Detroit musikk-artisten Sixto Diaz Rodriguez døde sist tirsdag, 81 år gammel. Han var den sjette sønnen til ei indianermor og en meksikansk-amerikansk stålarbeider, som opplevde at hans musikk nådde et betydelig amerikansk publikum først etter at dokumentarfilmen Searching for Sugarman fra 2012 ble utgitt. Vår filmomtale i 2012 er gjengitt nedenunder.
Filmen forteller beretningen om Rodriguez’ musikks popularitet i Sør-Afrika, uten at artisten selv visste om det. Filmen ble i januar 2012 vist på Sundance Film Festival, og det endret hans liv. Den overraskende nye publisiteten ga ham anledning til å nå et stort publikum og med det også de framtredende media, som Rolling Stone Magazine og ABC News, som dermed ville intervjue ham. Hans album fra 1970, «Cold Facts» ble gitt ut på nytt, og i motsetning til de originale utgivelsene av hans album, fikk han endelig godtgjørelse for hans verk.
Rodriguez var tilsynelatende ikke så veldig interessert i pengene. I et omfattende 2012-intervju med Ed Morales fra ABC News, fokuserte han mer på hans musikks budskap: «Jeg beskriver meg selv som en musico-politico, sosialrealismen i ‹Establishment Blues› eller ‹Like Janis› er det jeg valgte å anvende for å uttrykke hva som fant sted i USA, og hva som skjedde meg reint personlig.»
«Jeg ble inspirert av sanger som Neil Youngs «Ohio», som var om hvordan de, på Kent State University, på guvernørens ordre skøyt inn i mengden av studenter fordi de protesterte mot krigen. Folk motsatte seg innrullering i militæret og dro til Canada, og i byene var det opptøyer og de sto i brann, og det var attentatene som fant sted mot Martin Luther King og Robert Kennedy og John Kennedy ...»
I en kommentar som reflekterte både hans fortsatte hat mot systemet, men også hans motløshet i møte med flere tiår av reaksjon, la han til: «På 60- og 70-tallet trodde jeg det kom til å bli en revolusjon. Nå tror jeg ikke det lenger. Nå tror jeg systemet bare kommer til å rase sammen. Korrupsjonen, grådigheten – det er de tingene som har skadet innbyggerne, spesielt her i Detroit.»
Rodriguez, som i hele hans liv bodde i Detroit, framførte i tjueårene hans egne sanger på små spillesteder langs Cass Corridor i Detroit. Han var kjent for til tider å opptre med ryggen til publikum. «Ikke se på meg. Lytt til hva jeg sier,» var et uttrykk han brukte. Han hadde noe å si.
Etter utgivelsen av Searching for Sugar Man oppnådde Rodriguez en betydelig fanskare, hvorav mange var kjente artister. Dave Matthews, født i Johannesburg, husker i denne videoen at han i hans egen ungdom anså Rodriguez som en musikalsk helt.
**********
Searching for Sugar Man: Detroit-musiker får kontakt med massepublikum i Sør-Afrika
James Brewer
27. august 2012
Regissert av Malik Bendejelloul
Dokumentarfilmen Searching for Sugar Man avdekker musikalske forbindelser som spenner over to kontinenter og en avstand av 13 000 kilometer. Innspillingene til en singer-songwriter fra Detroit, Sixto Diaz Rodriguez (født 1942), som praktisk talt ingen i USA noen gang har hørt om, oppnådde uten at det var kjent, (etter den britiske standarden) platinastatus i det fjerne Sør-Afrika.
Selv om filmen er en dokumentar beretter den en historie så utrolig at den føles som et fiksjonsverk. Searching for Sugar Man har blitt beskrevet som en eventyrfortelling. Til hans ære reiser Malik Bendejellouls verk ei rekke spørsmål, noen mer dyptgripende enn andre, om musikk, global politikk og penger.
Stephen Segerman, en hvit sørafrikaner til slutt sentral i å spore opp artisten kun kjent under hans etternavn, Rodriguez, åpner historien. Han beskriver Rodriguez’ musikk som «lydsporet til våre liv», der han snakker om hans generasjon av afrikanerungdom i opposisjon til apartheidsystemet og politistatens innskrenkninger med deres siktemål å undertrykke all uavhengig tenkning.
Musikken er sammenlignet med Bob Dylans, men i Sør-Afrika ble «Cold Fact», Rodriguez’ første album, ifølge Segerman så populært at det var ett av tre album som ble funnet i praktisk talt alle hvite liberale husholdningers platesamlinger, sammen med Beatles’ «Abbey Road» og Simon og Garfunkels «Bridge Over Troubled Waters». Mens hans musikk er umiskjennelig påvirket av Dylan, uttrykker Rodriguez’ tekster mer direkte undertrykte sjikt av befolkningens erfaringer.
«Sugar Man», sangen som inspirerte filmens tittel, er en bønnfalling om narkotika for å flykte fra virkeligheten. Til forskjell fra til Dylans «Mr. Tambourine Man» spiller ikke sangen opp en narkotikaindusert psykedelia-ekstase, men framkaller snarere den desperat manglende evnen, i møte med en brutal verden, på å finne et «svar som får mine spørsmål til å forsvinne».
