Rundt 11 000 film- og fjernsynsmanusforfattere i USA har vært i streik i fire måneder, og 65 000 skuespillere i mer enn halvannen måned. Disse arbeiderne, fagforeningsmedlemmer av henholdsvis Writers Guild of America (WGA) og Screen Actors Guild-American Federation of Television and Radio Artists (SAG-AFTRA), har ført en modig, målbevisst kamp mot noen av de største selskapene i verden.

Tusenvis har gått i streikevakter og protestmarsjer i ekstrem varme, og har opplevd økende økonomiske vanskeligheter ettersom ukene har gått. Én faktor som utvilsomt holder humøret oppe hos manusforfattere og skuespillere er kunnskapen at de har stor offentlig støtte: Sjefene for megaselskapene er derimot breit foraktet.

Konglomeratenes klønete, grusomme plan var lett gjennomskuelig, der de var stilt overfor kontrakter som utløp for WGAs manusforfattere, regissørene organisert av Directors Guild of America (DGA) og SAG-AFTRAs skuespillere. De hadde til hensikt å la WGA legge ned arbeidet og forventet deretter å komme til avtaler med regissørenes DGA, hvilket de gjorde, og deretter med skuespillernes SAG-AFTRA, for dermed å få trengt manusforfatterne opp i et hjørne og knuse dem.

En artikkel i bransjetidsskriftet Deadline 11. juli, basert på samtaler med studiodirektører, la fram denne planen ganske eksplisitt. Artikkelen forklarte at selskapene ikke hadde noen intensjon om å forhandle med de streikende manusforfatterne. Én person, inneforstått med bransjedirektørenes holdninger, fortalte Deadline: «Jeg ser for meg en lang streik, og de kommer til å la den blø ut.»

Artikkelen fortsatte: «Siden WGA gikk til streik 2. mai mottok studiobossene positive tilbakemeldinger fra Wall Street, og Warner Bros Discovery, Apple, Netflix, Amazon, Disney, Paramount og andre blitt fast bestemt på å ‹knekke WGA›, som en studiodirektør blatant formulerte det. … ‹Sluttspillet er å la ting trekke ut i langdrag inntil fagforeningsmedlemmer begynner å miste deres leiligheter og miste deres hus,›» sa en studiodirektør til Deadline. «I erkjennelsen av denne kald-som-is-tilnærmingen, gjentok flere andre kilder samme uttalelsen.»

Dette var en åpen krigserklæring mot manusforfatterne, og mot bransjens arbeidere generelt.

SAG-AFTRA-medlemmers opprør, reflektert i det åpne brevet som til slutt ble signert av 3 000 skuespillere, som advarte fagforeningens funksjonærer mot å selge dem ut, og som muliggjorde skuespillernes arbeidsnedleggelse 14. juli, kastet en skiftnøkkel inn i selskapenes planer.

Den 11. august, nesten 15 uker inn i manusforfatterstreiken, tilbød endelig motparten Alliance of Motion Picture and Television Producers (AMPTP) et motforslag til WGAs krav. Fire dager seinere kom WGA tilbake med sine posisjoner.

Selskapene innkalte 21. august WGA-lederne til dagen etter å møte ei gruppe industrititaner – noe på linje med føydalherrer som tillot deres leilendinger å komme inn i deres nærvær.

Som WGA forklarer i en oppdatering, «invitasjonen til å møte Bob Iger [fra Disney], Donna Langley [fra Universal], Ted Sarandos [fra Netflix], David Zaslav [fra Warner Bros. Discovery] og Carol Lombardini [president for AMPTP] … var ledsaget av ei melding om at det var på tide å få avsluttet denne streiken, og at selskapene endelig var beredt til å forhandle om en avtale.»

I stedet, skriver WGA, «på streikens 113. dag – og mens SAG-AFTRA går streikevakt ved vår side – ble vi møtt med en belæring [fra de administrerende direktørene] om hvor bra deres første og eneste mottilbud var.» WGA-forhandlerne, som en guildoppdatering formulerte det, «forklarte alle måtene deres motparts begrensninger og smutthull og utelatelser mislyktes i å beskytte manusforfattere tilstrekkelig mot de eksistensielle truslene som i utgangspunktet fikk oss til å streike.» Selskapenes forslag var med andre ord elendig, og en ytterligere provokasjon, del av den helhetlige krigen de fører mot manusforfatterne og skuespillerne.

