 23 000 foretak, og sysselsetter rundt 700 000 personer. I likhet med Wagner, har dusinvis av slike privathærer blitt utplassert i forskjellige kriger i utlandet. De fleste av dem forsynes i vesentlig grad med utstyr fra staten og hæren, og er tett sammenflettet med de statlige sikkerhets- og militærstrukturene.

Prigozjins kuppforsøk er det til dags dato mest ekstreme uttrykket for konfliktene mellom oligarkiets stridende fraksjoner, som har blitt næret av krigen, og der imperialistmaktene griper aggressivt inn for å oppnå et regimeskifte og en oppstykking av Russland. Men framfor alt framhever kuppforsøket den reaksjonære karakteren til styringsklassen som oppsto etter restaureringen av kapitalismen. Arbeidere må slåss mot imperialistkrigen i Ukraina og samtidig motsette seg imperialismens regimeskifteoperasjoner. Men denne kampen kan ikke føres uten en målbevisst kamp mot de kriminelle oligarkiene som oppsto fra den stalinistiske reaksjonen mot Oktoberrevolusjonen i 1917, og hele det sosiale systemet de styrer over: kapitalismen.