En annen sang fra «Cold Fact», med tittelen «This is Not a Song, It’s an Outburst: Or the Establishment Blues», ble ei hymne for tusenvis av sørafrikanske ungdommer som trosset deres politi og statsstyrker. Sangen påkaller en annen Dylan-komposisjon, «It's All Right, Ma (I'm Only Bleeding)», men igjen kritiserer den mer eksplisitt den eksisterende samfunnstilstanden. Den siste verselinja sitert nedenfor er kilde til albumets tittel:
Garbage ain’t collected, women ain’t protected
Politicians using, people they’re abusing
The mafia’s getting bigger, like pollution in the river
And you tell me that this is where it’s at
Woke up this morning with an ache in my head
I splashed on my clothes as I spilled out of bed
I opened the window to listen to the news
But all I heard was the Establishment’s Blues
Gun sales are soaring, housewives find life boring
Divorce the only answer smoking causes cancer
This system’s gonna fall soon, to an angry young tune
And that’s a concrete cold fact
Beundrere i Sør-Afrika, der hans innspillinger hadde blitt så populære, visste ingenting om Rodriguez – hvor han kom fra, hva som inspirerte hans musikk, ikke engang hele hans navn. Rodriguez skulle angivelig ha drept seg på scenen under en konsertopptreden. Det var motstridende rykter om hans død – ett sa han helte bensin over seg og tente på; en annen beretning var at han skøyt seg i hodet med en pistol.
Segerman (som ironisk nok også ble kjent som «Sugarman» eller bare «Sugar») forklarer på nettstedet sugarman.org at en tilfeldig samtale i 1991 sendte ham ut på ei jakt etter det andre Rodriguez-albumet, «Coming From Reality», utgitt i Sør-Afrika, som han aldri hadde hverken sett eller hørt.
I et oppdrag sammen med en annen skribent for å produsere cover-notater for den første CD-utgivelsen av dette albumet, «grublet vi på hvor Rodriguez kunne befinne seg, og spurte om det var «noen musikkolog-detektiver der ute» som var villige til å bidra til å spore opp denne unnvikende mannen. En jounalist i Johannesburg ved navn Craig Bartholomew (Strydom) leste innlegget, kontaktet meg, og vi møttes ei stund seinere i Cape Town og ble enige om å starte et felles søk for å spore opp Rodriguez.»
Til slutt, gjennom ei nettside satt opp av Bartholomew-Strydom, kalt «The Great Rodriguez Hunt», tok sørafrikanerne kontakt med produsentene av «Cold Fact» i Detroit.
Da fant de også ut at Rodriguez fortsatt var i live.
Den første delen av Searching for Sugar Man anvender interessante animasjonsteknikker, basert på regissøren Bendejellouls skisser, for å skildre Detroit som byen en gang var og Rodriguez’ nomadiske figur vandrende gatene der. Vi får først noe vesentlig å vite om Rodriguez av intervjuer med hans tre voksne døtre. De beskriver deres liv i fattigdom, og deres fars beluttsomhet for å besørge dem tilgang til det beste innen kultur.
Rodriguez ga opp hans musikalske karriere etter at hans album ikke oppnådde å finne et marked, og han ble løslatt fra kontrakten med plateselskapet, og fortsatte i hans virke med riving og gjenoppbygging av boliger. Det var ikke før hans datter svarte på en appell om informasjon på nettstedet «The Great Rodriguez Hunt», at ikke bare hadde hun sett Rodriguez, men at han var hennes far, at ting endret seg. Som resultat av den kontakten fikk Rodriguez dermed vite at han i Sør-Afrika var «mer populær enn Elvis».
Ganske bemerkelsesverdig er Rodriguez’ manglende bitterhet, der han blir intervjuet i filmen. Han anser seg selv som heldig som har nådd et publikum. Han og hans datteren forekommer en tilskuer å være ganske bemerkelsesverdige mennesker.
Sørafrikanerne brakte i mars 1998 Rodriguez, sammen med hans døtre, til Cape Town for å starte en turné der i landet. Spillestedene var alle utsolgte. Filmen viser rørende opptak fra hans første konsert, der publikum ble overveldet over å se artisten de trodde forlengst var død.
Hvordan var det mulig at så mange kopier av et album kunne selges uten artistens viten (eller hans fans’ kjennskap til artisten)? Bartholomew-Strydom forklarer at det klassiske munnhellet «følg pengene» via Sussex Records førte dem til eieren av Rodriguez’ plateselskap. Clarence Avant, en gang styreleder i Motown Records og kjent som «den svarte musikkens gudfar», grunnla etiketten i 1969 og eide det, inntil det i 1975 opphørte.
I et anspent forevist intervju har Avant lite å si om Rodriguez’ popularitet i Sør-Afrika, men blir hissig når intervjueren spør videre om hvor inntektene fra albumsalget fant veien.
Searching for Sugar Man åpnet årets Sundance Film Festival og mottok flere priser. Selv om dokumentaren er vel verdt å se, er tilgjengeligheten dessverre begrenset. I Rodriguez’ hjemby, Detroit, vises filmen kun på én kino, og løpet er over kommende torsdag.
Rodriguez’ album er for tiden tilgjengelige på iTunes og Amazon.com. [O. anm.: i dag viser YouTube en hel masse, bl.a. intervjuer og hans live-opptreden på Glastonbury i 2013] Rodriguez kaller seg selv en «musico-politico». Han har nylig gjort flere opptredener på fjernsyn. Singer-songwriteren har ikke noe hastverk med å gjøre nye innspillinger, men om han gjør det kan man håpe hans nyvunne berømmelse ikke skjemmer den musikalske kanten som gjorde ham så populær.