De administrerende direktørene kunngjorde på møtet deres planer om å gå over hodet på WGA og direkte til medlemskapet, ved å bekjentgjøre deres tilbud «innen de neste 24 timene». Faktisk ga de ut et dokument på seks sider, rundt 20 minutter etter at møtet den 22. august var avsluttet. Til dags dato er det ingen indikasjoner på noen støtte for avtalen blant manusforfattere.

På de sentralt viktige saksanliggendene om bemanning, kunstig intelligens (KI) og residuals [betaling for deltakelse i produkter som formidles på nye måter, f.eks. streames, og relatert seertall], har ikke selskapene rikket seg en tomme, og tilbyr i beste fall vage forpliktelser, ikke verdt papiret de er skrevet på. Typisk er selskapenes unnvikende, arrogante respons på avsløringer om de skandaløse beløpene – bare småpenger – manusforfattere (og skuespillere) mottar i residual-betalinger fra populære programmer på forskjellige streaming-tjenester. Ifølge WGA sier «selskapene at de har gjort en stor innrømmelse ved å tilby at seks WGA-ansatte tillates å studere begrensede streaming-seerdata for de tre neste årene, slik at vi kan komme tilbake i 2026 for å be om residuals basert på seertall. I mellomtiden kan ingen manusforfatter bli fortalt av WGA om hvor godt deres prosjekt gjør det, og langt mindre motta en residual basert på disse dataene.»

WGA- og SAG-AFTRA-lederskapene er på søk etter en avtale de kan «selge» til deres medlemmer. AMPTP har foreløpig ikke funnet det passende å tilby nok smuler til å dekke regninga. De forblir uforsonlige, med full støtte fra Wall Street og Biden-administrasjonen (selv om sistnevnte har utstedt hyklerske uttalelser om «støtte» for de streikende).

Dette er selskaper med hundretalls milliarder av dollar i eiendeler, som kan holde ut en streik i månedsvis. Ingen tvil om at de opplever en viss smerte, men de kan tåle midlertidig ubehag for saken å «knekke» manusforfatterne og skuespillerne, og industriens arbeidsstyrke generelt. Dessuten opptrer Disney, Amazon, Netflix, Warner Bros og resten, her på vegne av den amerikanske styringseliten som helhet. De er fast bestemt på å «belære» ikke bare forfatterne og skuespillerne, men hele arbeiderklassen, og gi den en uvurderlig lekse: Behandlingen dere får om dere våger å motsette dere selkapsoligarkiets diktater, er å utsultes og bli drevet tilbake til arbeid.

Budskapet deres er: Selskapene er allmektige. Det er de i virkeligheten ikke, og arbeidere har en voksende fornemmelse av deres egen enorme makt, men den vil ikke bli brakt til torgs av WGA- og SAG-AFTRA-lederskapene. De sistnevnte har ingen strategi eller intensjon om å starte den typen kamp som er nødvendig for å kontre selskapenes klassekrig.

WGA ga nylig ut en rapport, «De nye portvokterne – Hvordan Disney, Amazon, og Netflix vil ta over media», som beskriver «ei framtid med økt markedsmakt som snart kan la bare tre selskaper kontrollere hvilket innhold som lages, hva forbrukere kan se, og hvordan de kan se det.» Studien hevder at lønns- og arbeidsvilkår for manusforfattere «har blitt så dystre, og mediekonglomeratene så lite responsive, at 11 500 manusforfattere i mai 2023 gikk ut i streik. Uten intervensjon vil disse konglomeratene ta kontroll over medielandskapet og streaming-æraens framskritt for kreativitet og valgmuligheter vil gå tapt.» Rapporten påpeker videre at «Wall Street skyver media i retning et miljø med et komfortabelt samspill blant et lite antall megaselskaper.»

En organisasjon dedikert til arbeiderklassens interesser ville umiddelbart stake ut en handlingskurs for å motsette seg og beseire disse monopolistene. I stedet foreslår WGA patetisk at nye regjeringsreguleringer må implementeres, som aldri vil finne sted verken under Demokratene eller Republikanerne.

