Lederskapet i manusforfatternes fagforening, Writers Guild of America (WGA), avbrøyt tirsdag den nesten fem måneder lange streiken til 11 000 film- og fjersynsmanusforfattere på grunnlag av en utsalgsavtale. Med forakt for manusforfatternes demokratiske rettigheter ble streiken avsluttet før en avstemming over avtalen og med titusenvis av skuespillere fortsatt i streik. Grunnplanet skal få «retten» til å bekrefte fagforeningens selverklærte «eksepsjonelle» avtale med oppstart i neste uke.

Manusforfattere bør avvise avtalen og slåss for å mobilisere hele arbeiderklassen mot styringsklassens offensiv mot arbeidsplasser og levestandarder.

WGAs tilbake-til-arbeid-ordre er avslørende for dens antidemokratiske karakter, som er et dolkestikk-i-ryggen. Topplederne for noen av de største konglomeratene grep personlig inn i de siste ukenes forhandlingsprosess. President Joe Biden og California-guvernør Gavin Newsom, begge Demokrater, gjorde også deres tilstedeværelse følt. Budskapet fra alle disse mektige etablissementskreftene var klart: Dette er det på tide å få avsluttet. WGA-lederskapet falt lydig inn på linje.

WGA-apparatet har fungert som agenten for selskapene og regjeringen i denne streiken, på nøyaktig samme måte som UAW, Teamsters og alle andre deler av det offisielle fagforeningsapparatet i deres respektive bransjer.

For øyeblikket er de offisielle WGA-funksjonærene, hele resten av AFL-CIO-lederskapet, Det hvite hus og diverse Demokrater, media og landets pseudo-venstre enstemmige i deres erklæring av den tentative avtalen oppnådd sist søndag som et gjennombrudd av en historisk karakter.

Dette er en svindel. Etter å ha sett en reallønnsnedgang på 23 prosent det siste tiåret, inkluderer avtalen lønns-«økninger» som faktisk faller under inflasjonen, hvilket betyr en ytterligere nedgang.

Overenskomsten vil ifølge WGA bare koste multi-milliarder-dollar-selskapene $ 233 millioner i året, ned fra fagforeningens allerede fullstendig utilstrekkelige forlangende om ei pakke verdt $ 429 millioner.

Kostnaden for selskapene er lite mer enn beløpet Disneys adm. dir. Bob Iger tjente fra 2018 til 2022 ($ 210 millioner) og, bemerkelsesverdig, $ 13 millioner mindre enn hva Warner Bros. Discoverys adm. dir. David Zaslav håvet inn for to år siden.

Når konglomeratene igangsetter deres operasjoner igjen vil man se hva denne tentative avtalen faktisk er: En avtale som ikke gjør noe for å stoppe deres hensynsløse pådriver for å organisere en bransje basert på «gig»-arbeid. I motsetning til hva den ene eller den andre fagforeningsdemagogen måtte si, selskapenes politikk er ikke bestemt av «grådighet», så griske som de ulike direktørene individuelt kan være, men av kapitalistsystemets objektive motsetninger og krise. Hva angår kunstig intelligens (KI), bemanning og residuals [dvs. kompensasjoner for streaming av produksjoner, m.m.] vil selskapene finne deres måter å kunne omgå de mindre hindringene satt i deres vei.

Gigantselskapene er nødt til det. Etter å ha opplevd en halv billion dollar av deres markedsverdier slettet i 2022, har underholdningsgruppene, der Wall Street hever pisken, fullt ut til hensikt å presse videre på for å redusere deres produksjonskostnader, og med det slette arbeidsplasser.

Nettstedet Radio and Television Business Report bemerket, i en av sine mer avmålte vurderinger, i klare ord i en overskrift denne uka: «Finansiell innvirkning av WGA-oppgjøret, ingen stor sak». Nettstedet bemerket at Moody’s Investors Services ikke «forventer at forliket vil ha noen merkbar innvirkning på de berørte medieselskapenes finansielle helse».

Forbes påpekte at «det er mulig mange av dem som gikk ut i streik ... kan komme tilbake for å finne at deres jobber fortsatt er i fare, eller rett og slett er borte.» På samme måte observerte CNN at «den nøkterne sannhet er at det kan bli færre anledninger å by rundt, da dagene med ‹peak TV› synes dømt til å vike for innstramming av belter og større selektivitet.»

Manusforfatternes og skuespillernes «dobbeltstreik» oppsto som del av, og forsterket i sin tur en høyst volatil sosial og politisk situasjon i USA og globalt. Hundretusenvis av forargede arbeidere fra UPS, bilindustrien, helsevesenet og andre deler av arbeiderklassen er i harnisk over flere tiår med uopphørlige angrep og forverrede arbeidsvilkår, og har i år gått ut i kamp for å gjenvinne en del av det de har tapt.

Finansavisa Wall Street Journal bemerker engstelig at USA «har tapt mer enn syv millioner arbeidsdager på grunn av arbeidskonflikter inneværende år fram til og med august, mer enn noe helt år siden 2000 – og disse tallene inkluderer ikke United Auto Workers-streiken som startet tidligere denne måneden». Journal legger til at «flere arbeidsnedleggelser kan komme», og viser til 53 000 hotellrengjørere, bartendere og andre arbeidere i Las Vegas, 75 000 arbeidere hos helsetjenestegiganten Kaiser Permanente, og 26 000 ombordpersonell hos American Airlines.

Tallene på streiker er i seg selv bare en svært delvis og bleik refleksjon av den harmen som koker opp i arbeiderklassen.