I møte med de hensynsløse konglomeratene, som er drevet av amerikansk kapitalismes objektive krise til drastisk å senke kostnadene og kutte deres samlede arbeidsstyrke, kan WGA bare hevde at selskapenes posisjon er «irrasjonell» fordi fagforeningens «rettferdige og rimelige» forslag ville koste gigantselskapene så lite: bare 0,006 prosent av Amazons samlede inntekter, 0,027 prosent av NBC Universals, 0,088 prosent av Disneys, osv.

En kamporganisasjon ville vært beskjemmet over å skryte av hvor elendige dens krav er! WGA fortsetter: «Til tross for AMPTPs forsøk på gjøre en omvei rundt oss forblir vi forpliktet til direkte forhandlinger med selskapene. Det er faktisk slik en avtale inngås og streiken kan avsluttes. Det ville være bra for resten av industrien og for selskapene også.»

WGA har kanskje ikke samme antall høyt betalte byråkrater som UAW eller Teamsters, men fagforeningsapparatet er ikke en tøddel mer progressivt eller representativt for sitt medlemskap. Fagforeningen forhandler og taler for et privilegert, øvre middelklassesjikt, tilknyttet Det demokratiske partiet og dets omkrets og forpliktet til det eksisterende økonomiske og sosiale oppsettet.

Streikens nåværende kurs kan bare føre til katastrofe, den siste katastrofen i en serie som strekker tilbake i det minste til konkluderingen av streiken i 2007/2008, som la grunnlaget for utarmingen av manusforfattere og skuespillere i løpet av de mellomliggende årene.

Isoleringen av manusforfatter-skuespiller-streiken må brytes. Dette innebærer en kamp ikke bare mot den bankerotte politikken til WGA- og SAG-AFTRA-funksjonærene, men mot hele AFL-CIO-byråkratiets bevisste isolering av kampen. I samarbeid med Biden-administrasjonen har fagforeningsbyråkratiet blokkert streikene til 22 000 havnearbeidere og 340 000 UPS-leveransearbeidere, som ville ha styrket manusforfatter-skuespiller-streiken enormt.

Men flere bataljoner av arbeidere kommer inn i kamp de kommende ukene, inkludert 170 000 bilarbeidere ved GM, Ford og Stellantis i USA og Canada, og mer enn 85 000 Kaiser Permanente-helsetjenestearbeidere i syv forskjellige amerikanske delstater og District of Columbia.

Arbeiderklassens store styrke ligger i dens strategiske posisjon i produksjonen, og dens sosiale makt. Ingen seksjon av arbeidere kan aleine ta på seg styringsklassens fulle styrke, og det er grunnen til at alle disse kampene må forenes. Men det fordrer at fagforeningsbyråkratiets kvelertak over alle deler av arbeiderklassen brytes.

En ny strategi er nødvendig, knyttet opp til byggingen av grunnplankomitéer, viet skuespillernes og manusforfatternes interesser og ikke til det som «vil være bra for resten av bransjen og selskapene». Det som er «bra for … selskapene», som de åpent forkynner, er ødeleggelsen av manusforfatternes og skuespillernes arbeids- og livsvilkår. Svaret på det er den direkte appellen til arbeidere i underholdningsindustrien og alle andre sektorer. Skuespillernes og manusforfatternes sak må bli hele arbeiderklassens sak, signalet for en generell offensiv mot selskapene og deres regjeringer.

Som kommentaren WSWS publiserte i går fra en streikende skuespiller argumenterte: «Den eneste måten å slåss mot disse internasjonale konglomeratene, som eier alle aspekter av vår verden, er å danne grunnplankomitéer, mobilisere arbeidere fra alle industrisektorer og bekjentgjøre våre krav. Nå er ikke en tid for innrømmelser, som bare vil føre til vår egen død. Vi må nå slå oss sammen og få brakt disse patologisk grådige direktørene i kne. Dette er klassekrig. Vi må begynne å opptre i henhold til nettopp det.»

Grunnplankomitéer blant skuespillerne og manusforfatterne vil slåss for å utvide streiken og få stengt ned underholdningsindustrien som helhet, ikke ved å gå til Teamsters og IATSE-funksjonærer, som bare vil forråde dem, men til grunnplanet. Dette er utenkelig for WGA og SAG-AFTRA, fordi det ville kutte på tvers av deres relasjoner med de andre fagforeningsbyråkratiene og med Demokratene, som regjerer i Los Angeles, New York, Chicago og andre produksjonssentre, og partiets representanter WGA og SAG-AFTRA gjentatte ganger har hentet fram på deres «solidaritets»-stevner.

Grunnplankomitéer vil sette en umiddelbar stopper for de 140 «interimsavtalene» som tillater produksjoner å fortsette, forhandlet av SAG-AFTRA, som demonstrerer fagforeningens kapitulerende holdning. Slike komitéer vil forlange en slutt på hemmelige forhandlinger bak lukkede dører, med hevede inflasjonskompanserende lønnskrav og residual-betalinger, og slåss for en utvidet og garantert bemanning av manusforfatterrom, forlange åpningen av selskapenes regnskapsbøker slik at manusforfattere og skuespillere på egne vegne kan se realiteten, og insistere på å forby enhver anvendelse av kunstig intelligens (KI) med innvirkninger på arbeidernes jobber eller arbeidsvilkår – og gjøre det klar at disse forslagene er krav, og ikke gjenstand for forhandling.

Som del av deres gjennomgående aksept og samtykke med det kapitalistiske status quo, aksepterer WGAs (og SAG-AFTRAs) ledere de nåværende kunstneriske og kulturelle betingelsene, som fordømmer så mange av deres medlemmer til å skrive og opptre i søppel, og med det forråde deres egne fineste kunstneriske interesser og ambisjoner. Grunnplankomitéer vil også ha ansvaret for å oppmuntre, publisere og støtte film- og fjernsynsarbeid som kaster lys over realitetene i det amerikanske sosiale liv, inkludert arbeiderklassens liv. Det å stole på selskapenes «gode vilje» til å tillate show og filmer som belyser disse forholdene, fra tid til annen, er et tapende forslag. Men, en slik kampanje ville uunngåelig innebære kampen for en genuint demokratisk og sosialistisk omorganisering av både kultur og samfunn, i den generelle befolkningens interesse.

Underdanig i kjølvannet av de offisielle WGA- og SAG-AFTRA-apparatene følger magasinet Jacobin, der det rettferdiggjør og legitimerer enhver av deres handlinger, og forøvrig er talerøret for Democratic Socialists of America (DSA), en ikke-sosialistisk fløy i det svært så kapitalistiske Demokratiske partiet.

I magasinets nyeste artikkel, «Hollywood-studioene er fortsatt ikke seriøse om å få slutt på manusforfatternes streik», jobber Jacobin i vei med det de gjør best: Å så selvtilfredshet og lulle i søvn så mange mennesker som mulig, som er mottakelige for deres argumenter.

Etter å ha detaljert selskapenes handlinger i deres nylige forhandlinger med WGA, hevder artikkelen at «direktørene har nok en gang bevist at de er totalt anelseløse: Det var aldri en sjanse for at WGA-ledere skulle akseptere et tidligstadium motforslag fra AMPTP, med så mange utestående anliggender. Selv etter mer enn ett hundre dager med en landsdekkende streik er studiodirektørene fortsatt monumentalt ute av kontakt [med virkeligheten].»

Studiodirektørene er faktisk ikke «anelseløse» og «ute av kontakt», de opererer direkte og kaldblodig i tråd med behovene til selskapene, finansaristokratiet, Bidens Hvite hus og hele den amerikanske styringsklassen.

Jacobin’s tiltro til WGA-lederskapet er rørende, men enda viktigere og nevnt i forbifarten, er at magasinet gir WGA- og AFL-CIO-apparatets strategi sitt godkjenningsstempel, der den knebler og setter manusforfattere og skuespillere i karantene, som er en oppskrift for nederlag. Jacobin vil bære sin del av ansvaret for nettopp det, om ikke situasjonen snus, gjennom veksten av grunnplanets handling.

Vi oppfordrer manusforfattere og skuespillere til å vurdere disse spørsmålene og initiere grunnplankomitéer uavhengige av de offisielle WGA og SAG-AFTRA-apparatene.