Fagforeningsbyråkratiene gjør alt som står i deres makt for å få kvalt arbeidernes handlinger, for deres del for å håndheve innrømmelser, øke utbyttingen og underordne USAs samfunnsliv til den imperialistiske krigspolitikken. De arbeider systematisk for å forhindre, demoralisere og sabotere ethvert tiltak for arbeiderklassens samordnede handling. Manusforfatterne så fram til at skuespillerne organisert av deres fagforening Screen Actors Guild-American Federation of Television and Radio Artists (SAG-AFTRA) ble med dem i streiken. Bare miniopprøret iverksatt av tusenvis av skuespillere forhindret SAG-AFTRA-funksjonærer fra å inngå en råtten avtale for deres del. Manusforfatterne og skuespillerne ventet deretter med iver på en streik av hundretusenvis av UPS-arbeidere. Teamsters knuste den streikebevegelsen. Nå er nedstengingen av manusforfatter- og skuespillerstreiken ment å ta motet fra og isolere arbeiderne i bilindustrien, der de aller fleste blir holdt i arbeid under den bedragerske «stand up»-streiken til UAW-apparatet.

Manusforfatterne og skuespillerne har kjempet hardt og forevist stor besluttsomhet og motstandskraft, men i likhet med UPS og bilarbeidere har de til slutt kommet opp mot et fagforeningslederskap tilknyttet kapitalismen og dens pådriver for profitt, som anser rovselskapene som verdsatte «partnere».

Disse apparatene er støttet opp av ei rekke falske «venstreorienterte», som for tiden har som en av deres hovedaktiviteter å fungere som forsvarsadvokater for fagforeningsbyråkratiene, der de selv innen apparatenes rekker uansett svømmer like komfortabelt som fisken i havet. Magasinet Jacobin, for eksempel, erklærte at WGAs forhandlingskomité «sier avtalen er ‹eksepsjonell›», og det er godt nok for Jacobin, for hvem alt utover fagforeningsrepresentantenes skryt av deres egne prestasjoner «er spekulasjoner». Den feilbenevnte organisasjonen Against the Current [‹Mot strømmen›], en mindre «venstreorientert» heiagjeng for fagforeningsbyråkratiene, har allerede erklært en «manusforfatternes seier», og en «stor vinning».

Biden og Demokratene har for deres del gitt den tentative avtalen deres offisielle godkjenningsstempel. Den «mest pro-arbeid-presidenten i historien» kalte WGA-oppgjøret «et testament på kraften i kollektive forhandlinger» og formante andre arbeidsgivere til «å huske at alle arbeidere – inkludert manusforfattere, skuespillere og bilarbeidere – fortjener en rettferdig andel av verdien deres arbeid bidro til å skape.» Kynisme konkurrerer med hykleri i disse ordene fra en person som forbød jernbanearbeidernes streik i fjor, og nådeløst og uopphørlig driver planeten til randen av verdenskrig.

Som med enhver streik og kamp som arbeidere har tatt del i har manusforfatterstreiken vist nødvendigheten av å bryte ut av fagforeningsapparatets tvangspålagte begrensninger, gjennom byggingen av et nettverk av gunnplankomitéer, kontrollert av arbeiderne. Bare på dét grunnlaget kan arbeidere ta kontroll over deres kamper og forene dem i en felles offensiv mot styringsklassen.

Samtidig må manusforfatternes og skuespillernes kamp, igjen som for alle deler av arbeiderklassen, rettes mot strukturen i dagens samfunn, og en kultur som i tiltakende grad domineres av krigshissere, kriminelle, fascister og oligarker.

Innholdet i filmer, og seinere i det tjuende århundre i fjernsyn, har alltid vært et eksplosivt anliggende i USA. Produksjonen og populariteten av filmer i perioden etter den andre verdenskrigen som kritiserte eller utfordret, selv på en begrenset måte, det amerikanske økonomiske systemet viste seg å være utålelig for styringsklassen, som gjennomførte ei ondsinnet politisk heksejakt for å utrydde og forby venstreorientert tenkning.

En ny periode med masseoppstand, som respons på sosial ulikhet, krig og faren for diktatur, innebærer for de rådende makter faren for en gjenoppliving av radikalisert og radikaliserende film- og fjernsynsproduksjon. WGA og de andre underholdningsfagforeningene behandler selskapenes strupetak på kulturlivet som ukrenkelig og evigvarende. De har aldri reist et ord mot det under den nåværende streiken. Dette er et kritisk viktig element i deres forræderi, og tjenester for status quo.

Sterke sosiale og økonomiske krefter er på gang på verdensbasis i den motsatte retningen, som oppmuntrer til en breiere og mer helhetlig, kritisk-revolusjonær tilnærming til livet.

Den seriøse forfatter-kunstnerens «penn» tjener aldri «som et leketøy» for hans eller hennes «personlige adspredelse, eller for den del styringsklassenes», insisterte Leo Trotskij en gang. Et element av protest, som ofte innebærer å skildre «arbeidsklassens lidelser, håp og kamper», finner uunngåelig sin vei inn i ethvert seriøst arbeid.

Kun omorganiseringen av samfunnet, på grunnlag av likhet og solidaritet, vil besørge forutsetninger for ekte kunstnerisk frihet og kreativitet. Den første betingelsen for frihet og kreativitet i film- og fjernsynsproduksjonen er at den ikke forblir en forretningsaktivitet. Diskusjoner på streikevaktene har avslørt en definitiv, om enn fortsatt uformet, dreining til venstre. Objektive realiteter vil lede filmarbeidere inn på veien til bevisst kamp mot hele den eksisterende sosiale ordenen.